Kraftfullt skrik

ELDST? Pastellversjonen av Edvard Munchs «Skrik» som står utstilt ved Munch-museet, er fra 1893 og trolig den eldste. Fra samme år er «Skrik» som henger på Nasjonalgalleriet. Pastellversjonen som nå er til salgs, er fra 1895. (FOTO: Berit Roald / NTB scanpix) © Munch-museet/Munch-Ellingsen gruppen/ BONO 2012 Les mer Lukk

Det er et av verdens mest kjente motiver. Snart skal kunsthandlere knives om å sikre seg en versjon av Munchs «Skrik».

«Skrik» under hammeren  
Motivet i «Skrik» blir gjerne knyttet til utsikten fra Ekeberg i Oslo, men er trolig en miks av ulike utsikter kunstneren har latt seg gripe av, i inn- og utland.

Jeg gik bortover veien med to venner

Solen gik ned – Himmelen blev blodig rød

Og jeg følte et pust af Vemod – Jeg stod

stille træt til Døden – Over den blåsorte

Fjord og Stad laa Blod og Ildstunger

Mine Venner gik videre – jeg blev

tilbage – skjelvende af Angest – jeg

følte det store Skrig i Naturen.

Denne teksten er signert E M. og står på plaketten som er festet på rammen til «Skrik» som selges på auksjon den 2. mai. Versjonen ble trolig malt på bestilling i 1895 og er det eneste privateide. Det var mens Munch bodde i Nice i 1892, han for første gang noterte prosadiktet i dagboken sin.

«Skrik» fra 1895 er i likhet med andre originalversjoner av verket tegnet/ malt på papp. Versjonen som nå selges, er en pastell, laget med en type fargestifter, og er den mest fargerike. En pastell er også versjonen som trolig er den eldste, fra 1893, og som henger på Munch-museet. Samme år ble også det første oljemaleriet «Skrik» laget. Dette henger på Nasjonalmuseet. Den nyeste versjonen av «Skrik», nok et maleri, ble trolig laget i 1910. Sammen med «Madonna» ble bildet stjålet i 2004. Bildene kom til rette to år senere, og har siden gjennomgått omfattende konservering.

Modernismen

Begrepet modernisme blir i bildekunsten brukt om den eksperimenterende og etter hvert abstrakte kunsten fra siste halvdel av 1800-tallet og fram til 1960-årene. Enkelt sagt består modernismen i maleriet av to hovedstrømmer.

Den ene hovedstrømmen er opptatt av det subjektive og ekspressive, med Edvard Munch og Vincent van Gogh som viktige stilskapere. Den andre er mer opptatt av å utforske formale spørsmål, maleriet som form og struktur. Her er den franske maleren Paul Cézanne avgjørende, og kubismens videreutvikling av hans ideer slik vi ser det hos kunstnere som Pablo Picasso. Dette danner utgangspunktet for det senere rent nonfigurative maleriet vi finner hos en maler som Piet Mondrian på 1920-tallet, og fram til våre dager.

Munnen på den kjønnsløse, skjelettaktige figuren er formet til et fordratt gap. En bru skjærer seg diagonalt inn i motivet og drar deg med. Himmelen er blodrød og gul, dramatisk, men bølgende. Blod, ild, avgrunn. Edvard Munchs «Skrik» er et dramatisk skue.

– Munch fanget essensen av en idé, visualiserte en stemning. I «Skrik» flettet han inn temaene liv, død og angst. Det speiler betrakteren, som ser sin egen dødelighet, sier museumslektor Lin Stafne-Pfisterer ved Munch-museet.

Les også: «Skrik» vises i London før salg

– «Skrik» er et suggererende maleri som rommer noe dypt eksistensielt og menneskelig. Munch klarer her å konsentrere en rekke forestillinger og ideer i en fortettet figur, sier Jon-Ove Steihaug, kunsthistoriker og førstekonservator ved museet.

Hovedverk

Vi er på Munch-museet, der mesteparten av Munchs kunst er samlet. Uro og angst, men også kjærlighet, er følelser som stråler ut av maleriene i rommet der mange av kunstnerens hovedverk, alle fra 1890-tallet, er samlet. Blant verkene er «Madonna», «Stemmen» og «Angst».

– Dette taler ikke til deg på samme måte som «Skrik», sier Stafne-Pfisterer og står foran «Fortvilelse» fra 1894.

Les også: Bilder i underjordisk museum

En uthulet, lutrygget skikkelse stirrer taust i bakken foran seg. Men det er likevel noe veldig kjent med motivet. Himmelen, brua og landskapet er det samme som i «Skrik». I en tidligere utgave av «Fortvilelse» er hovedskikkelsen en mann med hatt. Nettopp det gjentakende er noe som utmerker seg i Munchs kunst.

– Munch ville helst ikke kvitte seg med det han malte, og han holdt fast på sine motiver. Hvis han solgte et maleri, laget han gjerne et nytt med samme motiv, sier Stafne-Pfisterer.

– Ved å gjenta motivet understreket Munch også at dette var viktige motiver for ham. Motivet ble til en formel som kunne gjentas, sier Steihaug.

Flere «Skrik»

Det finnes fire versjoner av «Skrik». To er å finne på Munch-museet, ett maleri henger på Nasjonalgalleriet og et siste eksemplar eies av investor Petter Olsen. Alle versjoner er tegnet eller malt på papp.

I tillegg lagde Munch en litografi, en trykkversjon, som ble viden spredt og ga motivet ikonstatus allerede i samtiden. Ofte ble det trykket sammen med et prosadikt som Munch skrev og knyttet til motivet.

Se også: Slår alle rekorder

Den 2. mai er Olsens «Skrik» til salgs hos auksjonshuset Sotheby's i New York, noe som blir årets begivenhet kunstverdenen. Prisen er anslått å kunne komme opp i 450 millioner kroner.

– Det skjer ikke akkurat hver dag at et slik kunstverk er til salgs, så det er ikke rart det skaper stor oppmerksomhet. At det finnes flere versjoner av «Skrik» er samtidig med på å gjøre salget litt mindre eksepsjonelt, sier Steihaug.

Radikal

I Norge var Munch en som tok kunsten nye veier på 1880- og 1890-tallet. Når følelser skulle festes til lerret, kom det naturalistiske formspråket til kort.

– Munch var radikal i måten han malte på. Han skrapte, klattet på maling og brøt med konvensjoner for hva man tenkte på som et ferdig og ordentlig maleri, sier Steihaug.

Med sine billedlige framstillinger av hva som foregår i sjel og sinn, ble Munch også en av de tidlige representantene for ekspresjonismen, som skulle renne som en elv gjennom 1900-tallskunsten.

På Munch-museet stopper Stafne-Pfisterer foran «Angst». Også her er landskapet og brua den samme som i «Skrik». Et følge svartkledde, spøkelsesaktige skikkelser kommer mot oss.

– Selv om de er mange, er de ensomme. Bymennesket er ensomt. Dette temaet er også relevant for mange i dag, sier Stafne-Pfisterer.

Les mer kulturstoff