Ny studie avdekker mangelfull hjelp mot kjønnslemlestelse

Mange kvinner i Norge som lever med plagene etter kvinnelig omskjæring opplever ikke hjelpen de får som god nok. Les mer Lukk

Kunnskapen om omskjæring av kvinner er ikke god nok i det norske helsevesenet, viser ny forskning.

I 2013 var det bosatt om lag 17.300 omskårede kvinner i Norge.

Mange opplever sterke fysiske og psykiske plager resten av livet som en konsekvens av inngrepet. Nesten to av tre av de som hadde fått store deler av kjønnsorganet fjernet og fått kjønnsleppene sydd sammen, hadde fått kirurgisk behandling for å reversere omskjæringen.

Flere pasienter opplever likevel at behandlingstilbudet ikke er tilstrekkelig, eller effektivt nok.

Tusenvis av norske kvinner er omskåret

I en studie publisert av Den Norske Legeforeningen har forskere undersøkt symptomer, funn og behandlinger hos kvinner med kjønnslemlestelse. Observasjonene er hentet fra poliklinikker for kvinner som har blitt omskåret i perioden 2004-2015.

Totalt ble 913 kvinner med i studien. Nær halvparten av kvinnene var gravide da de kom til sin første undersøkelse. Medianalderen ved omskjæring var syv år, og medianalderen ved første konsultasjon var 26 år.

Omtrent 81 prosent av kvinnene hadde fått store deler av det ytre kjønnsorganet fjernet, og det som er igjen av kjønnsleppene hadde blitt sydd sammen. Dette kalles omskjæringstype III av Verdens helseorganisasjon. Av disse hadde hele 87 prosent gynekologiske plager. Av kvinner som hadde gjennomgått andre typer omskjæring var det mellom 55 og 70 prosent som rapporterte plager.

— Verdens helseorganisasjons inndeling av typer kvinnelig omskjæring er veldig generelle. De baserer seg på kvinnelig anatomi, og ikke på hvordan omskjæringen faktisk skjer, forteller Elise Johansen, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Ikke tilstrekkelig kunnskap om behandling

Det er mye informasjon tilgjengelig på plagene omskårede kvinner lever med, men svært lite på behandling. Det er også stor usikkerhet om hvor vidt behandlingsformene som tilbys og utføres faktisk er de beste. Og hvor vist de er mest effektive for å minske gynekologiske og seksuelle plager, og helserisiko ved fødsel.

WHO's inndeling av kvinnelige omskjæringstyper:  
  • Type I er total eller delvis fjerning av den eksterne delen av klitoris.
  • Type II er delvis eller total fjerning av klitoris og de indre kjønnsleppene, med eller uten de ytre kjønnsleppene.
  • Type III er det som kalles for infibulering. Man syr igjen kjønnsleppene som et dekkende seil, slik at de gror sammen, og lager en innsnevring ved vaginalåpningen slik at den fortsatt er åpen for menstruasjonsblod og urin. Type III innebærer ofte også fjerning av eksterne deler av klitoris.
  • Type IV er en samlebetegnelse for alle inngrep som kan gjøres på vulva. Dette inkluderer blant annet piercinger i de ytre delene av kjønnsorganet, og prikking av huden på det ytre kjønnsorganet.

Forskerne bak studien har undersøkt utfall av behandlinger som deinfibulering, altså reversering av type III, cystekirurgi og klitorisrekonstruksjon, men fant få beviser rundt effekt av behandlingen.

Klitorisrekonstruksjon har særlig blitt utført hos kvinner med type II-omskjæring. Motivasjonen er gjenoppretting av identitet, bedre seksuell funksjon og mindre smerter.

De fleste er fornøyde, men opptil 20 prosent har rapportert forverring av seksualfunksjon. Inngrepet er kontroversielt, og er frarådet i både Storbritannia og Norge. WHO avventer tilrådning inntil det er bedre dokumentert.

Selv om rekonstruksjon av klitoris ikke er direkte anbefalt i Norge, er det tilbudt i mange land. Det handler ikke alltid bare om å gjenopprette seksuell nytelse, men også om å forbedre psyken. Kvinnene får en følelse av at de tar tilbake kroppen sin.

Det er ved flere studier rapportert svakheter ved behandlingstilbudet i Norge. Blant annet opplever mange kvinner manglende kunnskap blant helsepersonell, og et tilbud om psykoseksuel rådgivning mangler.

I landende som tilbyr klitorisrekonstruksjon får kvinnene også god rådgivning og konsultasjon i forkant og etterkant av behandlingen.

Forsking viser at kvinner som har fått god veiledning under konsultasjon for klitorisrekonstruksjon ofte velger å ikke gjennomføre kirurgisk behandling likevel, forteller Johansen. Fordi de har fått det bedre gjennom terapi og veiledning.

Elise Johansen har vært med på å starte studien. Les mer Lukk

Mange finner andre måter å gjenopprette følelsen av kontroll og eierskap over egen kropp og seksualitet, uten det kirurgiske inngrepet.

Livslange plager

Man vet at omskjæring av kvinner er knyttet til underlivsplager, og kan ha konsekvenser for både psykisk og fysisk helse, og fødsel, forteller Johansen.

De vanligste rapporterte plagene er smerter i underlivet under samleie, eller når man tisser. Flere opplevde også retinert menstruering. Altså at menstruasjonsblodet ikke fikk komme ut på vanlig måte, og var hindret i å renne fritt fra skjeden.

Ettersom vaginalåpningen ofte gjøres mye mindre under infibulering er det vanlig at dette skaper problemer og smerter under fødsel.

Type III anses ofte som det mest omfattende inngrepet, men de andre typene kan også ha alvorlige konsekvenser.

Typene kan ha varierende fare for helseplager, det kommer an på hvordan metodene utføres på kroppen.

Det blir også vanskelig å sammenlikne helserisikoer mellom kvinnelig og mannlig omskjæring, fordi det kommer veldig an på hvilke konkrete inngrep som utføres.

— Det kommer altså ikke an på kjønnet, men hva som faktisk blir gjort, sier Johansen.

Lemlestelse eller omskjæring?

Man begynte globalt å bruke begrepet «kjønnslemlestelse» for å markere at det var noe ganske annet enn mannlig omskjæring, og at inngrepet var som regel mye mer omfattende, ifølge Johansen.

Imidlertid opplever mange som selv har gjennomgått kvinnelig omskjæring at begrepet kjønnslemlestelse kan være stigmatiserende eller sårende, forteller forskeren.

Derfor rådes det til å bruke kvinnelig omskjæring i stedet for kjønnslemlestelse om man snakker med folk. Det kan være problematisk i praksis når alle lærebøker og vitenskapelige artikler bruker begrepet kjønnslemlestelse, mener hun.

Til tross for at kvinnelig omskjæring, i likhet med mannlig omskjæring, er en grunnleggende, verdifull tradisjon for mange, er det langt mindre aksept for kvinnelig, enn for mannlig omskjæring.

— Det ene er den medisinske forskjellen, og at helserisikoene man har funnet ofte er mye alvorligere ved kvinnelig enn mannlig omskjæring, sier Johansen.

Mannlig omskjæring har generelt sett vært mye vanligere, også i den vestlige verden, kanskje særlig USA. I utgangspunktet er det en jødisk tradisjon, og mannlig omskjæring er, i mye større grad enn kvinnelig, knyttet til religiøse grunner.

— Det er kanskje lettere å legitimere noe folk gjør i tro, enn en kulturell, eller sosial tradisjon, tror Johansen.

Referanse: Sølvi Taraldsen, m.fl., Omskjæring hos kvinner bosatt i Norge – konsekvenser og behandling, Tidsskriftet Den norske legeforening, 16.11.2021

(Denne artikkelen ble først publiser på Forskning.no).