Mario Sepúlveda forteller om livet i gruva

Mario Sepúlveda bryter tausheten og forteller om livet i gruva. Foto: REUTERS / SCANPIX. Les mer Lukk

– Vi levde i bekmørket. Det var ingen natt og ingen dag. Vi ba til Gud om at han skulle hjelpe oss, forteller gruvearbeideren Mario Sepúlveda i det første intervjuet om livet i gruva.

– Jeg vil at verden skal få vite sannheten om hva som foregikk der nede, sier Sepúlveda. Han var den andre personen som ble reddet opp av gruva og bryter tausheten i et eksklusivt intervju med den britiske avisen Daily Mail.

– Luften var så dårlig og det brant i øynene hele tiden. Alle sammen hostet, og det var som å være i en sauna hvor lufta er full av skitt, beskriver han.

Mario avviser at intervjuet bryter pakten de 33 skal ha inngått om ikke å snakke om de 17 første dagene i gruva, skriver Dagbladet.

Les også: Yonni vil tilbake til gruva

Født på ny

Det gikk to og en halv uke før gruvearbeiderne fikk kontakt med verden utenfor. Etter 15 dager hørte de et bor i nærheten av gangen de var fanget i, men da boret stanset, mistet de igjen håpet.

– Vi var overbevist om at de hadde gitt oss opp, men så startet boringen igjen. Da taket på tunnelen ga etter og boret trengte igjennom, startet vi å danse av ren glede. De 17 første dagene var et helvete, sier Sepúlveda.

– Vi ble svelget ned i helvetes indre, men er nå født på ny.

Natt til onsdag ble de 33 gruvearbeiderne heist opp én etter én fra 700 meters dyp.

Sepúlveda gråter når han forteller historien til avisen og beskriver følelseslivet som en berg-og-dalbane.

– Jeg er så glad, men når jeg tenker på hva som har skjedd blir jeg overveldet av mine egne følelser.

Les også: Gruvearbeiderne ventet på døden

Svart humor

Sepúlveda synes det var ekstremt tøft å leve nede i gruva, men ett av lyspunktene som holdt motet oppe var humor.

– Jeg har alltid vært en klovn og visste det var viktig for meg å fortsette med å spøke. Humor hjalp oss. Noen ganger er det enklere å le enn å gråte.

Dag ti hadde han en spøk på lur.

– Jeg sa «hei gutter, jeg må fortelle noe». De samlet seg rundt meg, og jeg lot som om jeg var døende. Jeg sa veldig sakte «si til familien min at jeg elsker dem, og fortell dem at pengene er i ...», så lot jeg som om jeg døde. De andre ble helt stille, og jeg holdt pusten. Men så klarte jeg ikke å holde meg lenger, og brøt ut i latter, forteller han.

(©NTB)

Les også: Hedret gruvearbeiderne