Nobelkomiteens bomskudd

 
<p Snart kunngjør Nobelkomiteen årets fredsprisvinner og hyllingsordene vil strømme på. Men mange tidligere utnevnelser har vært omdiskuterte. Noen har vært direkte pinlige, mener ekspertene.</p

USAs ambassadør i Norge Thomas Byrne tok i mot Nobels Fredspris for 1973 på vegne av Henry Kissinger.

Direktør Stein Tønnesson i Institutt for fredsforskning (PRIO) og seniorforsker Sverre Lodgaard ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) trekker fram to skrekkeksempler:

Eisaku Sato i 1974

Den ene var til den tidligere japanske statsministeren Eisaku Sato i 1974. Den andre til Henry Kissinger og Le Duc Tho i 1973.

Nobelkomiteens begrunnelse for å gi prisen til Sato var for at han hadde fremmet samarbeidsrelasjoner med andre land, samt for å være med på å undertegne ikke-spredningsavtalen om atomvåpen i 1970.

– Dette var ingen heldig pris. Sato var ingen prinsipiell motstander av atomvåpen, og det var direkte pinlig for Japan at prisen gikk til ham. Det var andre i Japan som fortjente prisen mye mer en Sato, sier Tønnesson.

Nobels Fredspris 1974 ble gitt Eisaku Sato

– Sato ble honorert for å ha holdt Japan fritt for atomvåpen. Imidlertid eksisterte det en underhåndsavtale med USA som innebar at amerikanske atomvåpen kunne gå inn og ut av japanske havner. Her ble komiteen offer for lobbyvirksomhet, noe den har vært vaksinert mot i alle år siden, mener Lodgaard.

Henry Kissinger

Utnevnelsen av Henry Kissinger og Le Duc Tho karakteriseres som direkte pinlig.

– Henry Kissinger var en av arkitektene bak utvidelsen av Vietnamkrigen til Kambodsja og brukte bombingen som forhandlingstaktikk, sier Tønnesson.

– Vietnamkrigen var en feilslått krig der USA ble herostratisk berømt for sine grusomheter. Det var mildt sagt paradoksalt å gi ham en fredspris, understreker Lodgaard.

Le Duc Tho nektet også å ta imot prisen fordi freden ikke var reell.

Merkelig

Lodgaard trekker fram en tredje tildeling som han setter spørsmålstegn ved: Norman Ernest Borlaug, som i 1970 fikk prisen for sitt forskningsarbeid ved Det internasjonale senteret for foredling av mais og hvete.

– Borlaug kunne kanskje ha fått en naturvitenskapelig pris, men komiteen hadde ingen god begrunnelse for å gi ham fredsprisen. Tildelingen var tvilsom, men ingen provokasjon slik tilfellet var med Kissinger og Sato, sier Lodgaard.

Mange andre tildelinger har vært omstridte, som kåringen av Menachem Begin og Anwar al-Sadat i 1978, Elie Wiesel i 1986, Mikhail Gorbatsjov i 1990, Rigoberta Menchu i 1992, Yasser Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin i 1994. Diskusjonen har også rast om det er riktig å gi prisen til miljøvernforkjempere.

Lodgaard setter punktum for sin kritikk etter 70-tallet.

– Ikke fordi temaet er uttømt, men fordi første halvdel av 70-tallet skiller seg ut som en uheldig periode sier han.

Komiteens skamplett

Tønnesson mener også at kåringene fra 73 og 74 skiller seg spesielt negativt ut, selv om mange andre prisvinnere også har vært omdiskuterte.

Tønnesson mener imidlertid at den største feilen i Nobel komiteens historie er at Mahatma Gandhi aldri fikk fredsprisen. Han var nominert fem ganger mellom 1937 og 1948, da han ble drept.

– At Nobelkomiteen ikke klarte å gi ham prisen i tide, var nok delvis fordi de ikke ønsket å støte Storbritannia. Det er den største skampletten i Nobelkomiteens historie. Det gjelder for Nobelkomiteen å ikke ta stormaktspolitiske hensyn, sier Tønnesson. (©NTB)