Mimrer med Madrugada

I kveld holder Madrugada en eksklusiv konsert på Gamle Logen i Oslo som du kan lese om på ABC Nyheter i morgen. Vi har pratet med Sivert Høyem og Frode Jacobsen om bandets innstilling og målsettinger samt mange artige opplevelser som har funnet sted i årenes løp.

Foto: Autumn de Wilde/Virgin Music

Selv om Madrugada har vært Norges største band i det nye årtusenet, har det aldri fått lov til å prege tankene deres.

Jævlig bra versjon av seg selv

- Vi har aldri tenkt at vi er Norges største og beste band. Vi har alltid bare prøvd å være en jævlig bra versjon av oss selv, kommer det oppriktig fra Sivert Høyem.

- Da vi ga ut det første albumet hendte det at vi følte oss ganske høye og mørke i egne øyne. Endelig kommer det noe bra norsk, var det mange som sa, men de høye tankene om oss selv forsvant kjapt. Vi begynte ikke å fighte med andre band eller slenge dritt. Det viktigste har alltid vært å lage best mulig musikk. Folk har kicket på oss, og vi har faen ikke vært det letteste bandet å like. Bare se på videoene våre. Det er full krise i Sone 4, sier Sivert og rister på hodet.

- «Må dokker faen begynne å lage ordentlige cover og begynne å se sånn rimelig ordentlig ut på video», ble vi fortalt da det skulle satses på oss i Frankrike. Vi tenkte nemlig alltid bare musikk, musikk, musikk. Vi brydde oss ikke om noe annet, og det har vi nok fått svi for, mener Frode.

- Hadde vi vært litt mer på samme planet på en del områder, er det ingen tvil om at vi kunne nådd litt lengre, men faen... Hadde det vært så jævla artig da?, utbryter Sivert med sin karakteristiske nordnorske humor og ler høyt før han fortsetter litt mer alvorlig.

Ikke noe juks

- Et sympatisk trekk ved bandet er at vi ikke har vært så jævlig strømlinjeformet. Det er en av grunnene til at vi har fått en del fans som virkelig har investert i bandet. Folk som ikke har vært utskremt av Natt Og Dag fordi dette var noe de måtte få med seg. Folk har stort sett hørt musikken vår fordi de har hatt lyst selv og fordi de har blitt glade i oss. Det er jeg faen meg stolt av! Det har ikke vært noe jævla juks. Vi har prøvd så hardt vi kunne og ikke prøvd å lure noen.

Madrugada har tidvis vært så opptatt av å yte absolutt alt musikken deres inneholder av mørke energier og stemninger, at de har blitt oppfattet som overlegne. Men for Sivert Høyem og resten av bandet har det bare handlet om å gi alt.

(Foto: Kenneth Simonsen/arkiv)

- Vi kan ha blitt oppfattet som overlegne og arrogante når vi går på scenen. Av og til er man anspent og nervøs, og da går man rett inn i greia. Det er eneste måten å gjøre det på, konsentrert om det man har å gjøre. Så får det heller være at man kan virke arrogant. Heller det enn... mange andre ting, ler Sivert i mangelen på en god sammenligning.

- Noen få ganger har vi sittet backstage før en konsert, og manglet spenningen og nervøsiteten. Hatt en annen «OK, nå skal vi ut og spille en konsert»-tone. En skjødesløs tone, innrømmer Frode og rister på hodet som et barn som skjønner at det har gjort noe galt.

Skjemte seg ut

- Ja, og da kan du ta deg faen på at det ble en drittdårlig konsert, hvor du halvveis ut i konserten får helt hetta, og nervene du skulle hatt før konserten slår til, fullfører Sivert og understreker at katastrofen en sjelden gang har vært et faktum.

Frode forteller at Madrugada hadde en regel om at alle skulle møtes backstage minst en time før konserten. De skulle sitte sammen å prate og bli «jævlig klare» på hva de skulle ut å gjøre på scenen.

- Vi har stort sett vært konsentrerte og gitt det vi hadde å gi, kommer det fra bandets stødige bassist. Men han har en katastrofe friskt i minne. Et par dager før Spellemannsprisen i 2000 spilte Madrugada konsert i Kongsberghallen. Etter P3-radarparet Kristoffer Schau og Espen Thoresen skulle «Norges nye rocksensasjon», som de ble presentert som, på scenen. De var dødsslitne etter en lengre europaturné, og fokus var ikke lenger på rett sted.

- Jeg husker jeg hadde lagt på meg ti kilo og anlagt bart, flirer Sivert over minnet og rister på hodet.

- Ja, og resten av oss hadde skjegg. Når du begynner å anlegge hårvekst i trynet er det et tegn på at ting ikke går på skinner, kommenterer Frode kjapt før begge bryter ut i rungende latter.

- Men dæven så vi skjemte oss ut. Gud hvor dårlige vi var! For å si det som det var så drakk vi oss litt for fulle. I hvert fall noen av oss, minnes Sivert.

- Vi var nok litt ufokuserte etter å ha vært ute på turné for lenge. Robert hadde solbriller som han hadde fått en idé om at han skulle bruke under konserten. Vi brukte jo omtrent ikke lys på scenen den gangen. Bare noen lamper som sto og glødet i «solnedgangen».

Robert skulle spille mange slidepartier og jeg glemmer aldri da vi startet «begivenheten». Jeg husker at jeg tenkte: - «I helvete, hva er dette for noe?», mimrer Frode.

- Det hang kort og godt ikke på greip. Men kikket du bort på de andre i bandet så anla de en mine som om «jo her svinger det som faen». Alle hadde pokerfjes, og jeg husker at jeg gikk bort til Robert midt i et veldig surt slideparti og spurte forsiktig: «Faen, går det bra Robert?», hvorpå han svarte: «Nei, nei, det går bra. Men du Frode, jeg ser faen ikke en dritt».

- Jeg husker at jeg så på Robert, på solbrillene hans og tenkte: «Nei faen, jeg skal ikke påminne han om at han har på seg solbriller og er helt lost. La oss bare få det her overstått». Det var nok et av de verste øyeblikkene i bandets historie, fullfører Frode, og både han og Sivert knekker sammen av tegningene som dukker opp på netthinnen.

- Men vi skammet oss etterpå, og den følelsen satt lenge i oss. Det var helt krise faktisk...

Hjem som en kasse kaniner

Da suksessen kom med Ane Brun-duetten og albumet «The Deep End» føltes det som det beste som kunne skjedd.

- Det tok helt av da vi gjorde duetten med Ane Brun. Vi hadde slitt lenge og jobbet hardt, og selv om vi solgte plater brukte vi stort sett alt vi tjente på å turnere i utlandet. Da suksessen med Ane Brun og «The Deep End» kom kjentes det som om det var på tide. Det var greit å få betalt etter hvert. Det er noe med det å slite ræva av seg jævlig lenge uten å få uttelling. Og kanskje kunne begynne å nyte en viss komfort på turné. Jeg husker mange turer i Europa på busser uten varmeapparat og med bare mannfolk. Som da vi kom hjem som en kasse kaniner bare dager før konserten i Oslo Spektrum, forteller Sivert og rister på hodet over minnene.

- En ting jeg tror mange i Norge ikke fikk med seg, er at vi var en hovedprioritet over hele Europa da vi slapp vårt andre album, «The Nightly Disease». Noe som aldri hadde skjedd med et norsk rockband tidligere, kommer det fra Frode før han fortsetter:

- Den gangen var vi på to-tre europaturneer i året. Albumet, som ble betegnet som en liten nedtur i Norge, var et gjennombrudd for oss utenfor landegrensene. Jeg synes mange norske kritikere tok for lett på «The Nightly Disease», som var vanskeligere å komme under huden på enn debuten.

- På den tiden gjorde vi over 100 konserter i året og var vanvittig opptatt av å oppdage musikk og pushe plater på hverandre. Det var i denne perioden vi oppdaget Dr. John og bluesen og virkelig gravde oss ned i musikken. Derfor synes jeg «The Nightly Disease» er et veldig modent album, mener Frode og må nesten snappe etter pusten. Det er ikke vanlig at den stødige og ofte ordknappe bassisten holder så lange taler.

Så får vi se om dette er den siste intervjurunden Sivert og Frode gjør sammen som Madrugada. Om det er slutt nå, er det et mer enn verdig punktum. Sjelen og bandfølelsen er tilbake som i bandets yngre dager, samtidig som de har mengder med erfaring og kunnskap. Men at gutta uansett vil prege norsk rock er helt sikkert. Rett og slett fordi sulten fortsatt driver dem. Og fordi Robert Burås hadde ønsket og forventet akkurat det.

Les også første del av dette Madrugada-intervjuet

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her