Et tidlig besøk fra tre vise menn

Julen kom tidlig i engelsk fotball i år, med tre vise menn på vei til Premier League for å dele ut sine helt spesielle gaver til fotballens største navn. For en liga som allerede ligger i vannskorpen til fotballens flotteste sportslige skatter, hadde imidlertid ikke visittene til hensikt å dele ut gull og gode nyheter – i hvert fall ikke til menneskene på toppen av engelsk fotballs pyramide.

ABC Nyheter gjør oppmerksom på at det også er mulig å lese denne kommentaren på engelsk.

De tre mennene har samlet seg for å forme en usannsynlig, om ikke helt overraskende, hellig treenighet: Sepp Blatter, Michel Platini og Lord David Triesman. Blatter har ankommet Premier Leagues stalldør etter en lang ferd, drevet av hans motvilje mot store deler av engelsk fotballs siste utvikling. Platini er en avstøpning av Blatter, riktignok en novise til sammenligning, som en dømmende disippel. Det siste tilskuddet til deres bekymrede tro er Lord Triesman. ”Hvem?” hører jeg folk utenfor Storbritannia spørre. Triesman, et Labour-medlem fra parlamentets overhus, ble tidlig i 2008 innsatt som den første ”uavhengige” styreformannen i det engelske fotballforbundet. ”Lord” kan vise seg å være en høyst passende tittel for Triesman,

Jeg er ikke sikker på om trekløveret noensinne har vært i selskap med hverandre på samme tid, men det fremstår klarere og klarere at de deler hverandres syn på engelsk fotball – spesielt Premier League. De siste ukene har spådommene deres om hva som vil skje med engelsk (og europeisk) fotball, blitt utvidet av den stadig dypere globale finanskrisen. Deres frykt er tredelt: Blatter er opphisset over internasjonalt eierskap i fotballklubber. Platini er bekymret for utviklingen av egenproduserte spillere. Og nå har Triesman veid seg inn, nervøs over gjeldsnivået i engelske fotballklubber.

Fotball har en lang, edel og fremtredende historie som et spill som har vært spilt og styrt av klubber fra forkjellige byer, av lag bestående av lokale folk. Sosiale og geografiske bevegelser på 1900-tallet endret dette, men i de fleste land forble fotball hovedsakelig et hjemlig spill. Likevel: Idet dobbeltslaget fra globaliseringen og EUs Bosman-regel fra 1995 hadde truffet, ble topplagene i engelsk fotball beslektet med USAs skjønneste: Harlem Globetrotters (basketballshow). Like fullt, Platini er bekymret for den langsiktige utviklingen av egenproduserte og europeiske spillere.

Som om ikke de etniske forskjellene mellom spillere involvert i engelsk fotball er nok til å få Michel til å ønske at han hadde reist hjem for å styre Saint Etienne istedenfor å bli UEFA-president, har klubbeiere i England nå begynt å etterligne spillerne sine. Ta Manchester City: De har reist fra Storbritannia til Abu Dhabi, via Thailand, og alt sammen i løpet av et år. Akkurat som Chelsea, som har en eier som leder forhandlingene i en russisk republikk som er omtrent så langt fra England som man kan komme. Derfor er også Blatter bekymret. Tilførselen av nye penger i fotballen synes i tiltagende grad fundamentalt å undergrave kjernen i fotballens produkt – nemlig uvissheten av hva utfallet blir. Mange ligaer er nå så konkurransemessig ubalanserte at vi ikke lenger har uvissheten; vi vet hvem som vil vinne. Store lag, store penger, store spillere: Har vinnerne noensinne vært så åpenbare?

For å hive enda mer bensin på bålet, har Triesman nylig avfyrt et angrep på gjeldsnivåene i mange av Englands ledende klubber. Slik gjeld er solid bundet opp i EUs lover for bevegelsesfrihet, tilførselen av penger fra velstående, interkontinentale investorer, og overgangssummer og lønn som går i spiral. Triesman har også et poeng: Noen klubber opererer med tilfredsstillende lønn for å overdra forhold på mellom 50 og 60 prosent. Noen klubbers forhold er imidlertid høyere: det kan være 80 prosent og oppover. Men noen klubber opererer faktisk med 100 prosent – og mer. Hva betyr det? Enkelt: 100 prosent eller mer av det noen klubber tjener hvert år, betales direkte ut i lønn, uten å dekke noen andre kostnader. Resultatet: Potensiell finansiell krise, spesielt i dagens økonomiske klima.

Så disse menneskene er vise menn, tross alt? Ikke helt. Det er et annet element i dette som få snakker om. Kort sagt: Fotballen blir nå en slagmark av korporative, politiske og spilleres interesser. Kobbelet av globale milliardærer som nå renser kloden for fotballinvesteringer, utfordrer den etablerte politiske ordenen. Siden Blatter og folk av hans slag har sin plikt til fotballen som dens bestyrere, vil de også bekymres av at deres posisjoner i økende grad blir undergravet. Da får det være at noen allerede ser for seg dagen da oligarker og milliardærer tar klubbene sine ut av FIFA og UEFAs ledelser. Det finnes flere klubber som kan komme til å ønske dette velkommen. I tillegg til dette utgjør økende spillermakt og deres finansielle krav en større trussel, særlig mot landslagsfotball, hvilket har møtt utskjelling fra Platini.

Så disse mennene kan synes vise, men det er noe ubetinget i måten de nå oppfører seg. Vi har et ordtak i England: ”Lukk stalldøren når hesten er fastspent”. Etter å ha gjennomført sine reiser, for to av dem en reise over mange år, finner disse tre vise menn ut, mens de står og kikker inn på Premier League gjennom stalldøren, at de har lite å juble over, og nå kan være for sent for dem å snu.