Mally Gorwitz (5. desember 1917 – 2. april 2020)

Psykisk sykdom berget Mally

Mally og Kari Gorwitz på Lambertseter alders- og sykehjem med familiebildet fra 1930-tallet. Les mer Lukk

Mor, far og sju søsken fra Bekkelaget ble deportert til Auschwitz. Ingen kom hjem igjen.

Mally Gorwitz døde 2. april. Dagsavisens Hanne Mauno skriver i et minneord fredag at Gorwitz døde av corona på sykehjemmet hun bodde på. Hun ble til slutt 102 år gammel, og er en av de eldste som er registrert død av corona i Norge.

ABC Nyheter publiserte denne artikkelen 2. desember 2017, og gjør det nå om igjen – til minne om henne.

--

De siste tidsvitnene fra deportasjonen med fangeskipet «Donau» for 75 år siden er borte. Men barna deres lever videre, på godt og vondt. I skyggen av Holocaust.

– Vi var en fin familie, nikker Mally Gorwitz fornøyd. I desember fyller hun 100 år. Nå sitter hun i godstolen i sin lille stue på Lambertseter alders- og sykehjem, og smiler når hun betrakter familiebildet på veggen. Det viser en stor og barnerik familie i en villa på Bekkelaget en dag på 1930-tallet. Der er Mallys mor og far, der er hun selv som ung, og der er de åtte søsknene hennes.

– Far var snill, men litt streng, og mor var så vakker å se på. Og så hadde hun så nydelig sangstemme, og så sydde hun klær til alle oss barna. Hun var som en mor skal være, sier Mally stolt.

Selv synger hun i Lambertseterhjemmets eget beboerkor, der glansnumrene er «La oss leve for hverandre», og «Hva var vel livet uten deg?»

– Jo, det var nok en fin familie, Mally, sier niesen Kari Gorwitz (63), som jevnlig kommer på besøk.

– Jeg skulle bare ønske jeg hadde fått lov å bli kjent med dem.

Familien ble utslettet

For av de 11 menneskene på bildet, er det bare Mally igjen. Ti av medlemmene i Gorwitz-familien ble deportert fra Oslo med fangeskipet «Donau» om ettermiddagen for 75 år siden, den 26. november 1942. Ingen av dem kom tilbake. Foreldrene, døtrene Ester og Edel, svigerinnen Ida, som var gravid i 6. måned, ble sendt rett i gasskammeret da de kom til Auschwitz 1. desember. De fem brødrene døde alle i løpet av 1943 i Auschwitz-Birkenau.

En sønn fikk leve. Det var Karis far Moritz Gorwitz, som ble værende på Berg fangeleir utenfor Tønsberg. Han ble spart fordi han var gift med en «arisk» kvinne, Ragnhild fra Valdres. Mally ble psykisk syk en stund før arrestasjonene, og var innlagt på Gaustad. Selv om det ikke var noen garanti for å slippe deportasjon, lot de henne bli der og hun berget dermed livet. Av de 529 norske jødene som ble sendt Donau denne dagen, var det mange eldre og syke som ble hentet rett ut fra aldershjem og sykehus, noen av dem nyopererte. Det var også mange barn med.

– Mally husker selv ingenting av krigen. Da hun ble utskrevet fra Gaustad utpå 50-tallet, fikk hun vite at hun nå bare hadde en bror igjen. Ellers var hele hennes nærmeste familie utslettet.

Les også:Hvordan var det å være menneske om bord på «Donau»?

– Sorg og savn satt liksom i veggene

Kari Gorwitz vokste opp i familiens villa på Bekkelagshøgda, som nazistene hadde plyndret for alt som var av møbler og eiendeler. Hun hadde både mor, far, to søstre og tante Mally, men levde ellers i en verden uten farfar, farmor, onkler, tanter eller søskenbarn. På morssiden hadde hun riktignok en bestemor, men ettersom moren var enebarn, aner ikke Kari hva det vil si å leke med fettere eller kusiner i store familieselskaper. Hennes eldste søster var seks år da familien Gorwitz ble deportert, og var på besøk hos sine besteforeldre på Nordstrand om morgenen den 26. november. Hadde det ikke vært for at læreren hennes kom grytidlig og hentet henne, kunne hun også blitt deportert. Som liten traff hun altså alle sine onkler og tanter. Men det gjorde verken søsteren hennes eller Kari, som begge er født etter krigens slutt.

– Jeg tenker ofte på hvem jeg ville vært uten Holocaust. Krigen tok fra oss en stor familie og den jødiske kulturarven. Hvem var besteforeldrene mine, tantene og onklene mine? Hvilke personligheter var de? Hvilke liv ville de ha levd? Hvor mange fettere og kusiner ville jeg hatt? Hvordan ville livet mitt vært om jeg hadde fått være en del av denne jødiske storfamilien? Hvordan ville de ha preget meg? Jeg har levd med smerten, savnet og sorgen over familien jeg aldri fikk møte. Det var bare vår lille kjernefamilie tilbake, sier Kari.

– Sorg og savn satt liksom i veggene, og det hvilte en taushet over huset vårt. Pappa var en åpen og følsom mann, og kunne gråte foran oss. Men under oppveksten min snakket han lite om det han hadde opplevd i fangeleiren på Berg, eller om at familien vår ble helt utslettet. Ja, det var mye taushet, også mellom oss søsken, sier Kari, som husker en gang læreren hennes på Bekkelaget skole ba henne om lov til å fortelle de andre elevene om Gorwitz-familien. Læreren kunne selv huske 26. november 1942, dagen politiet kom og hentet familiens yngste, Edel. Hun var 14 år gammel, gråt og satte seg til motverge da politifolkene ville ha henne på lasteplanet for å frakte henne ned til «Donau».

– Jeg hadde ikke så lyst til at hun skulle fortelle. Det var vondt å høre om det, sier Kari, som forteller at krigen også preget forholdet mellom foreldrene.

– Pappa sto jo i evig takknemlighetsgjeld til mamma. Hadde det ikke vært for at hun var «arisk» og jevnlig meldte seg for politiet under krigen, så hadde pappa blitt sendt ut av landet. Det var veldig mye vonde følelser. Jeg ser nå at han må ha vært veldig ensom med sin historie, sier Kari om faren, som døde i 2010, 97 år gammel. Han rakk derfor å oppleve den store oppdagelsen familien gjorde i 1996. Der på eiendommen på Bekkelagshøgda, under gulvplankene i et gammelt anneks som skulle rives, lå nemlig bilder av hele Gorwitz-familien. De viste en livsglad familie på skiturer og i selskaper.

Behov for at brikkene faller på plass

Senere har Kari funnet dokumenter fra krigen i Riksarkivet, og fått se okkupasjonsmyndighetenes sirlige nedtegnelser over det familien eide da de ble tatt i 1942.

– Da jeg leste dokumentene ble huset og familien min så levende for meg, sier Kari rørt.

– De hadde blant annet et Steinway-flygel, gitarer, en banjo og et munnspill, så de var nok en familie som var glad i sang og musikk. De virket så sympatiske og som fine folk, sier Kari.

– Å finne ut mer om familien min, og det som skjedde med dem og Mally, har blitt viktigere for meg med årene, sier Kari.

– Jeg hadde alltid en slags angst og uro i meg som liten. Nå som jeg selv begynner å bli eldre, er det som om jeg trenger at brikkene faller mer på plass. Framveksten av høyreekstremismen i hele Europa og USA gjør meg redd. Tidsvitnene er snart borte og det finnes grupper som til og med benekter at Holocaust har skjedd. Historien kan absolutt gjenta seg. Det som nå skjer med verdens flyktninger, med stengte grenser, deportasjoner og interneringsleirer, gir meg sterke assosiasjoner til det som skjedde med jødene og andre minoriteter under krigen. Det er farlig når vi mennesker ikke bryr oss eller skylder på at «jeg gjorde bare jobben min».

Les reportasjen:I den kommunale folketellinga for Gøteborggata 49 er Olga Schachts navn byttet ut med ett ord: Jøde

Snakket mer om krigen

Med årene begynte far og datter Gorwitz å snakke mer sammen om krigen. På Holocaustsenteret har han bidratt med opplevelsene han hadde i tida på Berg. Et par år før han døde var han tilbake på besøk i Berg fangeleir. Han ble kjørt rundt på området i rullestol og fikk et gjensyn med straffecellene han hadde vært i. Han gråt, men virket lettet etterpå over å ha vært der.

Inne på en celle i Berg fengsel utenfor Tønsberg finner vi igjen bildene av familien Gorwitz, også familiebildet som Mally har på veggen. Her har det blitt innredet en egen minneutstilling for de jødiske mennene som satt her under krigen. De ble alle arrestert og brakt hit den 26. oktober, en måned for deportasjonen med «Donau». En som har vært sentral i dette arbeidet, er Sidsel Nachtstern, født i 1946 og barn av Moritz Nachtstern som også satt her på Berg i 1942. Grytidlig om morgenen den 26. november ble han hentet på Berg og sendt til Oslo for deportasjon med «Donau». Han kom til Auschwitz, og siden til Sachsenhausen. Han var en av de få norske jøder som overlevde leirene, og da han kom hjem til Oslo i juni 1945, ble han kjent med jødiske Rachel. Hennes far ble også deportert med «Donau». Sammen med sine søsken og sin mor ble hun reddet av motstandsbevegelsen og Carl Fredriksens Transport, og fraktet i lastebil til den svenske grensen. 1. desember 1942, samme dag som hun, søsken og moren vandret inn i til friheten i Sverige, ble hennes far Salomon gasset i hjel ved ankomst i Auschwitz. Han var da rundt 50 år gammel, og regnet som arbeidsudyktig.

Les også:Han kom til Norge med fellesdo og fellesskap

«Falskmyntner i blokk 19»

Sidsel Nachtstern skjelver litt i stemmen når hun forteller dette siste.

– Faren min Moritz overlevde leirene ved hjelp av flaks, og fordi han var typograf. Etter tre måneder i Auschwitz, da det omtrent bare var skinn og bein igjen av ham, ble han sendt til Sachsenhausen og spesialleiren Blokk 19 for å lage og trykke falske, britiske pengesedler for tyskerne. De ville ødelegge den britiske økonomien, forteller Sidsel. Vi har dratt hjem til henne i leiligheten hennes på Nøtterøy, og har nettopp fått se bilder av den unge, lille familien i 1946. «Familieidyll» står det under ett av bildene, der foreldrene smiler lykkelig ned til den lille babyen, som er Sidsel. Noen år senere fikk paret også en sønn.

– Det spesielle med pappa, er at han begynte å fortelle historien sin straks han kom hjem. Han traff mamma, og fortalte alt til henne, mens hun skrev det hele ned på skrivemaskin på tynne, tynne ark. Dette manuset ble senere til boken «Falskmyntner i blokk 19», gitt ut i 1949 i samarbeid med journalistvennen Ragnar Arntzen, forteller Sidsel, som i 2006 fikk utgitt boken på nytt, under navnet «Falskmyntner i Sachsenhausen». I 2007 kom en tysk-østerriksk film om falskmyntnerne i Sachsenhausen, basert på Adolf Burgers bok, som i oversettelse til norsk heter «Djevelens verksted».

Faren Moritz, moren Rachel og lille Sidsel.

– Jeg er så lei meg for at foreldrene mine opplevde dette helvete

Sidsel var 12 år da hun oppdaget farens bok i bokhylla hjemme. For første gang fikk hun lese om de redslene faren hennes hadde gått igjennom. Hun gråt og gråt, og slik fant faren hennes henne da han kom hjem: Gråtende, i senga på soverommet sitt, med boka i hånda.

– Vi pratet da. Og vi pratet senere. Han kunne snakke om hvordan det var i Sachsenhausen, men aldri hvordan det var på «Donau» eller i Auschwitz, det tror jeg ble for vondt. Jeg hørte ofte hvordan han skrek av mareritt om nettene. I leiren byttet han en gang plass med en yngre typograf i køen for å få tatovert fangenummer, for typografen grudde seg slik til nålene. Da han selv etterpå kom til Sachsenhausen for å trykke pengesedler, mens den andre sannsynligvis døde i Auschwitz, følte han skyld. «Det var jeg som skulle dø – ikke du!» kunne han rope om nettene, forteller Sidsel, som ellers beskriver faren som en livlig og morsom mann som fortalte eventyr og lagde leven med barna. Han klarte seg godt i familie- og yrkeslivet, men han slet også med nervene. Han hadde flere opphold på krigsinvalidehjemmet Bæreia. Også Sidsels mor slåss med sine spøkelser, etter å ha mistet faren sin i Auschwitz, og med erfaringen med at hun selv måtte flykte for livet. Det var bare hun av søsknene som turte å få barn etter krigen.

– En av tantene mine sa det før hun døde: Hun turte ikke å få barn. Hun var redd for at noen skulle komme å ta dem, sier Sidsel.

– Jeg er så lei meg for at foreldrene mine opplevde dette helvetet. Begge foreldrene mine var så skjøre. Det var alltid en sånn angst i veggene hjemme, og jeg turte aldri å dra for langt fra dem. Jeg følte at jeg måtte passe på dem hele tida, sier Sidsel.

– Alt dette har nok gjort noe med oss ungene etter Holocaust, for jeg hadde selv mye angst i meg da jeg vokste opp. Da nynazistene dukket opp 70-tallet, ble jeg skikkelig redd. Jeg så meg selv i glimt, i stripete fangedrakt bak et gjerde. Da gikk jeg på en måte i dekning. Jeg ville ikke ha de tankene. Jeg fjernet alt det jødiske ved meg, inkludert etternavnet mitt, Nachtstern. Jeg tok min manns etternavn. Datteren min er heller ikke oppdratt i jødisk tradisjon, slik jeg selv ble, forteller Sidsel, som også mistet kontakten med den jødiske arven da moren Rachel døde i 1972. – Men selv om jeg ikke er i det jødiske miljøet, er jeg allikevel, i mitt sinn og tanker, jødisk. Det er ikke noe man bare kan fjerne, sier hun.

Les også:Holocaust i gata mi. Hvem var Salomon fra Grünerløkka?

– Jødehatet er fortsatt der ute

Faren hennes, Moritz, døde 67 år gammel i 1969. Sidsel var en skikkelig pappajente. Da hun var liten, spøkte hun med at hun ville gifte seg med ham, og i voksen alder har hun begynt å ta vare på arven etter ham. Hun fikk gitt ut boken hans på nytt, og har engasjert seg i Interessegruppen Berg interneringsleir. Hun holder foredrag, har besøkt Sachsenhausen med skoleelever, mens datteren hennes Ulla er historiker og arbeider ved Vestfoldarkivene. Hun holder også foredrag med utgangspunkt i sin morfars skjebne.

– Jo mer jeg jobber med disse tingene, jo nærmere kommer jeg faren min – det er som om jeg har ham med meg nå. Nå har jeg også tatt tilbake navnet mitt, Nachtstern, og jeg vil gi mitt bidrag til å minnes de som ga meg livet. Jeg føler en forpliktelse, ingen ordre, og det heter jo i jødisk tradisjon: «Du skal fortelle til dine barn». Jeg er glad for den nye bevisstheten rundt de norske jødenes historie i 1942, men det er også mye som skremmer meg i dag. Nazimarsjene rundt om i norske byer, og måten man snakker om minoriteter og flyktninger på. Det knyter seg i meg når jeg hører at Norge vil deportere mindreårige flyktninger til Afghanistan, sier Sidsel, som legger til:

– Jødehatet er fortsatt der ute. Jeg forstår det ikke. Jeg har barnebarn, og det hender jeg er engstelig også for dem. For meg er ordet «jøde» dessverre blitt et skjellsord. «Jævla jøde» brukes jo som et skjellsord i skolegården, sammen med «nigger» og «homojævel».

Saken fortsetter under bildet

Sidsel Nachtstern utenfor det som var interneringsleiren på Berg ved Tønsberg. I bakgrunnen et minnesmerke laget av fangene som satt der. I denne leiren ble jødene mishandlet og fornedret av norske fangevoktere. Til venstre to private bilder av faren Moritz, moren Rachel og lille Sidsel. Les mer Lukk

Barn av overlevere

Chava Savosnick (65) kom som sjuåring i slåsskamp på skolen i Trondheim fordi en gutt hadde kalt henne «din jævla jøde». Men det fortalte hun aldri hjemme til foreldrene, der faren hadde overlevd Holocaust.

– Det tror jeg gjelder de fleste av oss barn av overlevere: Vi fortalte lite sånt til våre foreldre. Når du har foreldre som har lidd så mye, så ønsker du ikke å påføre dem mer smerte. Du ville skåne dem mest mulig. Du vet de har vært gjennom et helvete, sier Chava til Dagsavisen. Hun er født og oppvokst i Trondheim, men bor nå i et hus på Tåsen i Oslo. På kjøleskapet hennes henger en påminnelse om de offisielle markeringene som skal finne sted i morgen, på 75-årsdagen for den første deportasjonen av de norske jødene.

På skolen sto deportasjonen bare nevnt i noen få setninger i historieboka. Chava fikk ikke følelsen av at det grusomme som skjedde med hennes familie var en særlig viktig del av norsk krigshistorie. Som 12-åring fikk hun vite at hennes farfar Ernst hadde blitt gasset i hjel i Auschwitz. Men hun hadde «alltid» visst at faren hennes, Robert Savosnick, satt 2 1/2 år i nazistenes konsentrasjonsleirer under krigen, og at han var en av de få som overlevde noe som det ikke skulle være mulig å overleve.

– Jeg vet at det var mye taushet rundt Holocaust i mange jødiske hjem, men slik var det ikke hos oss! Pappa var åpen og prata mye om det. Det at vi lærte så lite på skolen om det som hadde betydd så mye og gjort så dypt inntrykk på min familie, forsterket en følelse av annerledeshet hos meg, sier Chava.

Les også:– Det er grunn til å våke når så mange unge ikke er umiddelbart enige i at tortur er uakseptabelt

Chava Savosnick i hagen hjemme på Tåsen. Både hun og hennes barn har beholdt farsnavnet Savosnick, for å vise at familien ikke lot seg utrydde. Øverst til venstre er Robert Savosnick blitt nyutdannet lege, under er han sammen med storebror Michael. Les mer Lukk

At han skulle havne i Auschwitz, var så fjernt for ham

«Du Robert, vi kjem og hente dæ i morra», sa lensmannen i Orkanger til legestudenten Robert Savosnick. Det var 25. oktober 1942, og den 27 år gamle trondheimsgutten hadde praksis som lege ved sykehuset i bygda. Han var en sosial og munter type som kjente «alle», og han kjente også denne lensmannen godt. Han forsto at han fikk en velment advarsel. Men han visste også at da okkupasjonsmakten forgjeves lette etter broren hans, som var i motstandsbevegelsen og hadde rømt, tok de faren deres som gissel. Om Robert Savosnick ikke ble med politiet nå, var han redd de ville ta moren hans.

– Og hva skulle de «ta ham til»? At han skulle havne i Auschwitz, var så fjernt for ham. Jeg spurte ham da jeg var liten: «Men hvorfor rømte du ikke, pappa?» Da sa han at det ikke var i hans tanker at han skulle sendes til et sted som Auschwitz. Det var for ham absurd. Han var da norsk statsborger, og hadde jo ikke gjort noe galt! Han mente også at siden han var ung og sterk, ville han klare et liv som fange mye bedre enn mora, sier Chava, som forteller at først da Robert hadde blitt deportert med «Donau», og kom til Auschwitz, fikk han vite hva som hadde skjedd med hans egen far, Ernst.

– «Han gikk i pipa», sa en medfange til ham. Det var ensbetydende med gasskammer og krematorie.

Som en av bare ni norske menn som ble deportert med «Donau», overlevde Robert Savosnick. Mange år senere, da Robert Savosnick som 80-åring lå på sykehus i Trondheim og skulle gjennom en hjerteoperasjon, sa han til datteren: «Chava, jeg har hatt et godt liv. Jeg hadde to og et halvt år i helvete, men ellers har jeg hatt et godt liv». For rett etter krigen gjorde Robert seg ferdig medisinstudiene sine, giftet seg med svensk-jødiske Britha, og ble siden en populær barnelege i Trondheim. Han skrev også bok om sine opplevelser, som kom ut i 1986. «Jeg ville ikke dø», het den.

– Han var fryktelig stolt over at han fikk familie og fire døtre etter krigen. Det hadde han nok aldri forestilt seg i leiren, sier Chava.

– «Tenk hvis han Hitler hadde sett mæ no, da hadde han blitt jævlig forbanna – her sitt’ æ med fire flotte døtre!» sa han gjerne.

Men Chava forteller også om en veldig overbeskyttende far, som blant annet insisterte på at de ikke fikk ha spisse tupper på skistavene. De kunne jo få dem i øyet.

–Du kunne ikke «ligge lavt» som jøde

Og for Chava nyttet det ikke «å ligge lavt» som jøde på 70-tallet, da nynazistene kom, selv om også hun kunne kjenne på uro og angst over det å være jøde. Hun visste også at faren, under den joviale og muntre overflaten, slet med sitt. Og selv om han snakket åpent om hendelsene, var han ikke så åpen om følelsene sine. Først etter hjerteoperasjonen var det som om han ble mer sårbar og viste mer av hva han følte. Datteren tror han mentalt mestret sin historie ved å stenge av følelsene. Hun tror det var de fangene som lyktes i å stenge av følelsene, som klarte seg best i leirene.

– Men du kunne ikke «ligge lavt» som jøde i Trondheim når du hadde en far som ofte og gjerne snakket om Holocaust på radioen og i avisene! sier Chava med et smil.

– «Alle» i Trondheim visste at vi var jøder, og at Robert Savosnick hadde overlevd en tysk konsentrasjonsleir, sier Chava, som forteller om byturer med faren som nærmest aldri tok slutt. Hele tida skulle han stoppe og snakke med kjente, både lenge og vel. Men Chava hadde likevel med seg en slags vaktsomhet: «Hvem kan jeg stole på? Sånn egentlig?»

– Du påføres også en egen form for skam, når du vokser opp og får vite at du tilhører et folk som er blitt forsøkt utryddet som skadedyr, sier Chava.

En av minnecellene på Berg interneringsleir utenfor Tønsberg. De står slik de var under krigen. Les mer Lukk

Tung følelsesmessig arv

Når Dagsavisen spør om familien føler seg bitter over at Holocaust rammet dem, svarer hun:

– Husk at vi jøder har en lang historie med at det nettopp skjer med oss. Vi stiller vel ikke engang spørsmålet. Foreldrene våre var selv barn av flyktninger fra forfølgelse i Øst-Europa og Russland. Gjennom historien har det skjedd noe med jødene i nesten hver generasjon.

Chava Savosnick er enig i at hun som etterkommer av en Holocaust-overlevende har fått med seg en tung, følelsesmessig arv. Hun er flasket opp med at livet ikke er noen selvfølge. Hun er fortsatt av typen som ikke kaster mat, fordi faren alltid innprentet i dem hvor heldige de var som kunne spise seg mette. For han visste hvordan det var å ikke kunne spise seg mett, etter den grusomme sulten i leirene. Hun er også oppvokst med en følelse av at når faren din har greid å overleve, har du selv en forpliktelse til å gjøre noe meningsfullt og viktig ut av ditt eget liv.

– Mange av oss barn av overlevere klarer oss veldig godt på overflaten, men innvendig kan vi ha en sårbarhet, sier Chava, som tidligere har arrangert egne gruppesamtaler med barn av overlevere. Hun er selv utdannet psykoterapeut.

– Jeg gjør også det, jeg føler at jeg bærer på en smerte, selv om jeg ikke har opplevd Holocaust selv. Men, understreker Chava:

– Du har arva en historie som er fryktelig, men du har også arva en historie om overlevelse, og all den livskraften som ligger i det. Faren min er jo beviset på at man kan overleve det som det ikke skulle være mulig å overleve. For det skal ikke gå an å overleve på så få kalorier i så lang tid! Da lærer du at alt faktisk er mulig, mener Chava.

– Faren min ga denne styrken videre til sine barn. Du har arva at du ikke skal gi opp, du må stå på, sier Chava.

Gjennom sitt arbeid med barn av overlevere har Chava lagt merke til at påfallende mange av dem har valgt seg ulike typer omsorgsyrker, eller steder der de kan drive humanitær innsats. Selv har hun jobbet med mindreårige flyktninger i mange år. Av Robert Savosnicks fire døtre, jobber to med flyktninger, mens to arbeider med funksjonshemmede.

– Jeg kjenner mange av jødisk avstamning som jobber med flyktninger tror det å være barn til en overlever, gjør at du under oppveksten utvikler antenner for folks behov og lidelse. Mange av oss har flukthistorier i familien. Og kanskje vi ubevisst vil forsøke å gi andre den hjelpen våre foreldre ikke fikk? spør hun.

– Jeg jobber selv med mindreårige asylsøkere, de som er under 15 år. Jeg ser den kraften og styrken de må ha fått med seg hjemmefra, siden de har greid å komme seg helt hit. Jeg er selvsagt ikke fornøyd med dagens norske asyl- og flyktningpolitikk. Mange nordmenn har mye å lære av de ungene som kommer hit helt alene, for å skape seg et nytt liv.

– Jeg skjønner det bare ikke

Robert Savosnick selv jobbet i alle år som barnelege. Han døde i 1998. Han var aldri redd for å dra tilbake til Tyskland etter krigen – mange av familiens sommerferier gikk med bil og campingvogn gjennom Tyskland til Italia. Der gikk han rundt i T-skjorter, og gjorde ingen forsøk på å skjule fangenummeret som var tatovert inn i armen.

– Og faren min kjøpte stadig tyske biler. Han kjøpte Volkswagen, han kjøpte BMW. Da han kjøpte BMW-en – han var SÅ i glad den BMW-en! – sa jeg til ham: «Men pappa, hvorfor kjøper du alltid de tyskeste av de tyskeste av biler?» Da svarte han: «Åh, du skulle ha visst, Chava. Hver gang jeg går inn i den bilen og setter meg, tenker jeg at nå er han Hitler der oppe, og sier’n: «Faen også, en jøde i en tysk bil og til og med en BMW!»

Vi er tilbake på Lambertseter alders- og sykehjem. Nå har Mally sovnet litt i stolen sin etter lunsjen, mens vi har pratet videre om familien Gorwitz` skjebne. Vi glemmer henne nesten litt, men med ett er Mally våken, og sier plutselig, med klar stemme:

– Jeg skjønner ikke hvorfor vi jøder har måttet lide så mye. Bare fordi vi er jøder! Jeg skjønner det bare ikke.

I morgen blir det flere offisielle markeringer av 75-årsminnet etter deportasjonen av de norske jødene. For Mally er nok 5. desember en viktigere dato. Da fyller hun 100 år. Etter hva vi forstår, er det store muligheter for kake og bursdagsfeiring her på Lambertseter alders- og sykehjem. Vi blir heller ikke overrasket om beboerkoret holder en liten opptreden for henne, kanskje med glansnummeret «Hva var vel livet uten deg?».

– Stemmer det, at alle som fyller 100 år i Norge får brev fra kongen? spør vi henne.

– Å jaaada, alle som fyller 100 år får da det! sier Mally overbærende.

– Så nå sitter du bare og venter på brev fra kongen?

Mally nikker til oss, og smiler.

– Ja, det gjør jeg. Norge er et flott land, altså. Det er det!

Saken er først publisert på Dagsavisen