ABCNYHETER

For å ta forholdet til Israel først. Tyrkia anerkjente som det første muslimske land Israel allerede i 1949, og siden den gang har det vært et meget omfattende økonomisk og militært samarbeid. Israel og Tyrkia ble strategisk allierte. Israelerne har tidligere kunnet drive militærøvelser på tyrkisk jord og i tyrkisk luftrom, og tyrkerne har fått meget avansert utstyr fra Israel og har fått hjelp av israelske spesialister i kampen mot kurdiske separatister. I dag er de militære fellesprosjekter kommet opp i over 20 milliarder dollar.

Nå får ikke israelerne lenger fly over Tyrkia eller benytte seg av tyrkiske farvann, og israelske turister som har dratt til Tyrkia i hopetall, vil nok betakke seg selv om det ikke er lagt noen direkte hindringer i veien for dem. Tyrkia er viktigere for Israel enn Israel er for Tyrkia. For i tillegg til handel og militære prosjekter kommer samarbeidet om vannressurser og gass som israelerne er meget avhengig av.

Israelerne har skutt seg selv i foten ved å håndtere forbindelsene med Tyrkia så dårlig. Israel har også lagt seg ut med andre gamle venner. Dette skyldes mange ting, ikke minst det en israelsk tidligere etterretningssjef sa til meg var ”Arrogance of Intelligence”. I det lå det en dobbeltmening – israelsk etterretningstjeneste (intelligence) var blitt ufølsom overfor det som ikke passet dem, og israelerne opptrådte ofte meget arrogant overfor både venner og fiender.

Dette kom tydelig frem etter at tyrkerne og særlig statsminister Recep Tayyip Erdogan reagerte så sterkt på israelernes angrep på Gaza i 2008 og blokaden etter på. I motsetning til Egypt og de fleste araberstater som egentlig gir blaffen i palestinerne, var Erdogan virkelig opprørt over det som skjedde. Ankara er i dag overbevist om at det ikke blir noen fred i Midt–Østen uten en løsning av det palestinske problem.

Dette kom dramatisk til uttrykk mellom statsminister Erdogan og president Shimon Peres i

Statsminister Erdogan forlater Shimon Peres i sinne i Davos. Foto: Scanpix.

Å fremstille Erdogan og tyrkerne som antisemitter, som enkelte israelere og Israel-venner i Vesten gjør, er ikke riktig. Jøder som flyktet fra den spanske inkvisisjon i 1492 og ellers var uønsket over hele Europa, søkte tilflukt i det ottomanske Tyrkia, og under den annen verdenskrig reddet tyrkerne østerrikske og andre jøder som de vestlige land ikke ville vite av. Jøder diskrimineres ikke i dagens Tyrkia, selv om det finnes ekstremister som truer både jøder og kristne.

De fleste tyrkiske islamister er mer moderate og demokratiske enn Hamas, som Tyrkia av realpolitiske grunner mener man skal ha kontakt med. Den tyrkiske utenriksminister Ahmet Davutoglu, som jeg møtte til en åpenhjertig pressefrokost i Oslo, understreket at Hamas kom til makten i demokratiske valg som var villet av vestmaktene og som åpenbart ble gjennomført uten juks.  Men Davutoglu fremhevet at det er ikke noen problemer mellom tyrkere og jøder eller mellom befolkningene i Tyrkia og Israel.

Forholdet ble forverret etter at Israel brøt folkeretten ved å angripe sivile skip i internasjonale farvann. Det står ved lag selv om det viser seg at tyrkiske ekstremister stod bak Gaza-konvoien og norske, svenske og andre idealister ble lurt. Dette bør en helt uavhengig kommisjon granske, ikke en kommisjon som den israelske regjering selv har nedsatt. Davutoglu mente den tidligere nordirske statsminister og fredsprisvinner David Trimble bare var et fikenblad; han har markert seg som meget Israel-vennlig og vil ikke kunne garantere en uavhengig gransking. Men jeg tolket ikke utenriksministeren dit hen at Tyrkia ville bryte alle forbindelser med Israel.

Den tyrkiske omorientering kommer også til uttrykk i forholdet til nabolandet Syria som de holdt på å innvadere i 1999 på grunn av syrernes støtte til den kurdiske organisasjonen PKK. Irak, Syria og Iran har felles interesse av å forhindre en selvstendig kurdisk stat. Nå møtes Tyrkias og Syrias presidenter for første gang, og det er ustrakte politiske, økonomiske og militære forbindelser.

Samtidig opprettholder tyrkerne forbindelsene med Iran, som de sammen med Brasil skal hjelpe med fredelig utnyttelse av kjernefysisk energi. Det er ikke populært i USA eller Israel, men noen amerikanske kommentatorer mener dette gir en påvirkningsmulighet som vestmaktene ellers ikke har. I dette spørsmål står Russland antagelig USA noe nærmere enn Tyrkia gjør.

Selv er jeg meget skeptisk til makthaverne i Iran og har liten tro på at de vil oppgi sine militære atomambisjoner. Det kan få israeleren til å slå til, med eller uten amerikansk støtte. I Israel er det tilløp til en armageddon-psykose – israelerne alene mot resten av verden. Psykologisk later det til at Nethanyahu-regjeringen trenger Iran og Hamas, slik iranerne og Hamas ønsker seg en mest mulig uforsonlig israelsk regjering. De ytterliggående på begge sider har interesse av å holde konflikten gående.

Propalestinske tyrkere demonstrerer i Ankara 6. juni. Foto: Scanpix.

Tyrkias nye rolle som viktig regionalmakt illustreres også av forholdet til Russland. Det er nåbedre enn noen gang. Allerede i tsartiden var det bitre motsetninger mellom Russland og Tyrkia og russiske foreldre skremte sin barn med «den slemme tyrker`n». President Dmitri Medvedev har vært på det første offisielle russiske statsbesøk i Tyrkia, og de to lands statsministre møtes jevnlig.

Tyrkia og Russland har inngått flere viktige samarbeidsavtaler, en avtale om å bygge Tyrkias første kjernekraftverk og en annen om å legge en oljeledning fra Svartehavet til Middelhavet. Den vil redusere forurensingsfaren i det trange Bosporus og være til god hjelp for den russiske oljeeksporten, og det vil sikre Tyrkia tilgang på olje og gass.

Men det betyr ikke, som utenriksminister Davutoglu understreket i vår samtale, at Tyrkia og Russland har helt sammenfallende interesser. Det er et pragmatisk samarbeid på områder som begge har noe å tjene på. I forhold til EU har de to land forskjellige interesser. Russerne er ikke interessert i EU-medlemskap, men tyrkerne holder, i hvert fall offisielt, fast på dette mål.

Motstanden i EU er stor, særlig fra Frankrike og greskkypriotene, de siste til tross for at Tyrkia har gitt Hellas betydelig hjelp i den akutte krise dette land befinner seg i. Også i Tyskland er det betenkeligheter med å ta opp et så stort land som Tyrkia i EU, noe forbundskansler Angela Merkel ikke har lagt skjul på. Süddeutsche Zeitung ga nylig uttrykk for den tyske holdning til tyrkisk EU-medlemskap – ”for fattig, for stort og for muslimsk”.

Tyrkerne søkte for første gang om å bli med i EF i 1959, og for fem år siden begynte de formelle medlemskapsforhandlinger med EU. Men selv om tyrkerne offisielt opprettholder søknaden om medlemskap, er det svært lite sannsynlig at de kommer inn i vår tid.

Rent økonomisk ligger Tyrkia bedre an til medlemskap enn mange nye medlemsland som Romania og Bulgaria, og Hellas og Spania er dårligere stilt enn Tyrkia. Tyrkerne kan vise til høyere økonomisk vekst enn noe EU-land, hele 7 prosent. Selv Polen som ligger best an i EU, kommer ikke så høyt. Det tyrkiske marked blir stadig mer interessant for Europa. Over 4000 tyske firmaer har etablert seg i Tyrkia. Men de økonomiske og sosiale forskjeller innad i Tyrkia er meget store.

Hva stikker motstanden mot tyrkisk EU-medlemskap egentlig i?

Den amerikanske statsviteren Elisabeth Shakman Hurd hevder i en ny, interessant bok, ”The Politics of Secularism in International Relations” (Princeton University Press), at det egentlig ikke er økonomiske eller geopolitiske betenkeligheter som ligger til grunn for motstanden mot tyrkisk EU-medlemskap. Det skyldes etter hennes syn at Tyrkia og EU, særlig Frankrike, har helt forskjellig syn på hva et sekularisert samfunn innebærer.

Arven fra Kemal Atatürk tilsier et klart skille mellom religion og stat; Atatürk var imot fez, turban og slør som han mente stred med moderniseringen av Tyrkia. Forfatningsdomstolen passer på at denne sekulære tradisjon opprettholdes, og det gjør også de militære.

Ifølge den utbredte vesteuropeiske oppfatning mangler Tyrkia de spesielle religiøse og kulturelle tradisjoner som kan muliggjøre et virkelig skille mellom stat og religion. I vest henvises religionen angivelig til den private sfære, mens det i islamske land skal være umulig å få et klart skille.

Hurd er meget skeptisk til den vesteuropeiske og særlig den franske holdning. Hvorfor skal religion og særlig Islam bannlyses fra samfunnet, men ikke sekulære ideologier? Professor Hans Roth ved Stockholm Universitet utvikler dette resonnement videre og peker på at Islam internasjonalt omformes og langt på vei liberaliseres, til tross for at muslimer av Vesten ofte fremstilles som en monolittisk, ensartet masse.

Det finnes et islamsk mangfold som Tyrkia er et eksempel på, selv om statsminister Erdogan angivelig tiltrekkes av arven fra det ottomanske riket. Det pågår en maktkamp mellom religiøse og sekulære krefter, og utfallet av denne strid er ikke gitt. De militære kan igjen gripe inn, men et militærkupp vil bli like sterkt fordømt av Europa som en islamisering. Men Tyrkia er fortsatt svært forskjellig fra både Iran og Saudi-Arabia.

Det muslimske mangfold kommer ikke frem i vår norske debatt der ukritiske tilhengere av «folkeforføreren» Tariq Ramadan og snillister på den ene siden og sinte muslim-fiender på den annen side fremstiller Islam som noe uforanderlig og ensartet. Enda en gang ser vi hvordan de ekstreme med motsatt fortegn gir hverandre næring.