Suksesstraktaten i Antarktis ut på tynnere is

Den internasjonale stormaktsorden er ikke like stabil som før, og oppslutning om internasjonale traktater heller ikke like solid som tidligere.

– Vi kan ikke lenger ta noe avtaleverk for gitt, heller ikke dette. Verden er i endring. Stormakter utvider sine interessesfærer og tar seg mer til rette, gjerne på bekostning av den etablerte internasjonale rettsorden. Internasjonale avtaler brytes og sies opp, sier professor i statsvitenskap ved Nord Universitet, Torbjørn Pedersen, til NTB.

Fortsatt suksess

For ti år siden utropte han Antarktistraktaten til en «fantastisk suksess» med et regelverk som sikrer Antarktis som et rent og harmonisk kontinent. Pedersen mener fortsatt avtaleverket er vellykket, men han er mer urolig enn for få år siden.

– Samarbeidet om Antarktistraktaten er fortsatt en fantastisk suksess. Avtaleverket bidrar til ro og stabilitet i sør. Traktaten sikrer at kontinentet brukes til fredelige formål og setter en stopper for blant annet atomprøvesprengninger og lagring av avfall. Traktatsystemet skal også hindre mineralutvinning, sier Pedersen.

Mangelfull legitimitet

I 1959 ble de tolv landene som hadde vært med i Det internasjonale geofysiske år, enige om legge uenigheter til side og forvalte kontinentet i fellesskap.

Førsteamanuensis Øyvind Stokke ved UiT Norges arktiske universitet har pekt på at Antarktistraktatens internasjonale legitimitet er mangelfull. Han viser til at det bare er et fåtall av verdens stater som har sluttet seg til traktaten.

– Juridisk sett er det ingenting som kan hindre et selskap fra en stat utenfor traktaten i å starte mineralutvinning, eller å sende fabrikktrålere til Sørishavet, har Stokke hevdet.

Genistrek

Han mener traktaten var en genistrek da den ble undertegnet midt under den kalde krigen.

– I dag lever traktaten litt mer farlig. Allerede i 2048 kommer første mulighet til å oppheve mineralutvinningsforbudet. Fram til da må man ha kommet lenger i tanken om hvordan å forvalte Antarktis, sier filosof Øyvind Stokke til NTB.

Ambisiøst Kina

I dag peker både Stokke og den anerkjente newzealandske professoren Anne Marie Brady på Kina som den mest utfordrende aktøren i Antarktis. I boka «The rise of a new polar power» peker Brady på et langsiktig Kina med stormaktsambisjoner i polarområdene. Hun viser til hvordan kinesiske forskere kartlegger olje, gass og mineraler, og omtaler Antarktis som en framtidig ressursbase.

– Kina har en langsiktig agenda i polarområdene. Mye av det som lokker Kina, er ikke tilgjengelig før om flere tiår. For å gjennomføre ressursutvinningen kreves omfattende planlegging, koordinering og internasjonalt diplomati, skriver Anne Marie Brady.

Langsiktig planlegging

Professor Torbjørn Pedersen mener det ikke er noen akutt fare for Antarktistraktatsystemet. Han mener stormaktene har interesse av å roe ned konflikter og peker på at den ekstreme beliggenheten fortsatt gjør at utsiktene til økonomisk utvinning fortsatt er små. Klimaendringene kan være med å endre dette og gjøre attraktive ressurser tilgjengelige.

– Kina ser ut til å posisjonere seg for et fremtidig ressurskappløp i Antarktis. Kineserne planlegger som om forbudet mot mineralutvinning står for fall. Det er i beste fall langsiktig planlegging, for forbudet, som er nedfelt i en tilleggsprotokoll, kan tidligst revideres i 2048. En revisjon vil dessuten kreve stor oppslutning blant traktatlandene, sier Pedersen til NTB.