SXSW er mer enn bare Duffy. (Foto: Scanpix)
Stille etter stormen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
(ABC Nyheter/ Austin, Texas) Det finnes noen harde tall om årets South by South West i Austin. De er i seg store og slående: 1700 artister har spilt, 12 500 har vært registrert som deltakere, 12 000 har i tillegg kjøpt såkalt wristband for å komme inn på konsertene og byen Austin regner med at de tilreisende har lagt igjen 90 millioner dollar. I tillegg har det altså vært avviklet kanskje opp mot tre tusen uoffisielle konserter.
Dette innebærer en kakafoni som er egnet til å slite ut selv den mest hardføre konsertgjenger. Når søndag inntreffer etter denne fire-dagers maratonen er man klar for å slå ned den første som prøver å stemme en gitar.
Overskriften i lokalavisa, Austin American Statesman, på søndag var «It's too soon to know what hit us». Avisas musikksjef, Michael Corcoran skriver videre; «Og på den femte dagen hviler vi. Eller spiller badminton. Eller starter på arbeidet med å bringe byen vår og livene våre tilbake til normalen igjen. Medlemmer av de mer enn 500 internasjonale bandene som har opptrådt gjør Austin-Bergstrom lufthavn til en virkelig internasjonal flyplass i dag. Men tallene her forteller ikke sannheten om hva South by South West gjør med byen vår. Tallene måler ikke energien, pasjonen som fosset ut på gatene våre i disse fire dagene, mens Austin var sentrum i musikkens univers».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet er ingen tvil om at South by South West, nå med 22 år bak seg, er arrangementet som virkelig har bidratt til å sette Texas-hovedstaden på kartet. Jeg har ikke tall på alle nordmennene som har vært her og trykket Austin til sitt hjerte. Bare her på Austin Motell er en hel etasje leid ut til norske entusiaster som har kommet til South by South West, år etter, opp mot tyve år. De fleste av dem uten noen profesjonell tilknytning til musikkbransjen, bare med en musikalsk lidenskap som de her kan tilfredsstille i store doser. Noen av dem har vært her så lenge at de slipper foran køen på Alejandro Escovedos årlige avslutningsfest på Continental Club, de får sitte på de få VIP-plassene med god utsikt i baren!
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet disse SXSW-veteranene har erfart er at man ikke nødvendigvis trenger å være registrert deltaker for å få mye ut av festivalen.
Artikkelen fortsetter under annonsen3rd Coast Music, en gratis musikkfille drevet av den utflyttede engelske musikkjournalisten John Conquest, ligger i konstant krig med SXSW-arrangørene. Han publiserer hvert år sin egen oversikt over alt som skjer, som ikke er en del av programmet. «The Unofficial & Incomplete Guide to NOTSXSW» inneholder hundrevis av konserter som gjerne finner sted i South Austin, bydelen som aldri slipper tanken om å løsrive seg fra North Austin. Her spiller i vesentlig grad artistene som ikke lenger anses som hippe eller unge nok for hovedprogrammet, artister som ofte er de som holder liv i forestillingen om Austin som «The Live Music Capital of the World». Det er ikke vanskelig å forstå at det har bredd seg en viss negativitet i dette miljøet mot SXSW. De føler, med en viss rett, at de skyves til side, blant annet av den hit-listetoppende neo-soulsangerinne fra England, Duffy, eller for den slags skyld et snes elektronika-artister fra Norge.
Artikkelen fortsetter under annonsenSlik blir SXSW også et tilbakevendende tidsbilde på brutaliteten i musikkbransjen, det skal svært lite til før noen synes at du er «last years modell».
Med det perspektivet skal det bli spennende å følge Austins eget nye hippe band, White Denim. På lørdag blåste denne unge trioen ørene av bl.a. undertegnede og Rolling Stone Magazines David Fricke, med svært velspilt(!) punk-prog. Vi venter i spenning på en kommende plate. Og i et litt lengre perspektiv på hvor lenge de er en del av SXSWs offisielle program.
