Mandag skriver BBC at en ung kvinne er funnet knivstukket til døde i en bolig i Birmingham.

De har greid å identifisere kvinnen. Det er 19 år gamle Yordanos Brahane. Men de sliter med å finne ut mer om henne.

Politiet sier de ikke har kunnet spore opp noen familie, skriver BBC. De ønsker å komme i kontakt med dem for å overbringe den fryktelige beskjeden.

– Vi strever med å finne noen som visste noe særlig om henne, sier kriminalpolitibetjent Jim Mahon.

Yordanos Brahane ble funnet med dødelige skader på en eiendom i Unett Street i Hockley i Birmingham rett etter klokken 06.00 lørdag morgen britisk tid.

Hun var påført flere knivstikk og døde på stedet.

Politiet undersøkte overvåkningskameraer for å forsøke å spore og identifisere en mann som hadde blitt observert idet han forlot området i tidsrommet Yordanos ble drept.

Tirsdag melder BBC at en 25 år gammel mann er arrestert i byen Stoke-on-Trent i Midt-England, mistenkt for drapet på Yordanos. Han skal ha kjent henne, men politiet uttaler at de ikke vet hva slags forhold de hadde.

Politiet finner også familien til Yordanos. En storesøster og hennes barn i Bø i Vesterålen. Dit Yordanos hadde risikert alt for å komme, en livsfarlig reise over to kontinenter, bare for å bli sendt ut igjen.

Kristina R. Johnsen er en venn av familien, og hadde engasjert seg i Yordanos sak og kamp for å få være i Norge med familien sin.

Hun har skrevet om Yordanos Brahane. En historie ABC Nyheter har fått lov til å publisere, og som du kan lese under.

– Vi vil at alle skal vite navnet til Yordanos . En ung kvinne som trosset kontinenter, men ikke ble tatt imot. Vi vil at alle skal vite navnet til Yordanos, en ung kvinne som falt mellom alle stoler. Dette kunne vært dama vi hilste på i kassa på butikken, akkurat her, akkurat hos oss, det kunne vært jenta du hilste på i porten i barnehagen, men Norge sendte henne ut, sier Kristina R. Johnsen.

Og:

– Yordanos er skjebnen i enden av den blå politikken som har blitt ført de siste årene. Og konsekvensen av et EU-system som ikke fungerer for dem som trenger det mest.

Dette er Yordanos historie

Skrevet av Kristina R. Johnsen

Hun overlevde flukten gjennom verdens farligste ørken. Hun overlevde pistolen i ryggen på lasteplanet på en Toyota Hiace. Hun overlevde et Europa i full covid-blomst. Det hun ikke overlevde var stempelet hun fikk på et stykke papir i Italia. Yordanos hadde ett mål: En trygg havn hos sin storesøster Kisanet Brhane som bor i Skagen i Bø i Vesterålen sammen med Zyada og guttene deres Noah (5) og Lucas (3). Hun var mindreårig. Alene. Det hun ikke overlevde var et Norge sendte henne rett ut med Dublin-avtalen i hand.

14. januar 2020 klokka 0700 ble hun satt på et fly fra Trandum interneringsleir og ut til kontinentet igjen. Siden har hun forsøkt å få fotfeste i en ny verden. Alene. Reisa fikk en slutt i England for noen dager siden da Yordanos ble funnet knivstukket.

– Det er så trist å tenke på at hun på grunn av et stivbeint regelverk ikke fikk muligheten til å bo med familien, men måtte klare seg alene i Europa, sier hennes advokat i Norge, André Møkkelgjerd.

Facebook-profilen hennes er spekket med bønner på morsmålet tigrinya og delinger av søster Kisanets oppdateringer fra Lucas sin toårsdag som nylig ble feiret.

Som ung jente alene på gata var det en høy risiko for at Yordanos hun kunne bli utsatt for seksuelle overgrep, prostitusjon og menneskehandel. Dublin-avtalen tilsa at hun måtte søke asyl i det første landet hun ble registrert. Fingeravtrykket Yordanos avla da hun ankom Italia forseglet skjebnen hennes. Ingen informerte henne om hvilke konsekvenser dette fikk.

– Hun avla fingeravtrykk i Italia fordi hun var syk med malaria. Noas kjempet også en lang kamp for henne i Oslo. Etter avslag ble advokat André Møkkelgjerd koblet inn, sier Inger Reiestad, som sørget for å koble advokat Møkkelgjerd på saken.

Læreren til Yordanos ved Mysebu transittmottak, Inger Reiestad, møtte i 2018 ei jente som drømte om en fremtid i Norge, og som etter lang tid endelig kunne se familien sin igjen. I januar 2019 kontaktet hun Inger, desperat etter hjelp. Hun satt på Sjøvegan mottak og hadde nettopp fått beskjed om at hun ble aldersjustert opp til 18 år, og dermed måtte sendes ut av landet. Eritrea har ikke offisielt folkeregister. De dåpspapirer og skolepapirer hun hadde å framvise ble avvist.

Med fattig norsk satt hun med et vedtak i hendene, på et språk hun ikke forstod, og skulle sendes til et land der hun hverken kjenner språk eller mennesker. Det påfølgende året hadde Inger og Yordanos kontakt gjennom hennes umenneskelige reise, dominert av frykt og lengsel.

– Jeg har ikke tall på alle meldingene hun har sendt meg og vært redd. Om håpet og om frykten. Om all motstanden, sier Reiestad.

I Italia ble det bekreftet, etter påtrykk fra Redd Barna om å gjennomføre alderstest, at hun var mindreårig. Men Yordanos rømte fra mottaket etter å ha blitt forespeilet alternativene asyl i Italia eller tvangsretur til Eritrea.

– Jeg var aldri i tvil om at Yordanos var et barn. Et barn som endte alene på flukt i Europa, med en bekymret og fortvilet familie i Norge. Jeg kontaktet frivillige instanser som JURK og NOAS og forsøkte å finne advokathjelp med erfaring fra lignende saker. Alle jeg snakket med fortalte meg at det måtte være grunnlag for omgjøring av vedtaket til UNE, men at det skulle vise seg å være så lett og sende et barn ut av Norge, syns jeg rett og slett er skremmende, sier Reiestad,

Til slutt fant Yordanos likevel roen i Storbritannia, og hun ville prioritere skole og bygge en fremtid. Opphold i England betød i det minste at hun ville kunne besøke familien sin i Norge. Inger holdt kontakten med Yordanos hele veien, i likhet med flere av hjelperne den unge kvinnen hadde møtt på sin flukt.

– I den siste meldingen hun sendte meg i mars spurte hun om hvordan det gikk meg og min datter. Hun var en så varm og fin jente. Jeg er så lei meg for at reisen til Yordanos endte så tragisk, sier Reiestad.

Belgiske Pascale Hansez jobber som frivillig og var en av hjelperne under ferden i Europa. Hun huset Yordanos da Europa gikk i lockdown, og holdt kontakten med henne i ettertid.

– Jeg hjalp «Yonda» da hun oppholdt seg i vår region. Jeg besøkte henne i Storbritannia i fjor og hadde kontakt med henne senest på torsdag. Hennes søster Fifi (Yordanos har to søstre som bor i Kristiansand, journ.anm.) ringte meg på søndag i full panikk, men det var for sent. Jeg har ingen ord, sier Hansez.

Hansez forteller i et minneord om flukten til Yordanos, og at hun i lange perioder levde ute under en bro sammen med et titalls andre flyktninger fra Eritrea.

Da Yordanos ankom I talia før pandemien ble hun ikke tatt med direkte til et senter for mindreårige flyktninger som hun har krav på, men ble sperret inne og «avglemt» på flyplassen. Mellom to stoler. Språkforvirringen var komplett. I Norge ble det gjennom sosiale medier mobilisert gode hjelpere. Anne Schelderup i organisasjonen Dråpen i Havet koblet inn et Italiensk hjelpeapparat . Laura Formenti i organisasjonen Intersos og Maura Striano, frivillig, stilte opp for å støtte Yordanos og sørget for at hun ble behandlet slik hun hadde krav på. De skaffet advokat fra Redd Barna og sørget for at hun endelig fikk kommunisere med noen som forsto språket hennes, tigrinya.

Siden har hun forsøkt å få fotfeste i en ny verden. Reisa fikk en slutt i England for noen dager siden da Yordanos ble funnet knivstukket.

Facebook-profilen hennes er spekket med bønner på Tigrinya og delinger av Kisanets oppdateringer fra Lucas sin toårsdag her om dagen.

Mener UNE bør avskaffet

Kristina R. Johnsen, forfatteren av historien over, mener en stor gruppe sårbare mennesker med krav på beskyttelse lider under det nåværende norske systemet for behandling av flyktninger, uten at vi noensinne får høre om det.

– Yordanos var heldig som hadde Kisanet som mobiliserte. Tusenvis av andre har ikke noen som venter i andre enden med en trygg havn, ingen som kan fortelle historien. Dublin-avtalen må oppheves og vi må få på plass et solidarisk system som letter trykket på Sør-Europa i flyktningekrisa. Utlendingsnemnda (UNE) bør avskaffes og erstattes av en flyktningdomstol med rettferdig behandling, og Norge bør ikke returnere sårbare asylsøkere til andre land. Dette støttes av Nova (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) forskerne Marianne Takle og Marie Louise Seeberg i en rapport om Dublin-samarbeidet i Europa, sier Johnsen.

– Ikke minst havner enslige mindreårige mellom to stoler i dette systemet. Vi grøsser når vi tenker over hvor mange som blir sendt ut i stillhet, de svakeste og de som trenger beskyttelsen aller mest. Vi rakk aldri kaste lys over saken til Yordanos før hun ble sendt ut. Nå er det for sent.