Tigrene skinner sterkt
<pMen Hull bør ha tre ting på minnet, skriver ABC Nyheters kommentator Simon Chadwick.</p
* Simon Chadwick er professor ved Coventry University Business School, med hovedvekt på business- og markedsstrategier innen sport. Han er også grunnleggeren og direktør av Centre for International Business of Sport (CIBS) ved samme universitet.
* Han har fungert som ekspert i saker for store internasjonale tennisturneringer som Wimbledon, US Open, French Open og Australian Open.
* Han har jobbet tett med fotballklubber som FC Barcelona, Atletico Madrid, Sunderland, i tillegg til det engelske fotballforbundet (FA).
* I 2007 fikk Chadwick en utmerkelse på bakgrunn av en rapport om hvordan skape en best mulig merkevare ut av Champions League.
* Han er også knyttet opp til OL-komiteén for vinterlekene i Vancouver 2010.
Chadwick har også bidratt til en rekke utgivelser av bøker, både som hoved- og medfatter. Han brukes og som ekspert av flere store medier verden over vedrørende spørsmål knyttet til sport og økonomi.
ABC Nyheter gjør oppmerksom på at det også er mulig å lese denne kommentaren på engelsk.
I 1794 skrev engelskmannen William Blake et dikt med tittelen «The Tiger», som begynner slik: «Tiger, tiger, burning bright». En tolkning av diktet er at det illustrerer hvordan man øker sin bevissthet gjennom erfaring, hvilket står i kontrast til den implisitte bemerkningen i et annet av Blakes dikt, «The Lamb», som sier man må gjennomgå en periode med uskyld før man når dit.
Blake lå et stykke forut for den profesjonelle fotballen på den tiden: Hans ord må sies å ha vært profetiske, nå når de en gang uskyldige, men nå i økende grad erfarne, tigrene sniker seg innpå ledersjiktet i engelsk fotball.
Hull City, med kallenavnet «The Tigers», har hatt en lang, lang, LANG periode med uskyld, men skinner nå sterkt. Siden stiftelsen i 1904 har Øst-Yorkshire-klubben øyensynlig levd de 94 siste årene med uskyld. I 1909/10 streifet den innom de skyldige gledene ved ligasuksess gjennom å ende på 3. plass i gamle 2. divisjon.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSå, åpenbart i rus etter dette kortvarige møtet, ventet Hull til 2008 for igjen å møte forvandlingen fra uskyldighet til erfaring og herligheten den kan medføre.
Etter et jevnt oppgjør med Bristol City i play off-finalen på Wembley i mai vant Hull 1–0, la beslag på en plass i Premier League, og satte med det punktum for en tidsalder med uskyld.
Oppgjøret fikk betegnelsen «600-millionerskampen», og det ble vist til at seierherren ville bli overstrømmet av TV- og medieinntekter, billettinntekter og sponsoravtaler hinsides deres villeste drømmer.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenOppmuntret av forsikringene om hva slike utbetalinger kunne føre med seg, påbegynte Hull City en sommerhandel som brakte en salig blanding av aldrende (alternativt: for gamle) profesjonelle spillere, ukjente importer og unge, uerfarne talenter.
Hærfører for denne banden av ungt, gammelt og ujålete har vært Phil Brown, forhenværende sidekick for det typiske eksempelet på «cut-and-thrust»-engelsk fotball, Sam Allardyce. (Han var «Big Sams» assistent i Bolton i en årrekke.)
Artikkelen fortsetter under annonsenBrowns karriere hadde ikke vært voldsomt lovende. Da han bestemte seg for å tre ut av Allardyces skygge i 2005, tok «Little Phil» over Derby County, hvor han prøvde, feilet og ble sparket etter en knapp sesong i managerstolen.
Senere det året, i 2006, var Hull på tråden.
På tross av rangelen med uskylden som fulgte for Hull etter denne maidagen i London, var tegnene for City illevarslende. Like etter opptredenen i play off-finalen på Wembley ga bookmakerne Hull 1000 i odds for å vinne Premier League. Ved sesongstart hadde den steget dramatisk: Bookmakerne tilbød mellom 5000 og 10 000 i odds for at Hull skulle ta tittelen. Med Brown ved roret, og med det som lignet et elendig spillermateriale, var det ikke akkurat overraskende.
Men hvordan erfaring kan forandre mennesker: Kanskje man virkelig kan nå et høyere bevissthetsnivå ved å bevege seg fra uskyldig til erfaren? Vi skriver desember 2008, og Hull City ligger fremdeles på 6. plass i Premier League. City og lagets spillere opptrer på et brautende vis som vanligvis er forbeholdt Premier Leagues aristokrater – og manageren, en gang en eksponent for «enveisfotball», hylles som et taktisk geni.
Artikkelen fortsetter under annonsenRiktignok spør kynikere og kritikere på samme tid seg om det er mulig for nyopprykkede klubber å holde seg oppe og stabilisere seg på nivået.
Om Hull City og klubbens fans på forhånd er gjort mottagelige for William Blakes dikt, eller ikke, gjør de lurt i å lytte oppmerksomt til spådommene som ligger innbakt i verkene hans. For eksempel kan de komme til å ville tenke på «The Land of Dreams» etter å ha slått Arsenal på bortebane, eller detaljlese hans «Preludium to Europe» mens de forlanger en plass i UEFA-cupen (unnskyld: Europa League). Men mer realistisk, kanskje, kan de reflektere over Blakes dikt «Three Things to Remember»:
1) De fire store (nå De fem store, om man inkluderer Manchester City) i Premier League kommer alltid unna til slutt.
2) Som på aksjemarkeder verden rundt: Alt som stiger fort, faller – uunngåelig.
Og 3) Når en spansk klubb og solskinnet til sist og uunngåelig kommer lokkende på Geovanni eller Zayatte – har «the East Riding of Yorkshire» virkelig det som kreves for å holde disse karene i byen?