Skuespiller Viktoria Winge om zombier, rock, corona og fotografi

Foto: Mimsy Møller
Viktoria Winge er oppvokst med høykultur. Og elsker lavkultur. Nå har hun og bandet Moviestar laget en zombievideo.

Det er midtvinter i Norge. Viktoria Winge sitter på tunet iført sølvcaps, jeans og T-skjorte med «Moviestar» trykket i store bokstaver over brystet. Hun spiser lunsj. Peker med gaffelen mot fjorden, som ligger og smatter forførerisk på den lange strandlinjen.

– Å kaste seg ut i kaldt vann er bra hvis du trenger litt mot. Det gir deg kraft i livet.

Dagsavisens utsendte kikker litt skeptisk ned mot stranden. Viktoria insisterer.

– Jeg bada her en nyttårsaften en gang. Sånt kan fort skje om man har en fest, at en person får en idé om å hoppe uti, og så følger alle de andre etter, sier hun og fingrer med en diger kladask med smykker hun har hengende rundt halsen: en fløyte, et romskip og diverse annet stæsj. Hun følger blikket mitt.

– Her er nøkkelen til eventyrland, sier hun og ler hemmelighetsfullt.

– Hvor er det?

– Et sted mellom Soria Moria og litt til venstre for månen.

– Innspillingen var et helvete

I går skulle det vært premiere på filmen «Alle må dø». På grunn av coronaviruset er den utsatt på ubestemt tid. Filmen er en såkalt slasher med mye blod, gørr og fordervelse, regissert av Geir Greni og spilt inn på hans familiested Heggeliseter i Krokskogen på Ringerike. Filmplakaten viser en Viktoria Winge oversprutet med blod.

– Den innspillingen var et helvete. Derfor er det artig at det er blitt en litt morsom film, sier Viktoria Winge.

– Jeg ville ikke kalt det en horrorfilm, jeg synes ikke det er skummelt ett sekund – men det er selvsagt lov å være uenig. «Fritt vilt» var skummel. Denne filmen er morsom, vel å merke hvis du liker humoren, sånn comedy-slasher.

(Saken fortsetter under)

VIDEO: I «Alle må dø» ser venninnegjengen frem til å overraske sin gode venninne med et utdrikkingslag på en leid hytte oppe på fjellet. Den kommende bruden blir «kidnappet» og festen er i gang.

Your browser doesn't support HTML5 video.

Filmtrailer: «Alle må dø»

Hun presiserer at hun er skikkelig glad i å være med på lavbudsjettfilmer.

– På lavbudsjett er litt av greia at da skal det handle om alle som er med. Ingen er verdt mer enn andre og ingen er øverste sjef. Og siden ingen får særlig godt betalt er gulroten for å være med at alle skal få lov til å utvikle seg i videre i virket sitt, og bidra. Det er det som er gøy, du får større kunstnerisk frihet og ingen kan opptre som diktatorer. Og det pleier å være god stemning fordi alle er med bare fordi de har lyst.

Les også:

En kjærlighetshistorie

Når verden er i lockdown går livet på YouTube videre. I går slapp bandet Moviestar ut en video for låta «Hot Zombie», regissert av Hans Kåre Sjøstrøm. Moviestar er bandet der Viktoria spiller sammen med Bård Ingebrigtsen og Marita Igelkjøn.

– Det er jo litt sprøtt at vi kommer ut med denne musikkvideoen akkurat nå faktisk. Midt i epidemien, i siste scene i videoen er det faktisk et postapokalyptisk bilde av Oslo i røyk. Og da jeg gikk gjennom byen i dag for å bli intervjuet om singelen på radio så var det litt postapokalyptisk stemning. Kanskje vi alle blir zombier i løpet av året og Moviestar er et profetisk band? Vi får håpe det ikke blir sånn, sier Viktoria og forteller at «Hot Zombie» er en kjærlighetshistorie mellom en spacebabe og en søt zombiedude.

Winge og Kiil i videoen «Hot Zombie», regissert av Hans Kåre Sjøstrøm.

– Selveste Reinert Kiil takket ja til å være med i videoen vår, sier hun henrykt. Reinert Kiil er mannen bak en rekke filmer i horror- og grindhousesjangeren, filmer med lyriske titler som «Hora» og «Inside the whore» eller Hora 2 på folkemunne.

– Jeg var med i Hora nummer 2, jeg syns Kiil er helt fantastisk gøy å jobbe med. Reinert lager film i såkalt rape-revenge-horror-sjangeren, og er mye større i utlandet enn her. Det er så gøy at han ville være med og spille hovedzombien vår.

Les også:Andrea Bræin Hovig elsker grums og gråsoner

(Saken fortsetter under)

VIDEO: Moviestar - «Hot Zombie»

Infinity Vik

I Moviestar har de skapt sine egne karakterer: Ingebrigtsen er Anaconda og Igelsjøen er The Octopus Goddess.

Viktorias alter ego er den rufsete punkspacebaben Infinity Vik, som også har fått en egen instagramkonto med bilder som stilmessig befinner seg i en dirty-pretty americana-estetikk. Typisk Viktoria, egentlig.

– Men Infinity er mye mer PR-kåt enn meg, går med sånne space-outfits i sølv, vil på TV og blir sur når andre blir intervjua og ikke hun. Til og med når jeg blir intervjua blir hun sur, ler Viktoria og ler så hunden ved føttene hennes går og legger seg et annet sted og småfuglene flykter fra tretoppene i den store hagen.

– Det er såå deilig å være henne, hun er en skikkelig egomaniac, forklarer Viktoria og holder opp hånden og spriker med fingrene i en klassisk «Star Trek»-hilsen.

– Jeg er jo en stor «Star Trek»-fan. En trekkie! Elsker «the Original series» som er estetisk best. Det som er så fett med Star Trek og mye av sci-fi er at du kan lure folk inn i et univers som er tabu. Med tidlige «Star Trek» så var det litt sånn: om vi legger handlingen i framtida så vil ikke folk reagere på at det for eksempel sitter en russer på broa, eller at man har en svart, kvinnelig skuespiller i en ledende rolle. Dette ble til under den kalde krigen og hele verdensfreden var puttet inn på holodeck i Star Trek. Men bare fordi man beamet folk inn og ut fra andre planeter og damene hadde litt korte skjørt så var det ingen som klagde.

– Hvem er din favorittkarakter i «Star Trek»?

– Jeg har stor sans for kommunikasjonsoffiser Uhura.

Uhura ble spilt av afroamerikanske Nichelle Nichols, en av de første svarte kvinnene som spilte i en stor, mainstream amerikansk TV-serie på sekstitallet.

– Hun hadde tenkt å slutte før tredje sesong, men Martin Luther King møtte henne på en Star Trek-konvensjon og gikk rett bort, tok henne i hånden og sa: «Du gjør en så viktig jobb for folket vårt, tusen takk for ditt bidrag». Så takket være han valgte hun å fortsette.

Les også:

Vokste opp med teaterfester

Viktoria Winge er datter av teaterregissør Stein Winge og skuespiller Kari Onstad, og er så godt som oppvokst i gangene på Det Norske Teatret og Nationaltheatret. Etter skoledagene på Steinerskolen løp hun mye rundt på oppdagelsesferd i gangene på teateret om kveldene.

– Det var barndommen min. Jeg husker sånne teaterfester som alle i dag rister på hodet av hvis du tar med deg unger på, de har det vært mange av. Det var kjempegøy! For det betydde at de voksne ikke fulgte så nøye med på hva jeg holdt på med, og de ga meg frihet til å utforske nye ting for meg selv hele tida.

I hjemmet var det alltid mye musikk, og hun innrømmer at hun nok er tungt kulturelt belastet.

– Det har vært mye høykultur, men jeg føler jeg hører mer hjemme innenfor lavkulturkunsten. Jeg liker det. Rock’n’roll – ikke opera, film – ikke teater. B-filmer, grindhouse, og hele den estetikken der koser jeg meg med.

Foto: Mimsy Møller

– Hva tenker familien din når du snakker om zombiefilmer?

– Jeg tror de syns det er bra, at jeg gjør noe jeg liker. Men jeg vet ikke om de helt skjønner hva det er, eller hva som er referansene mine.

– Liker du opera?

– Ja, jeg liker opera. Og da jeg var liten lekte jeg at livet var en musikal, og sang istedenfor å snakke. Sang ting jeg ville formidle, sånn: «Mamma ... kan jeg få en vaffel ... tralala ...» Sånt gjør jo barn. Men de glemte å svare med sang, de voksne. De var alltid så travle. Jeg prøver å huske på det nå, med niesen min Siggy. Når hun synger til meg svarer jeg med sang.

– Synes du at du ligner på moren eller faren din? At du er sånn arvelig belastet?

– Jeg vet ikke... man ligner vel på sine foreldre. Men akkurat det er ikke lett å si for meg.

Les også:Alexandra Gjerpen, dramaqueen

Egen mancave

Hun kaller det mellomrommet, det lille annekset som hun bor i på familiens tun. Foreldrene bor i hovedhuset mens broren hennes bor i et annet lite hus på tomten. Fasjonabelt må man kunne kalle det når man bor så nær fjorden at man kan sitte ved frokostbordet og kaste stein i sjøen. Men, etter at foreldrene bikka 80 bestemte de at de skal selge huset. Akkurat når det blir vet ikke Viktoria.

– Det er vel vemodig?

– Vel, dette annekset er min mancave. Men alt er i forandring, jeg kommer til å flytte lenger inn i skogen. Drømmen er en hytte i skogen, en times reise fra Oslo.

– Er du mørkredd?

– Nei, jeg var det før, men det har jeg blitt kurert etter å ha sett så mange skumle filmer.

Viktoria gikk ett år på Teaterhøgskolen. Så valgte hun å slutte. Hun ble deprimert av å være der, selv om hun likte menneskene.

Isteden har hun studert metoden til Ivana Chubbuck, en av Hollywoods mest ettertraktede skuespillercoacher, i ti år.

Les også:

Overbefolket liv

På CV’n står filmer som «Reprise» «Fritt vilt» 1 og 2 og «Max Manus». Førstnevnte var Joachim Triers kritikerroste debutfilm med unge, ferske skuespillere.

– Da hadde jeg ikke så mye erfaring, men jeg hadde jo nærmest vokst opp i teateret. Jeg synes jeg ble bedre kjent med mine foreldre gjennom å gjøre det de gjorde. Man blir jo det, psykologene sier at vi alltid søker å forstå våre foreldre og dermed ofte ender med å gå i sine foreldres fotspor, gjøre feiltrinn som ligner på deres.

– Drømte du om scenekarriere som barn?

– Nei, jeg tenkte jeg ikke skulle gjøre det fordi jeg syns det var så mye staffasje. Og det hadde jeg jo helt rett i. Hvis jeg bare hadde holdt meg til tegning og å skrive små historier som jeg drev med da jeg var liten, så hadde jeg sluppet det.

– Hva slags staffasje?

– Det er mange mennesker involvert. Når du driver med det jeg driver med blir livet ditt nærmest overbefolket. Man må kjempe for å få litt alenetid.

Les også: Anders Danielsen Lie: – Det har blitt en nisje for meg å spille mennesker i kriser

Nakent naturbarn

Det er lett å forstå hvorfor hun er en klar favoritt blant så mange fotografer. Det er noe med entusiasmen, det digre smilet, det litt crazy blikket. Hun elsker kameraet og kameraet elsker henne. Resultatet er hele fem kaffebord-bøker med kunstbilder kun av henne.

Fra modellboka til Winge hos Heartbreak modellbyrå. Les mer Lukk

De fleste som er interesserte i bilder kjenner Massimo Leardinis kunstfotografier av den purunge Viktoria, et lite naturbarn løpende rundt i skogen splitter naken.

Helt annerledes og mer edgy er bildene til Valerie Phillips, forhenværende skater fra New York som har tatt bilder av folk som PJ Harvey, Amy Winehouse, Scarlett Johansson og Lindsey Lohan. Hun oppdaget Viktoria Winge under en modelljakt i London og ble fascinert. Ikke minst imponerte det at den unge modellen var så laidback foran fotoshooten at hun kom for sent. Viktoria hadde nemlig sittet opp sent kvelden før og tegnet tarotkort.

Samarbeidet med Valerie Phillips resulterte i fotoboka «I Can't Believe This Girl Is Playing Me Metallica».

– Modell, skuespiller, musiker, hva liker du best?

– Alt og ingenting. Jeg synes det er utfordrende og morsomt å gjøre forskjellige ting.

Les også: Melania Trump testet for koronasmitte

– Jeg var den stygge andungen

Likevel var det noe som ikke stemte helt. Å hele tida bli sammenlignet utseendemessig med andre er ikke akkurat oppskriften på god selvtillit. Samtidig så hun at det funka, hun ble fin på bilder.

– Jeg var den stygge andungen som ikke brydde seg om å ta så mye plass, og så plutselig blir man fortalt at man er så pen. Det er veldig rart. Jeg hadde aldri tenkt på meg selv som pen eller ikke-pen, ytre skjønnhet var ikke noe jeg syntes var spennende. Jeg drev aldri og lekte meg med sminke og sånn, selv om jeg elsket å kle meg ut.

Fra modellboka hos Heartbreak modellbyrå.

– Årsaken til at jeg takket ja da modelltilbudene kom var at det var en dritgøyal mulighet til å få reise jorda rundt. Men selve jobben, fashion, syns jeg var kjedelig, sier hun og smetter inn i mancaven sin for å lage kaffe og kommer etter noen minutter tilbake med termos og kopper; en med Mummitroll-motiv og en med bandbilde av Moviestar.

– Du får Mummi, jeg får Moviestar, sier hun og løfter koppen i en skål.

– Hvem av fotografene trivdes du best å jobbe med?

– Jeg har jobbet med så sykt mange, men de fem jeg liker best er nok Massimo Leardini, Lina, Julie Pike, Mats Tegler, Valerie Phillips. Og så liker jeg godt Per Heimly, han er morsom.

– Ryktene sier at modellene kaller han satan?

– Åh, man må jo lage seg et image, og han gjør kanskje litt mye utav seg mange ganger, men han er egentlig bare veldig, veldig søt. En kjempenydelig person.

Les også: Hytteforbudet er riktig, debatten er viktig

En dag alene

I 2001 ble Viktoria Winge kåret til Norges mest sexy kvinne av bladet Mann. Selv sa hun at hun følte seg mer shabby enn fin.

– Selvtilliten min har aldri vært tuftet på utseendet. Jeg vet fortsatt ikke om jeg er pen, men jeg er fotogen. Det er to forskjellige ting. Jeg har et ganske symmetrisk ansikt som blir bra på bilder.

– Hva ville du egentlig bli da?

– Jeg har alltid skapt. Det begynte som sagt med tegninger og små historier, det drev jeg med helt fra jeg var 5 år gammel. Skulle bli kunstner, liksom. Da jeg var rundt 16–17 år gikk det over i musikk, samtidig med at modelljobbinga tok av. Da tenkte jeg at jammen, det er gøy, da flytter jeg til London og finner et band der å spille med. Så jeg bodde der en stund, modelljobbinga betalte for det. Man blir midlertidig rik av modelljobbing.

5. mars fylte hun 40 år. Ingen big deal, ifølge Viktoria selv. Det hun ønsket seg mest var en hel dag alene.

– Det er så mange bigge dealer i løpet av året, så mange gøye ting, så mange fester, fine feiringer hele året at den bursdagen hadde jeg mest lyst til å ha i fred.

– Hva er det du driver og feirer hele tida?

Hun drar litt på det.

– Neeei ... jeg og mine kompiser lager så mange ting hele tida, så det er stadig noe å feire. Eller kanskje jeg bare har et veldig morsomt liv? Med masse morsomme folk. Jeg er mye i Amerika, i LA, og der er det så mange holidays at det er helt vilt.

Les også: Riksantikvaren tror vi kommer til å angre på at vi river Y-blokka

– Glad i røff musikk

«Kjenner du til Stein Winge? Datteren hans Viktoria er kjæresten til min eldste sønn Jack. De har vært sammen i fire år og det er så flott» sa filmstjernen Bill Pullman, kjent fra filmer som «Sleepless in Seattle», «Independence Day» og «Lost Highway». Det var han selv som avslørte nyheten overfor VG da de traff han i forbindelse med laseringen av Netflix-serien «The Sinner». Sønnen hans, Jack Pullman, er dypt involvert med prosjektene til Moviestar, og instakontoen hans er full av bilder av han og Viktoria sammen.

Viktoria selv vil ikke snakke så mye om kjærester.

– La meg heller si det sånn: i LA har jeg funnet folk jeg lager kunst sammen med, musikkvideoer, dukker. Alt er connecta til musikken.

Stilmessig kan Viktoria minne om skuespillerkollega Juliette Lewis, som også har eget band. Viktoria synger bare så enormt mye bedre, hun har en sånn hes, raspete rockerøst som andre må løpe ti runder rundt huset og skrike seg hes for å oppnå. Estetisk må det skurre og skrangle litt for at hun skal synes det låter interessant.

– Jeg er glad i litt røff musikk, ja. Er ikke begeistret for den strigla popmusikken der alt skal autotunes og alt skal være perfekt. Jeg liker at det er noe som krangler litt.

– Hva slags musikk liker du?

– Det går i perioder. Bowie, Queen, Blondie, gamle rockere, Talking Heads, den sjangeren der. Men jeg er også glad country, blues og jazz. Cab Calloway, John Lee Hooker, Jimmy Rodgers. Det er mye inspirerende låtskriving i country. The Louvin Brothers for eksempel, er jeg veldig glad i. Jeg var veldig glad i Billie Holiday da jeg var 16, men jeg hørte på Madonna og Prince også. Og Ace of Base!

Les også: Flere land tar i bruk omfattende overvåkning av «corona-kriminelle»

Ferdig med krangling

«Kjærester kan sjelden konkurrere med kunsten» sa Viktoria Winge til Dagbladet. Året var 2012, og forholdet til mannen hun giftet seg med i 2003, den sju år eldre musikeren Anton Jawdomikow, tok slutt.

– Jeg tenker bare at sånn går det noen ganger. Å krangle i livet er jeg ferdig med. Det ble jeg ferdig med for lengst. Men det er en øvelse det også, å ikke velge drama.

– Men livet er drama, hva er det motsatte – døden?

– Jo, de fleste som sier at de ikke liker drama tror jeg juger litt, problemet er at de ikke greier å eie sitt eget drama. Du må stå i det, eie din egen dramaqueen og takle det best mulig.

– Er du sjalu?

– Ja, men livet er et spekter av følelser og hvis du fornekter en av dem betyr det vel bare at det er den følelsen som styrer deg litt. Jeg tror det er sunt å være litt sjalu, litt sint, litt misunnelig, litt lei seg, litt glad, litt ekstatisk. Alt skal ha sin plass. Om du fortrenger noe kan du bli syk.

– Har du noen gang gått i terapi?

– Ja da, jeg er jo en selvutvikler. Det er en av mine hobbyer. Du må lage flyt i følelsesspekteret ditt.

– Hva syns du om ideen om å tenke positivt?

– Den hater jeg! Det er morsomt – jeg har mange new age venner, men ikke alle vet hvor denne ideen om å tenke så jævlig positivt kommer fra. Men det er folk som satanisten Anothon Levey som lanserte teorien om «the power of positive thinking». Og så er det bare blitt rappa av alle disse ultraspirituelle coaching-folka. Jeg ler meg i hjel av dem.

Les også: Hva skjedde med «iskremblondinen» Thelma Todd?

– Ingen ting er privat

Hun poserer i paljettkappe for Dagsavisen. Gjemmer seg bak vedskjulet for så å sprette fram og knele i elvispositur.

– Det er liksom ikke rockestjernetid mer. Du kan si jeg gikk inn i modellbransjen når supermodellene var på vei ut. Og jeg gikk inn i rocken når rockestjernene gikk ut, ler hun høyt og igjen flykter småfuglene fra trærne.

– Det er som å komme på en fest som er i ferd med å fisle ut?

– Ja, men i vår tid må alle oppføre seg. Med sosiale medier er nesten ingenting privat lenger. Sånn er det i teateret også. Før var det mer bohemliv, og folk kunne være litt gale, men nå skal alle være flinke og snille. Det er en ny tid, folk har fått folkeskikk.

– Tror du noe er gått tapt på veien?

– Ja, det tror jeg. Vi taper noen gode historier. Vil du høre dem må du oppsøke de gamle røverne og de gamle rockerne.

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no