ABCNYHETER

Stadig flere av de land som deltar i ISAF-styrken, vil nå trekke ut sine soldater uten å vente på at Karsai-regimet skal stabilisere seg og Taliban svekkes. Stadig færre tror det er mulig å vinne i Afghanistan, og heller ikke forventes det at afghanerne skal bli i stand til å ivareta sin sikkerhet i overskuelig fremtid.

Canada, Polen, Spania og Australia har gjort det klart at de vil trekke ut sine styrker så snart som mulig, og selv Storbritannia som har den største troppekontingent etter USA, tviler på at det er mulig å vinne noen seier over Taliban og få et stabilt regime i Kabul. Den konservative statsminister David Cameron er mye klarere enn sosialdemokratene Blair og Brown var.

Etter 2015 skal det ikke være en eneste britisk soldat i det ville fjellandet der det britiske og det russiske imperium på 1800-tallet utkjempet «The Big Game». Det spillet vant ingen av dem til tross for store troppestyrker. De britiske og russiske krigskirkegårder i Afghanistan avspeiler en sannhet som allerede Aleksander den store fikk erfare: Ingen fremmede hærer klarer å legge under seg Afghanistan.

Det gjorde heller ikke supermakten Sovjetunionen, og det vil heller ikke USA, NATO og ISAF klare. Selv CIA-sjefen, Leon Panetta, som president Obama hadde håpet å høre noe positivt fra, innrømmet i sommer at kampen mot Taliban «er hardere og går saktere enn noen forestilte seg».

Det er få som nå tror at det vil være bedre i juli 2011, som er det tidspunkt Obama har sagt at de skal begynne å trekke tilbake styrkene og overlate ansvaret til afghanerne. Derfor øker presset på presidenten om å utsette dette. Skjer det vil hans tilhengere bli enda mer skuffet.

Richard Holbroke, som er den øverste amerikanske ansvarlige for hele regionen, sa nylig at «man får aldri generaler til å medgi at deres misjon ikke kan oppfylles. I stedet ber de om stadig flere soldater, enda en ny strategi og mer tid».

Den sparkede general Stanley McChrystal ba i 2009 om 30.000 soldater til, og det samme vil hans etterfølger, general David Petraeus, ha. Er det en oppskrift på først en opptrapping av krigsinnsatsen og så en forhandlingsløsning, etter mønster av Vietnam-krigen?

Det pekes på Irak der amerikanerne nå har begynt den tilbaketrekking som president Obama sa skulle skje i år. Her holder han foreløpig det han lovet. Men det Irak amerikanerne etterlater seg, er langt fra fredelig og stabilt. Terroren har økt til minst de samme høyder som før general Petraeus lanserte sin strategi om å trappe opp militært og så få fred.

Utsiktene er så dårlige at den irakske hærsjefen har bedt amerikanerne om å bli til 2020. Derfor bør vi ikke bli overraket dersom president Obama etter den første tilbaketrekking bestemmer seg for å la en betydelig styrke bli igjen i Irak.

Amerikanerne etterlater seg dessuten en uhyggelig arv etter at de brukte utarmet uran i sin ammunisjon. Det skaper metallstøv som er meget helsefarlig og fører, som i Fallujah, til at det fødes uvanlig mange barn med ekstreme misdannelser. Barnedødeligheten i Fallujah er høyere en etter atombombene i Hiroshima og Nagasaki.

De irakiske myndigheter bagatelliserer problemet av frykt for å provosere amerikanerne som er langt mindre åpne og ærlig om dette enn britene som også brukte utarmet uran i Irak. NATO har heller ikke vært særlig åpen etter at det ble brukt utarmet uran i den folkerettstridige krigen i Jugoslavia.

Irak var og er altså et ytterst vanskelig problem, men Afghanistan er enda vanskeligere. Til tross for at Saddams Husseins Irak var et blodig diktatur, så var det et langt mer moderne samfunn enn det afghanske er. Kvinnene hadde større rettigheter, fikk utdannelse og deltok i arbeidslivet. Irak hadde en effektiv infrastruktur og helsevesenet var godt utbygget. Alt dette mangler i Afghanistan som er et meget oppsplittet land der stammelojaliteten er større en lojaliteten til Kabul.

Rory Stewart, som er konservativt parlamentsmedlem og tidligere var viseguvernør i den provins som britene kontrollerte i Basraområdet, kan både Irak og Afghanistan bedre enn de fleste. I sine kommentarer slår han fast at det er ikke noe håp om en løsning i Afghanistan. Obama er gått i den klassiske felle:

«Keiser Barbarossa var under sitt tredje korstog i en lignende situasjon. Det samme var tilfelle med Lyndon B. Johnson i Vietnam. Europa er i Afghanistan fordi USA er der. Og Amerika er der fordi Amerika er der….»

Ifølge Stewart er alle - politikere, generaler, diplomater og journalister - fiksert av en stor teori om at kampen om Vestens sikkerhet utkjempes på afghansk jord.

Det er jo det samme Støre stadig sier når han skal begrunne Norges nærvær i Afghanistan. Den militære innsats i «Langtbortistan» gir angivelig større trygghet for befolkningen i Norge og andre land mot terroraksjoner. Hvis det skulle være grunnlaget for vår sikkerhetspolitikk, ville jeg være meget bekymret.

Les også: Norsk flertall for å trekke soldatene ut av Afghanistan

Britiske konservative har ikke slike illusjoner. Og fremtredende tyske kommentatorer som Der Spiegels Erich Follath og Ullrich Fichter tror overhodet ikke på den slags teorier, og det gjør heller ikke flertallet av tyskere, ikke engang de militære. Amerikanerne og ISAF vinner alle slag, men de taper krigen.

Det er ingen lystig fremtid for Vesten med den korrupte og intrigante president Hamid Karzai, som er i stand til hva som helst, også slutte separatfred med Taliban. Og stammehøvdingene - the warlords (krigsherrene) - tenker bare på seg og sine. Karzai dyrker forbindelser med noen av de mest brutale av dem, folk som amerikanerne ikke vil ta i med ildtang.

På amerikansk hold har det vært spekulert over om at man til slutt blir nødt til å slutte fred med såkalte moderate krefter innen Taliban. Man da er det antagelig ikke lenge før kvinnene igjen sperres inn i sine hjem, jenter nektes skolegang og de mest brutale sharialover tas i bruk. Hva blir det da igjen av kampen for menneskerettigheter, likestilling for kvinner og ytringsfrihet? Den eneste positive gevinst for Vesten ville være at opiumsdyrkingen blir forbudt og narkotikastrømmen til Europa stanses.

Selv om mange vestlige politikere sier at vi ikke bør angi noen dato for når vi trekker ute våre soldater, så er det innlysende at vi har ikke lang tid på oss i Afghanistan. Sannhetens brutale øyeblikk kan inntreffe før vi aner det.

Les mer på ABC Nyheters forside.