Våpenet som glapp:

Kan betaglukaner du får kjøpt på helsekostbutikken bli et våpen i kampen mot kreft og dødelige infeksjoner?

I 1987 har professor Jan Raa akkurat gjort en oppsiktsvekende oppdagelse. Men veien videre skal bli mye tyngre enn han kan forestille seg. (Foto: Aase Wynn. Norges arktiske universitetsmuseum) Les mer Lukk

For 40 år siden ser to norske professorer kreftsvulster krympe og forsvinne. De ser forsøksdyr overleve dødelige infeksjoner. Og alt på grunn av et spesielt stoff som finnes i naturen. Men resten av forskningsmiljøet bare trekker på skuldrene. Hvorfor endte stoffet opp på helsekostbutikken, og aldri som et norskutviklet legemiddel?

Tidlig på 1980-tallet sitter professor Rolf Seljelid og stirrer ut av kontorvinduet ved det nyopprettede Universitetet i Tromsø. Han har falt i dype tanker.

Seljelid er lege og ekspert på sykdommer hos mennesker. Men nå tenker han ikke på folk i det hele tatt.

Han tenker på kråkeboller.

Der ute i Tromsøysundet, som professoren kan se fra vinduet, renner kloakken fra sykehuset ut. Og akkurat i utløpet, i den verste strømmen av bakterier, virus og andre uhumskheter, myldrer det av kråkeboller.

– Det slo meg at de må ha noe som gjør at de ikke blir syke. Noe vi ikke skjønner, forteller Seljelid, som i dag er 86 år og pensjonert for lengst.

Eldgammelt immunsystem

Hva er det som beskytter kråkebollene der ute i kloakken? tenker Seljelid den gangen på 1980-tallet.

Disse dyra mangler jo helt den delen av immunsystemet som kan huske mikrober og gi immunitet, slik vi mennesker får etter sykdommer og infeksjoner. I stedet har kråkebollene bare et urgammelt, medfødt immunforsvar som finnes hos absolutt alle dyr, fra meitemark til menneske.

Men det er åpenbart nok.

Dette gamle immunsystemet er tydeligvis i stand til å gire opp innsatsen slik at kråkebollene ikke bare takler, men faktisk trives i det forurensede vannet.

Hvordan gjør de det? undrer Seljelid.

Og, ikke minst: Er det mulig å gire opp det urgamle immunsystemet i oss mennesker på samme måte, i situasjoner hvor vi trenger det?

Ut ifra kunnskapene sine om biologi, har Seljelid en ide om at visse stoffer i naturen kan tenkes å stimulere det urgamle, medfødte immunsystemet. Det er trolig snakk om polysakkarider, altså langkjedede karbohydrater. Han setter i gang en leteaksjon blant slike stoffer.

Og jammen finner han ikke det han leter etter. Han kommer fram til en spesiell type betaglukan.

Betaglukan

Betaglukaner er stoffer som finnes i celleveggen hos gjær, sopp, bakterier og noen planter. Det finnes haugevis av typer betaglukaner. De har forskjellig struktur på karbohydratkjedene, noe som også gir dem helt ulike kjemiske og biologiske egenskaper.

Et av betaglukanene Seljelid tester – beta-1,3/1,6-glukan – ser virkelig ut til å påvirke det medfødte immunsystemet i vev fra dyr.

Han bestemmer seg for å teste hvordan det virker i levende mus. Kan dette betaglukanet påvirke immunsystemet så mye at det gir en beskyttelse mot en farlig infeksjon?

Dramatisk effekt

Lill-Tove Rasmussen Busund er i dag professor ved UiT - Norges arktiske universitet og overlege ved Universitetssykehuset i Nord Norge. Men den gangen, tilbake på 1980-tallet, var hun doktorgradsstudent ved Seljelids avdeling.

Rolf Seljelid, fotografert på begynnelsen av 1990-tallet. (Foto: Aase Wynn. Norges arktiske universitetsmuseum) Les mer Lukk

Hun husker arbeidet med studien svært godt, selv om det skjedde for over 30 år siden.

Busund og de andre forskerne starter med to grupper mus. De sprøyter betaglukan inn i bukhulen på dyra i den ene gruppa. Så smitter de begge gruppene med en dødelig bakterieinfeksjon.

– Det var en dramatisk effekt. Vi så at alle musene som hadde fått betaglukan var like friske. De lekte og spiste. De andre dyra ble dødelig syke og måtte avlives.

– Det gjorde stort inntrykk å ha sett en slik effekt med egne øyne.

Det stopper imidlertid ikke der.

Kan det hjelpe mot kreft?

Seljelid vet ikke hvordan betaglukanet egentlig virker i kroppen til musene. Men betaglukanet har i seg selv ikke har noen bakteriedrepende virkning. Derimot ser det ut til at dyras immunsystem spiller en avgjørende rolle. At kroppens eget forsvar får en større evne til å bekjempe bakteriene, akkurat slik Seljelid mistenker.

Det er viktig. For immunsystemet er involvert i så mye. For eksempel bekjempelse av kreftceller. Det får Seljelid til å lure:

Kan betaglukan også hjelpe mot kreftsvulster?

På dette tidspunktet har forskere begynt å teste ut immunterapi, altså behandling som får kroppens tilpassede immunsystem til å gjenkjenne kreftceller. Seljelid tror virkningen av slik behandling kan bli mye sterkere, dersom man samtidig stimulerer det medfødte immunsystemet med betaglukaner.

Han drar til USA for å gjøre et nytt forsøk.

Svulstene svinner

Igjen er det mus som må til pers.

Seljelid påfører dem kreftsvulster, som vokser raskt i huden på buken. Noen dager senere får en del av musene betaglukan intravenøst.

Resultatene er like dramatiske som i smitteforsøket.

– Etter bare seks timer hadde svulstene begynt å falle sammen hos mange av musene som fikk betaglukan. 14 dager senere var de borte, forteller Seljelid.

Det er imidlertid viktig at musene får betaglukanet på riktig tidspunkt. Dyr som får stoffet etter sju dager, oppnår den fantastiske effekten. Men musene som får stoffet etter tre dager, får mye mindre virkning. Og de som mottar betaglukan etter 14 dager, får ingen hjelp mot kreften.

Det er også vesentlig at musenes tilpassede immunsystem er med. Altså den delen som stimuleres av vaksiner og immunterapi. Mange år senere skal nettopp kombinasjonen av immunterapi og betaglukaner gi svært lovende resultater i mennesker.

Tilbake i 1986 publiserer Seljelid de utrolige resultatene på mus i det vitenskapelige tidsskriftet Bioscience Reports.

– Dette er det flotteste jeg har fått til som forsker, forteller han.

Men han ikke den eneste på Universitetet i Tromsø som får til flotte ting med betaglukan.

Bondesønn

Rett ned i gangen for Seljelids kontor, holder professor Jan Raa til. Men han jobber ikke med medisin. Det er planter og husdyr som er Raas områder.

Seljelid viser fram forskningsartikkelen fra 1986. Der finnes bilder av den digre svulsten hos dyr som ikke fikk betaglukan. Og bilder av buken til mus som fikk. Der er bare arret igjen etter svulsten som vokste der bare et par uker før. (Foto: Ingrid Spilde) Les mer Lukk

Raa er bondesønn. Han ble vitenskapsmann med et sterkt ønske om å bidra med noe som kunne komme gartnere og gårdbrukere til nytte.

Han er på leting etter stoffer som vekker forsvarsreaksjoner hos planter. Kanskje går det an å bruke slike stoffer til å vaksinere planter, slik at de reagerer kraftigere når de senere blir angrepet av sopp eller bakterier?

Raa har funnet fram til noen stoffer som gir stor virkning. Ett av dem er spesielt lovende:

Beta-1,3/1,6-glukan, framstilt av gjærsoppen vi bruker til å heve bakverk.

En urgammel mekanisme?

Det er slett ikke rart at nettopp denne typen betaglukan har en slik virkning. Beta-1,3/1,6-glukan er en viktig del av celleveggen hos mikroorganismer som kan skape sykdom. Derfor er det ikke så overraskende at plantenes immunsystem har utviklet seg til å alarmeres og stimuleres av dette betaglukanet.

Tanken slår Raa: Dette er trolig snakk om svært grunnleggende immunreaksjoner som oppstod tidlig i evolusjonen. Og som kan være universell for mange skapninger.

Ville det samme stoffet også gi en immunreaksjon hos dyr?

Raa får Seljelid til å teste ut det spesielle betaglukanet på vev fra dyr. Og resultatet bekrefter mistankene: Betaglukanet som får planter til å reagere, stimulerer også celler fra det urgamle medfødte immunsystemet i dyr.

Kanskje akkurat dette betaglukanet har evnen til å stimulere immunsystemet i mange arter?

Men det er skjebnens hånd og en katastrofe som virkelig skal overbevise ham.

Snek med eget forsøk

– Jeg hadde et prosjekt for det tyske forskningsrådet på den tida, forteller Raa.

Han skal teste om det går an å bruke bakterier og sopp som fôr til oppdrettslaks. Forsøkene blir satt opp i en hall med 18 kar med plass til 250 småfisk i hvert.

Samtidig er Raa personlig opptatt av et grunnleggende problem rundt fiskevaksiner. Nemlig at det stadig kommer nye sykdommer. Dermed er vi bakpå og strever med å utvikle vaksiner fort nok.

– Jeg tenkte: Det vi trenger, er noe som øker motstandskraften mot alle sykdommer.

Og Raa har jo nettopp funnet et stoff som han tror kan virke slik: det spesielle betaglukanet. Nå kan han ikke dy seg.

Forsøket han skal kjøre for tyskerne tar opp 15 kar med fisk. Da er det tre igjen som egentlig ikke skal brukes i forsøket. Der kjører Raa sitt eget lille prosjekt.

Han produserer en liten mengde renfremstilt betaglukan av bakegjær. Akkurat nok til å blande inn ett gram betaglukan per kilo fôr, som han gir til laksene i de tre karene.

Så inntreffer katastrofen.

Alle dør!

– En morgen klokka sju ringer teknikeren og sier at det er krise, forteller Raa.

Ved en feiltagelse er det blitt hentet inn vann fra sjøen utenfor. Og på et oppdrettsanlegg like i nærheten har det brutt ut hitrasyke, en bakteriesykdom som er svært dødelig for laksen. Nå ser det ut til at forsøksanlegget er blitt infisert.

Fisken dør i hopetall i alle karene, forteller teknikeren.

I alle, bortsett fra tre.

Raa lener seg på utstyret i en forsøkshall hvor han og kollegaene oppskalerte produksjon av biologiske produkter fra laboratorieskala til halvindustriell skala (Foto: Kjellaug Lindvåg. Norges arktiske universitetsmuseum) Les mer Lukk

Raa hiver seg i bilen. På anlegget tar de prøver og registrerer og merker alt. Prøvene viser at alle de 18 karene ganske riktig er infisert av hitrasyken. I de 15 karene som hører til det tyske fôringsforsøket, har 80 til 90 prosent av fisken dødd.

Men i de tre karene hvor fisken har fått betaglukan, har bare 20 prosent strøket med.

På grunn av tilfeldigheter og en katastrofal hendelse, hadde Raa altså gjennomført et gigantisk smitteforsøk som det aldri ville vært mulig å få tillatelse til under vanlige omstendigheter.

– Jeg skjønte at jeg hadde gjort en stor oppdagelse.

Hendelsen resulterte i flere kontrollerte smitteforsøk som bekreftet observasjonen, forteller Raa.

Ønskedrøm

To professorer i Tromsø har altså uavhengig av hverandre snust opp et stoff fra naturen som ser ut til å ha en grunnleggende innvirkning på immunsystemet til både planter, fisk og pattedyr.

Stoffet kan lages av noe så enkelt og billig som bakegjær, og ser ut til å være trygt å ta.

Det høres unektelig ut som en ønskedrøm for forsknings-Norge. Hvis dette holder stikk, kan videre forskning i beste fall gi nye medisiner mot kreft og farlige infeksjoner.

Man skulle kanskje tro interessen ville eksplodere i fagmiljøer innen medisin og veterinærmedisin.

Men historien tar en helt annen vending.

Det skal faktisk ta flere tiår før vestlige forskningsmiljøer igjen fatter virkelig interesse for betaglukaner. Og da står ikke norske forskere lenger i spissen.

Gjespet og gikk

Seljelid kan selv gjøre studier på dyr. Han publiserer flere artikler fra studier som bekrefter at betaglukaner kan hemme utviklingen av kreft hos mus, og som sier mer om de mulige mekanismene bak den tilsynelatende oppsiktsvekkende virkningen på immunsystemet.

Men professoren kan ikke teste betaglukaner på mennesker. Da må det settes opp kliniske forsøk med hjelp fra forskere som er tilknyttet pasientbehandling på sykehusene.

I årene som følger, presenterer Seljelid funnene sine for mange klinikere.

– Jeg prøvde å knegå norske klinikere på kreft, for å få dem til å gjøre studier, forteller han.

Men interessen er laber.

– Det hjalp ikke at jeg viste dem dokumentasjonen. De bare gjespet og gikk.

Etter mange år og utallige forsøk på å overtale fagfolk, gir han opp.

– Jeg forsket ikke på betaglukaner etter 1990-tallet. Jeg mener fortsatt at det er fantastisk interessant, men jeg kunne ikke bidra med mer.

Hvorfor stopper det opp, etter en så lovende begynnelse?

Blir til kosttilskudd og dyrefôr

Raa, på sin side, støter på de samme reaksjonene i forskningsmiljøene.

– Både Seljelid og jeg har opplevd hvor ekstremt vanskelig det er å få gehør for disse tingene.

Men i motsetning til Seljelid, tar Raa en annen vei forover.

Året er 1990. Seljelid forsøker forgjeves å få kreftforskere til å sette opp kliniske studier for å teste om den fantastiske effekten på dyr også gjelder for mennesker. (Foto: Aase Wynn. Norges arktiske universitetsmuseum) Les mer Lukk

– Mitt utgangspunkt for å være på universitetet, var at jeg ville forske fram noe som kunne brukes.

– Jeg sluttet som professor i 1987 for å konsentrere meg om å utvikle industri.

Raa utvikler flere produkter, basert på det spesielle betaglukanet. Et farmasøytisk produkt som holder legemiddelkvalitet. Et kosttilskudd som fortsatt selges på helsekostbutikker i Norge og andre land. Og ikke minst et tilskudd til bruk i dyrefôr.

Samme stoff i kosttilskudd, farmasøytisk produkt og dyrefôr

Alle disse produktene er basert på det samme stoffet: beta-1,3//1,6-glukan.

Det farmasøytiske produktet er vannløselig og kan tas på flere forskjellige måter, både igjennom munnen og ved injeksjoner. Kosttilskuddet, på sin side, er uløselig og kan bare tas gjennom munnen.

Tar du stoffene igjennom munnen, vil imidlertid begge ha samme virkning, ifølge Seljelid.

Han og Raa forteller at de selv har brukt kosttilskuddet daglig i mange år.

Produktet for dyr brukes i dag av oppdrettere over hele verden, til reker, fisk, fjærkre, gris, kalv, hest og til og med kameler.

Fisler ut

Suksessen med dyrefôr gir penger nok til at Raa etter hvert kan bygge opp et stort apparat med mange fagfolk og ressurser.

Det bruker han blant annet for å gjøre mer forskning på betaglukaner, for å dokumentere effekt hos forsøksdyr og mennesker, og å finne ut mer om mekanismene bak virkningen. Han har ikke gitt opp tanken på at betaglukan også kan hjelpe mennesker.

I Norge blir det satt i gang noen studier ved universitetene, som oftest med Raa og selskapet han startet som pådriver. En test på kreft her, og en studie på influensa der.

I dag er betaglukanet som Raa og Seljelid fant en bestanddel i mange typer dyrefôr, som pellets til fisk. (Foto: tanakornsar / Shutterstock / NTB) Les mer Lukk

Men de fleste av dem er fase I-studier. Dette er studier med bare noen få deltagere, hvor hensikten er å avgjøre om stoffet er trygt å ta for pasientgruppen. Slike studier er for små til å si noe klart om en sykdomsbeskyttende effekt.

Og så fisler det ut. Ingen større fagmiljøer tar skikkelig tak i saken. forskning.no har forsøkt å finne ut hvorfor.

Virket det ikke på mennesker?

Hadde stoffet kanskje ikke noen virkning på mennesker, da forskerne begynte å studere saken nøyere?

Mus er tross alt ikke menn, og innen medisinsk forskning er det slett ikke uvanlig at dramatiske resultater fra dyr ikke innfrir forhåpningene når de testes på folk. Flere betaglukan-studier på mennesker viste ikke like stor virkning som dyrestudiene

– Jeg tror effekten først og fremst er moderat, sier Gustav Lehne, som i dag er overlege på Seksjon for lymfom og indremedisin ved Oslo universitetssykehus.

Rundt årtusenskiftet ledet han en liten studie der betaglukan ble testet på mennesker med lymfom, kreft i lymfesystemet. Resultatene viste at behandlingen var trygg, men hadde for få deltagere til å kunne si noe sikkert om effekten.

Men selv om mange av studiene som finnes på mennesker ikke har like dramatisk effekt som dyrestudiene, gir de heller ikke grunn til å konkludere med at stoffet er uvirksomt.

Det finnes flere studier som viser en klar virkning i mennesker.

– Vil bevege seg fra kosttilskudd til legemiddel

Interessen for betaglukaner stiger nå internasjonalt.

Forskere over hele verden studerer nå betaglukaner fra ulike kilder og deres effekter på immunsystemet og kreft.

Og flere forskergrupper har forsøkt å samle det som finnes av data. I 2019 skrev amerikanske forskere, i det vitenskapelige tidsskriftet Molecules:

– Spørsmålet er ikke om betaglukaner vil bevege seg fra kosttilskudd til et allment akseptert legemiddel, men når.

Senere samme skrev spanske forskere i tidsskriftet Cancers at studiene som er gjort til nå tyder på at betaglukaner kan spille en vesentlig rolle i framtidas kreftbehandling.

I juli 2020 skrev amerikanske forskere at betaglukaner kanskje kan bidra mot covid-19:

Mye data tilsier at betaglukaner kan være en effektiv, billig og trygg måte å hjelpe immunsystemet med å takle covid-19, skrev de i Frontiers in Immunology.

Kreft-senter søker patent

Og ikke minst, så er det patentetsøknaden til Memorial Sloan Kettering Cancer Center I New York – det største og eldste kreftforskningssenteret i verden.

Forskere der har de siste tiåra studert kombinasjonen av betaglukaner og kreftvaksiner på barn med alvorlig nevroblastom, en type kreft i nervesystemet. Det er det norskutviklede betaglukanet fra bakegjær pasientene spiser.

– Vi tok kontakt etter at de publiserte en studie som viste klar effekt av et betaglukan på mus i 2002, forteller Rolf Engstad. Han er forskningsdirektør ved Biotech Pharmacon, som produserer et farmasøytisk produkt basert på Raas betaglukan.

Engstad har vært sentral i prosessen med å utvikle den farmasøytiske varianten av betaglukan, som Sloan Kettering Cancer Centre nå tester som tilskudd for å forsterke effekten av kreftvaksiner.

Memorial Sloan-Kettering Cancer centre holder til i det ærverdige New York Cancer Holspital, på Manhattan i New York. Kreftsenteret har nå tatt patent på kreftbehandling med betaglukanet som produseres i Norge. (Foto: Beyond My Ken, tilgjengeliggjort av Wikimedia commons) Les mer Lukk

– De har nå veldig lovende resultater, sier han.

Statistikken tilsier at bare 40 til 50 prosent av nevroblastompasientene er i live etter fem år med dagens behandling. Men mange flere av pasientene som har fått kombinasjonen av betaglukan og kreftvaksine lever fortsatt.

– 90 prosent lever

Det amerikanske kreftsenteret har nå gående en større undersøkelser med flere deltagere. De rekrutterer også pasienter til en randomisert studie, der forskerne kan sammenligne pasienter som får ulik behandling.

– Vi vet for eksempel ikke hvor stor rolle vaksinen og betaglukanene spiller individuelt, sier Engstad.

Seljelid, som har jevnlig kontakt med kreftsenteret, har fått referert de seneste resultatene på en forskerkongress.

– De har jobbet i årevis med en vaksine, som har en liten effekt. Men med vaksinen pluss betaglukan lever rundt 90 prosent av barna etter fem år. Det er helt sensasjonelt, sier han.

Memorial Sloan-Kettering Cancer Center har nå søkt et bredt patent på denne typen bruk av beta-1,3/1,6-glukan. Ikke bare i behandling mot en rekke krefttyper, men også til bruk med vaksiner mot influensa og andre infeksjoner.

Mot læreboka

Det begynner altså å dukke opp flere resultater som peker mot at Seljelid og Raas forskning på 1980-tallet kan bli viktig, også for mennesker.

Men hvorfor har det tatt så lang tid? Og hvorfor var det ingen av de norske fagfolkene som så potensialet?

Raa og Seljelid tror det handler om forskere som ikke har klart å løfte blikket fra læreboka. Ifølge læreboka skal betaglukan nemlig ikke ha noen virkning.

Grunnen er enkel: Stoffet tas rett og slett ikke opp i kroppen.

I noen av forsøkene som er gjort med dyr, har forskerne sprøytet betaglukan rett inn i kroppen. Men i de fleste husdyrforsøk og studier på mennesker, gis betaglukanene igjennom munnen.

Når man spiser medikamenter på denne måten, er planen vanligvis at stoffet skal tas opp igjennom tarmveggene og fordeles utover i kroppen.

Problemet med betaglukaner, er imidlertid at kroppen ikke tar dem opp. De suser bare tvers igjennom og kommer ut igjen på andre sida. Målinger har for eksempel vist at nesten ingenting av stoffet kommer inn i blodet.

– Dette kan ikke ha effekt

Raa har ikke tall på hvor mange ganger han har hørt denne innvendingen.

– Alle sa det var umulig. Når det ikke tas opp i kroppen, da kunne det ikke virke.

– Men jeg må forholde meg til fakta. Om ikke fakta stemmer med læreboka, må læreboka skrives om, sier Raa.

Raa har gjort flere forsøk på å finne ut hva som skjer når betaglukanet kommer i kontakt med immuncellene i tarmen.

Anders Sandvik, som i dag er rådgiver i legemiddelfirmaet Abbvie, gjorde en doktorgrad på akkurat dette.

Vanskelig å finne ut hvorfor det virker

– På det tidspunktet var det et fagmiljø på Rikshospitalet som var ledende på immunforsvaret i slimhinnene og tarmen, sier Sandvik.

Raa tok kontakt og lurte på om de kunne finne ut hva som skjer med betaglukanet etter at vi spiser det. Resultatet var at Sandvik undersøkte dette i doktorgradsarbeidet sitt.

Hans undersøkelser viste at betaglukan beskyttet forsøksdyr mot blodforgiftning og tarmbetennelser.

Men heller ikke Sandvik klarte å finne svar på hvorfor.

Flere forskere tror i dag at stoffet kan påvirke immunsystemet vårt ved å stimulere immunceller i tarmveggen, uten å trenge inn i kroppen. De siste åras forskning har vist at slimhinnene i tarmen er en svært viktig del av immunsystemet.

Ingen interesse for medfødt immunitet

– Jeg tror Seljelid og Raa har rett i at andre forskere viste manglende interesse, sier Engstad fra Biotec Pharmacon.

– Det gjaldt for alle som jobbet med forskning på det medfødte immunsystemet på 1980- og 90-tallet. På det tidspunktet ble det medfødte immunforsvaret bare kalt uspesifikk immunitet.

Navnet reflekterer en oppfatning av at denne urgamle delen av immunforsvaret var et primitivt system uten evne til å lære eller tilpasse seg. Det leverte bare den samme responsen, uansett hva det støtte på og uavhengig av om det hadde bekjempet dette smittestoffet før.

Det var dermed ikke like spennende som det tilpassede immunsystemet som høyere organismer har. Altså den delen av immunforsvaret som lærer seg å kjenne igjen sykdommer og gjør oss immune.

Både midler og status i forskningsmiljøene var knyttet til det tilpassede immunsystemet.

Men de senere åras forskning har vist at det gamle synet på medfødt immunitet ikke stemmer.

Mange studier viser at betaglukan har en effekt på mus og andre dyr. Men det er vanskelig å finne ut hvorfor og hvordan stoffet virker. (Foto: unoL / Shutterstock / NTB) Les mer Lukk

Studier har tvert imot vist at dette systemet også kan læres opp og stimuleres, slik at det er bedre rustet til senere utfordringer.

I tillegg har det vist seg at det medfødte immunsystemet spiller en avgjørende rolle for at det tilpassede immunsystemet skal fungere.

Geir Hetland ved Oslo universitetssykehus har selv forsket på betaglukaner. Han bekrefter at interessen for det medfødte immunsystemet ikke har vært så stor.

– Nei, det har nok ikke vært det hotteste forskningsområdet, sier han.

Svimlende kostnader

Så, er det slik at Norge og verden har tapt mye tid på skepsis og manglende interesse?

– Det har gått sakte i forhold til potensialet, sier Hetland.

Han er imidlertid ikke sikker på at vi uansett hadde klart å utvikle betaglukaner til et stort legemiddel her i landet.

Illuatrasjonen viser T-celler som angriper en kreftcelle. T-cellene hører til det spesifikke immunsystemet, men det er slett ikke bare denne delen av immunsystemet som er viktig. (Illustrasjon: SciePro / Shutterstock / NTB) Les mer Lukk

Veien fra de første museforsøkene til medisiner på apoteket er lang og ofte kronglet. Og kostnadene kan være svimlende.

Gustav Lehne tror også tidspunktet kan ha spilt en rolle. På 1980-tallet var det lite oppmerksomhet på kommersialisering av forskning i Norge. Firmaet som Raa i sin tid grunnla hadde satset tungt på utviklingen av en krem med betaglukaner, som kunne få diabetes-sår til å gro raskere.

De satte i gang en fase III studie der kremen ble testet ut på pasienter. Men forsøket feilet. Det viste seg at kremen som betaglukanene satt i ikke var stabil. Dermed mistet den effekten etter hvert.

Les også:Bakegjær får sårene til å gro

– Men dette oppdaget vi ikke før etterpå, sier Engstad fra Biotec Pharmacon.

En slik hendelse ville knapt påvirke et stort legemiddelfirma, men for Biotec Pharmacon betydde det et stort tilbakeslag. Etter hvert klarte det norske firmaet likevel å finne løsning på problemene med stabiliteten, og fikk i 2015 godkjent en betaglukan-salve til kroniske sår.

Godt dokumentert i husdyrceller

I dag, 40 år etter at Raa og Seljelid så et stoff fra naturen redde mus og fisk fra den sikre død, er det fortsatt vanskelig å gi noe sikkert svar på hvilken rolle betaglukaner kommer til å spille.

Innen oppdrett og landbruk er det liten tvil om at beta-1,3/1,6-glukan virker sykdomsbeskyttende.

– Det er svært godt dokumentert at dette betaglukanet aktiverer det medfødte immunforsvaret, bekrefter forsker Paul Midtlyng fra NMBU, som har jobbet med betaglukan i fôr i mange år.

– De fleste studiene er gjort på celler, fordi dette er enkelt og rimelig å få til.

Midtlyng presiserer likevel at det kunne trenges mer publisert forskning fra eksperimenter der dyr får betaglukan, og så smittes av spesifikke sykdommer. Her er ikke dokumentasjonen like omfattende som på celler.

– Men det finnes også smitteforsøk som viser at betaglukan gir en ekstra beskyttelse mot sykdom hos laks, sier Midtlyng, som gjorde en oppsummering av forskningen på feltet i 2012.

Upubliserte forsøk

I tillegg har fôrprodusenter gjort sine egne forsøk. Men slike resultater blir ofte ikke publisert i vitenskapelige tidsskrifter. I stedet ligger de i produktdokumentasjon og patentsøknader.

Dette bekrefter Rolf Nordmo, veterinær og tidligere administrerende direktør i Biotec Animal Health and Nutrition, som produserte betaglukaner for fôr.

– Dessverre blir mye ikke publisert. Selskapene kjører forskning for å få markedsdata som kan overbevise kunden.

Når det gjelder mennesker, er saken imidlertid mer usikker.

– Har potensiale, men er ikke et vidundermiddel

– Jeg tror det har potensiale. Det er ikke noen grunn til å tvile på at det er en effekt, sier Sandvik fra legemiddelfirmaet Abbvie.

Han tror ikke at betaglukaner er noe vidundermiddel.

– Det er mange nok forskere som har forsket på betaglukaner til at vi ville oppdaget det, dersom det var en mirakelkur for alt det er foreslått brukt mot.

Skummelt om folk tror gjær kan brukes mot kreft

Førsteamanuensis Anne Berit Samuelsen fra Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo forsker også på helseeffekten av betaglukaner fra sopp. Hun mener vi fortsatt ikke kan si noe sikkert om effekten av betaglukaner på mennesker.

– De kliniske studiene er ikke entydige og de er ofte av dårlige kvalitet, sier hun. Ifølge det vi vet i dag er det for eksempel ikke snakk om overbevisende store effekter på luftveisinfeksjoner hos mennesker.

– Det er viktig at det forskes på hvordan beta-glukaner kan påvirke kreft.

Samuelsen understreker at spesielt er en mulig forsterkende effekt på kreftvaksiner som er aktuelt. Altså at betaglukaner i kombinasjon med vaksiner gir en sterkere immunreaksjon mot kreften.

– Her har kunnskapen om mulige virkemåter økt de siste årene, men det er få tilgjengelige kliniske studier, ifølge Samuelsen.

– Men jeg tenker det er skummelt dersom folk tror at kapslene du får i helsekostbutikken eller gjær du har i kjøkkenskapet kan brukes mot kreft, sier hun.

Forvirring rundt ulike betaglukaner

Raa, på sin side, mener de sprikende resultatene i studiene på mennesker skyldes at ulike forskningsgrupper ofte har brukt helt forskjellige betaglukaner, lbant annet varianter som ikke kan ha noen virkning.

– Jeg har i årevis forsøkt å forklare skeptikere at det er bare en bestemt kjemisk struktur som virker, nemlig den som i kjemispråket kalles beta-1,3/1,6-glukan. Det er den som «gjenkjennes» av dyr og planter som faresignaler som utløser immunologiske forsvarsreaksjoner.

Da Raa for eksempel studerte betaglukan fra ølgjær, en annen underart av gjærsopp, viste det seg at dette stoffe ikke hadde samme effekten.

– Det har vært fortvilende å erfare at alt som med rette kan betegnes som betaglukan sauses sammen i en hatt. Papir er også et betaglukan, sier Raa.

Kompliserte stoffer

Samuelsen fra Farmasøytisk institutt bekrefter at betaglukaner er vanskelig å studere.

De består av kompliserte, forgrenede molekyler, med ulik størrelse, type bindinger, antall forgreninger og lengde på sidekjedene. Strukturen varierer, avhengig av hvor molekylene er hentet fra og hvordan de er isolert.

I dag produseres betaglukan med dette utstyret. (Foto: Jan Raa) Les mer Lukk

Disse faktorene påvirker betaglukanets egenskaper, og hvordan de virker på celler, dyr og mennesker.

– Stoffene er dessuten infiltrert med andre forbindelser og krevende å isolere. Manglende renhet kan medføre usikkerhet i hvilke komponenter det er som forårsaker en effekt, sier Samuelsen.

– Det viktigste er at 50 unge fortsatt lever

Nå, 40 år etter at Seljelid så svulstene krympe i forsøksmusene, er den pensjonerte professoren glad for at forskere i andre land tar opp tråden. Han er stadig i kontakt med Memorial Sloan Kettering Cancer Center, som nå altså søker patent på bruken av stoffet Seljelid og Raa en gang oppdaget.

– Det som er viktig for meg er at 50 unge med nevroblastom fortsatt er i live, sier han.

Likevel er han oppgitt over mentaliteten han har møtt blant norske forskningsmiljøer.

– Både Jan og jeg har slåss mye. Derfor er vi gode venner. Vi har opplevd en utrolig mangel på åpenhet og evne til å forstå nye ideer.

For bare noen få måneder siden tok Seljelid kontakt med Folkehelseinstituttet med et innspill om å teste om betaglukan kan forebygge alvorlig covid-19-sykdom hos sårbare grupper.

Raa gjorde noe lignende.

– Bakgrunnen for henvendelsen er studier vi fikk utført ved Folkehelseinstituttet, som viste at beta-1,3/1,6-glukan førte til kraftig økning i T-celler som beskytter meget effektivt mot influensavirus.

De har også sendt innspill til myndighetene om å undersøke om dette betaglukanet kan forebygge influensasykdom, for eksempel på sykehjem. Det har aldri kommet noe svar.

Men Raa tar også dette videre et annet sted. Denne gangen med partnere i EU.

Beta-1,3/1,6-glukan finnes i celleveggen til vanslig bakegjær. På bildet ser du gjærceller sterkt forstørret. Det finnes også betaglukaner i mange andre sopper og planter, men dette er andre typer betaglukan med andre biologiske effekter. (Foto: Mogana Das Murtey and Patchamuthu Ramasamy, tilgjengeliggjort av Wikimedia Commons) Les mer Lukk

Litt skuffa

– Vi har nå fått klarsignal til en klinisk studie på aldershjem, av betaglukan mot influensa og covid-19. Jeg hadde et ønske om at dette skulle være en studie i Norge, sier Raa.

Han blir litt skuffa. Men ikke bitter. Raa finner trøst i annen forskning og produktutvikling han står bak.

Firmaet ArcticZymes i Tromsø lager enzymer som nå brukes i diagnostikk av koronaviruset og produksjon av nye vaksiner for sykdommen. I de siste månedene har selskapet gått til himmels på børsen, og er nå en av de mest verdifulle bedriftene i Nord-Norge.

I dag har Raa formue i form av aksjer i selskapene han har bidratt til å utvikle.

Den gir muligheter til å egenfinansiere grunnforskning og utvikling av nye produkter, uten å være avhengig av offentlig finansiering. Den 81 år gamle professoren, gründeren og oppfinneren er nemlig ikke ferdig.

Han har nye prosjekter på gang.

Jan Raa er ikke bitter. Men han er temmelig oppgitt over mangelen på interesse og nysgjerrighet i norske forskningsmiljøer. (Foto: Ola Gamst Søther) Les mer Lukk

Saken ble først publisert på Forskning.no