Joshuas mor: - Jeg prøver å le

(ABC Nyheter): Mandag 11. mai var en dag som snudde opp ned på Kari Hilde French sitt liv.

– Jeg var i utlandet da jeg fikk vite det. Jeg fikk en telefon fra min sønns samboer, og det eneste hun visste var at han satt i fengsel i Kongo. Det første vi gjorde den kvelden var derfor å samle informasjon og finne ut hva som hadde skjedd, sier Kari Hilde til ABC Nyheter.

Hun bestemte seg for å beholde roen og være konstruktiv.

– Jeg tenkte at det ikke nytter å klappe sammen. Vi kan ikke være noen hjelp for ham hvis vi ikke fungerer selv. Jeg tok en avgjørelse den kvelden at her skal vi stå, og vi skal være så konstruktive som mulig, både med handling og holdning, sier Kari Hilde.

– Tillater meg ikke å reagere

Fredag ble det lagt ned påstand om dødsstraff for sønnen hennes og kameraten Tjostolv Moland.

– Jeg tillater meg ikke å reagere for mye. Dødsstraff har det blitt snakket om i lang tid, så det første sjokket er borte. Jeg håper jo det Amnesty og andre sier er riktig, at myndighetene i Kongo ikke har effektuert noen dødsstraff unntatt én på noen år. Men på den annen side kan man jo bli engstelig for at de vil statuere et eksempel når det gjelder disse to "hvitingene", sier Kari Hilde.

Hun regner også med at de vil bli dømt til døden. Men hun har tillit til at norske myndigheter og det internasjonale samfunnet gjør det de kan for å hjelpe sønnen hennes og Tjostolv Moland.

– Jeg tror de norske myndighetene gjør hva de kan. Men de kan jo for eksempel ikke kontakte aktoratet og si at drammensjournalisten ikke er guttenes oppdragsgiver. Jeg tror nok at norske myndigheter vil komme mye mer på banen etter at dommen har falt. Uansett har de allerede gjort mye, som for eksempel å sende myndighetene en offisiell note om at nordmennene ikke er i Forsvaret, og de har hatt ulike samtaler på høyt politisk nivå. I tillegg har de hatt en fast norsk representant i Kisangani fra medio mai, sier Kari Hilde.

– Ventingen er verst

De er en liten familie bestående av henne, Joshuas søster og samboeren hans, og de har delt arbeidsoppgavene seg i mellom. Men Kari Hilde sier situasjonen sliter på både fysisk og psykisk.

– I begynnelsen kan du klare noen uker med å gå på mye adrenalin. Men det er denne lange ventetiden med håp og skuffelser, og stadig nye nervepirrende situasjoner som tar på kreftene. Nå har det snart gått fire måneder siden sjåføren ble drept. Først venter man på at en norsk representant skal komme seg inn i Kongo, for de må jo også ha visum. Så venter man på å høre noe nytt. Så venter man på rettssaken som blir utsatt og utsatt. Og når den endelig begynner, er det stadig dager mellom rettsmøtene. Så må man vente på dommen, og deretter må man vente på neste rettssak. Denne typen venting er en belastning, både for de der nede, og for familien og venner her hjemme, sier hun.

Ikke aktuelt å reise ned

Det har aldri vært aktuelt å reise ned til Kongo for å besøke sønnen.

– Vi har fått streng beskjed om ikke å komme ned på grunn av sikkerhetsrisikoen, sier Kari Hilde.

Hun sier hun også frykter det vil kunne bygges opp en lynsjestemning.

– Det har vi sett flere ganger. Det kan også oppstå om noen fra familien kom ned, og noen kunne i verste fall endt opp med å bli kidnappet for å presse de to guttene til å tilstå, sier Kari Hilde.

– Vi vil ikke være til noen nytte for dem, kanskje vi ikke engang får besøke dem, sier Kari Hilde.

– Jeg må ha noe å le av

Torsdag ble det kjent at den kongolesiske staten krever 500 milliarder dollar, eller rundt 3.000 milliarder kroner, i erstatning fra Norge og de to drapstiltalte nordmennene

Kari Hilde French har lagt fram fredagens VG på spisebordet. Artikkelen viser et bilde av de to guttene som smiler når de får høre den absurde pengesummen bli presentert.

– Jeg lot avisen ligge åpen, for jeg måtte bare ha noe å le av. Tallene er absurde. Kravene settes ikke i noe som helst forhold til de såkalte ugjerninger som fremdeles ikke er bevist. For eksempel har eieren av drapsbilen krevd en erstatning på 400 dollar per dag. Det er ikke noe samsvar mellom noen av kravene og antatte utgifter. Aktoratet har bare slengt ut en rekke påstander og krav, sier Kari Hilde.

Kari Hilde sier hun bruker humor mye for å komme seg gjennom dagene.

– Jeg kan ikke bruke krefter på negative følelser. Der det er mulig prøver jeg å le og bruke galgenhumor. Jeg ser jo at min sønn gjør det. I dag har jeg ledd av det bildet i VG. I går var det over den absurde erstatningssummen, og før det var påstanden om at den intetanende fotografen fra Drammen var nordmennenes oppdragsgiver. Så vi forsøker å finne noe å le av hver dag, selv om det ikke alltid er mulig.

– Spiller ingen rolle hva du sier

Hun sier det aller verste er at det virker som om påtalemyndigheten selv tror på bevisene de legger frem.

– En bistandsadvokat sa «jeg er sikker på at liknende rettssaker senere i verden vil referere til denne saken". Han tror jo da at dette er en god rettssak. Og da blir man fortvilet. De tror at dette er noe verden vil se på som et forbilde av en rettssak. Det er jo derfor gutta tier. Hva skal du si når de gang på gang gjennom avhør har forsøkt å si at de gikk ut av det norske forsvaret i 2007? Joshua har aldri vært i garden, han har ikke vært offiser, han har ikke vært i en rekke av de landene han er beskyldt for å ha vært i – det spiller ingen rolle hva du sier, egentlig. For aktoratet har bestemt seg og de er sikre i sin sak.

– Man ville ikke ha trodd denne historien om den hadde blitt skrevet. Man ville ha tenkt at dette var oppdiktet. Men det er virkeligheten. Og disse mystiske mobilmeldingene – hvor den ene var fra Molands mor – at man ikke har klart å oversette dem. Noen ganger begynner jeg bare å le av ting jeg hører, for det er jo nesten galskap. Andre ganger tenker jeg hvordan skal dette ende, for de tror jo faktisk på dette, sier Kari Hilde.

Tror de er uskyldige

Hun sier hun beundrer guttene for at de klarer å bevare roen, og forteller at sønnen er ved godt mot. Men han er sikker på at han vil bli dømt til døden.

– De regner med å bli dømt til døden, på kanskje alle punktene. Så jeg tror ikke de har noen forhåpninger om å bli frikjent, sier Kari Hilde.

Hun er overbevist om at Joshua og Tjostolv er uskyldige.

– Jeg tror ikke et øyeblikk at de har drept sjåføren. Hvorfor skulle de det? Det henger ikke i hop. Den historien de selv har fortalt virker logisk og sammenhengende, sier hun. Denne sjåføren hadde de heller ikke sett før, så noe planlagt drap er det jo heller ikke. Dette er ikke noe som helst som er planlagt fra deres side, sier Kari Hilde.

Ikke annerledes enn ekstremsport

Kari Hilde tror noen kan ha tenkt at de skulle rane guttene.

– De skulle på en ukes tur til Kongo, og dro da inn til Kisangani fra nabolandet Uganda. Der brøt motorsykkelen sammen. De måtte derfor leie en bil da skulle hjem igjen. Det jeg tror og har trodd hele tiden er at noen har tenkt at her er det noen hvite med penger. Og motorsykkelen er jo dyr. Så jeg tror at kanskje de to passasjerene som ville bli med har sett sitt snitt til at her kan de berike seg. Kan hende de har sendt en sms til noen lenger frempå veien, og så har det hele gått galt, for det er sjåføren som ble drept, og de to nordmennene kom seg unna, sier hun.

Hun både klandrer og ikke klandrer sønnen for at han reiste til denne delen av Kongo som er et av de mest utrygge områder i verden.

– Utforskningstrang, reiselyst, gleden ved å sette av sted på en motorsykkel med vanlig norsk turutstyr og se litt av dette vakre landet som de var i nærheten av, det forstår jeg. Begge nordmennene er interessert i historie, og denne delen av Kongo har også en rik historie, selv om mye av den er svært trist.

– Hadde min sønn drevet med ekstremsport, så hadde det ikke blitt så mye annerledes. Det går vanligvis godt, men ikke alltid. Et eksempel er folk som reiser til Himalaya og som kommer ned igjen med frostskader, eller som omkommer der oppe, sier Kari Hilde.

– Vi har alle gjort dumme ting i livet som vi angrer på, men de færreste av oss blir dømt til døden av den grunn.