ABCNYHETER

Onsdag 9. juni: FNs sikkerhetsråd vedtar å utvide sanksjonene mot Iran. Tolv land stemmer for.

To land, Tyrkia og Brasil, stemmer mot – mens Libanon avstår. Dette er fjerde runde med FN-sanksjoner mot det islamistiske regimet i Teheran på grunn av landets atomprogram.

Natt til torsdag 3 juni: Sikkerhetsrådet fordømmer handlingene som førte til at israelske kommandosoldater drepte ni sivile under bordingen av den internasjonale hjelpekonvoien til Gaza tre dager tidligere.

Amerikansk press fører til at ansvaret ikke direkte legges på Israel, og amerikanerne sørger også for at det blir foreslått å opprette en granskningskommisjon der Israel vil få muligheten til å spille en avgjørende rolle.

Tyrkia, som mistet åtte av sine statsborgere under den israelske aksjonen – gjennomført i internasjonalt farvann – kommer ingen vei med sitt krav om sanksjoner mot Israel.

Klarere kan det ikke vises hvordan det hersker én regel for ett land, en annen for et annet. Helt siden Israels opprettelse i 1948 har landet konsekvent neglisjert alle FNs resolusjoner som er blitt vedtatt i landets disfavør, resolusjoner som ofte også er blitt utvannet etter vestlig press, først og fremst amerikansk.

Denne forakten for FN har fått få konsekvenser for Israel. Det har vært annerledes med andre land som har motsatt seg Sikkerhetsrådets vedtak; vi husker alle hvordan det gikk med Saddam Hussein – uten sammenlikning for øvrig.

Israel har atomvåpen, og det i et stort antall. Det godtas av det såkalte verdenssamfunnet. Iran har et atomprogram der det er en sterk mistanke om at landets myndigheter ikke snakker sant om at dette bare er ment til bruk for fredelige formål.

Men landet har foreløpig ikke utviklet noen atombombe, og ekspertene strides om hvor lang tid det eventuelt vil ta før landet er medlem av atomklubben.

Men Vesten liker ikke islamistene i Teheran og frykter at eventuelle atombomber skal bli brukt mot Israel. At israelerne kan bruke noen av sine allerede eksisterende atomvåpen mot arabiske naboland, eller nettopp Iran, synes færre å bry seg om.

Det er ikke så rart at mange – også blant opposisjonen i Iran – skriker opp om vestlig dobbeltmoral. Paradoksalt nok har den omstridte iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad stor støtte i folket for sitt atomprogram, som mange mener er nødvendig for å dekke landets energibehov.

Sanksjoner kan altså være med på å hjelpe Ahmadinejad på hjemmefronten i stedet for å svekke ham. Og la det være helt klart: Iranere flest forstår ikke hvorfor Israel skal være det eneste landet i Midtøsten som  får lov til å ha atomvåpen.

Mange har omtalt det israelske angrepet mot Gaza-konvoien natt til mandag 31. mai som en ren pirathandling. Enkelte har gått så langt som å foreslå at krigsskip fra EU skal beskytte framtidige konvoier med nødhjelp og bygningsmaterialer til det krigsrammede, lutfattige Gaza, som har vært isolert gjennom israelsk boikott i tre år.

EU er som kjent med på å beskytte handelsskip mot pirater utenfor Somalias kystområder. Nå er det jo forskjell på somalisk og påstått israelsk piratvirksomhet, men folkerettslig sett finns det noen likheter.

Men bare nevn ordet pirat om en israelsk kommandosoldat, så er muligheten stor for at du får slengt tilbake at du er en «forbannet antisemitt».

Kruttønna Midtøsten oppsto etter 1. verdenskrig og i kjølvannet av Det osmanske rikets fall, etter at Storbritannia og Frankrike i 1916 hadde inngått den såkalte Sykes-Picot-avtalen som delte store deler av regionen mellom de to landene.

Palestinere vifter med tyrkiske flagg på stranda i Gaza. I bakgrunnen skimtes den israelske byen Ashkelon. Den ligger få mil unna, men langt unna rekkevidden til palestinerne i Gaza. Foto: AP.

Her var det rå og kynisk stormaktspolitikk som gjaldt. Og da Balfour-erklæringen – der britene lovet jødene et eget nasjonalhjem i Palestina – ble offentliggjort i november 1917, lå forutsetningene til stede for en framtidig storkonflikt i Midtøsten.

Det fantes ingen helhetlig vestlig Midtøsten-politikk, men mye dobbeltmoral og ønsketenkning. En ting var den framtidige striden om Palestina, en annen oppdelingen av nye land i regionen, som splittet både stammer og etniske og religiøse grupper.

En rekke Midtøsten-eksperter ser blant annet dagens konflikt i Irak som et resultat av det som skjedde i med grensetrekningene i begynnelsen av 1920-åra, der de tre tidligere osmanske provinsene Mosul, Bagdad og Basra ble slått sammen til ett land.

Flytter vi oss videre østover finner vi nye eksempler på hvordan vestlige grensetrekninger har fått konsekvenser. For å få Afghanistan som en buffer mellom det daværende britiske India og Russland ble den såkalte Durand-linja opprettet i 1893, oppkalt etter den britiske politikeren Sir Henry Mortimer Durand.

Denne splittet den pasjtunske befolkningen i området i to og er fremdeles grenselinja mellom Afghanistan og Pakistan. I årenes løp har det vært mange sammenstøt i disse grenseområdene, men det er først under den pågående Afghanistan-krigen og de politiske urolighetene i Pakistan at man ser de virkelige konsekvensene.

Det er ikke uten grunn at Taliban i Afghanistan kan operere fritt i mange av de pasjtunske områdene i Pakistan, de tilhører det samme folket, og mange pasjtunere mener at det skulle vært opprettet et tredje land i området etter at britene trakk seg ut i 1947, nemlig «Pasjtunistan».

Det er få vestlige politikere som tar noen sjølkritikk når det gjelder opprettelsen av Durand-linja, det hører historien til. Men amerikanerne sender opptil flere ganger i uka sine førerløse fly, såkalte droner, inn i de pasjtunske grenseområdene på pakistansk side for å ta livet av «terrorister»; talibanere og andre militante islamister.

Det siste angrepet, det 39. hittil i år,  skjedde i Nord-Waziristan i går. Ifølge tankesmia New American Foundation er minst 976 mennesker drept i slike amerikanske droneangrep siden 2004. En tredel av de drepte skal ha vært sivile.

«Collateral damage», som kan oversettes som ødeleggelse som springer ut av annen ødeleggelse, er et uttrykk som ikke minst amerikanerne bruker når de dreper sivile i krigshandlinger, både i Afghanistan, Pakistan og Irak.

For en pakistaner som har mistet flere familiemedlemmer i et amerikansk droneangrep, er dette uttrykket til liten trøst. Og det sier mye om den vestlige dobbeltmoralen.

Det er ikke «collateral damage» når vestlige sivile blir drept i bombeaksjoner utført av militante islamister, der soldater har vært de egentlige målene. Da er det terrorisme.

Naturligvis må landene både i Midtøsten og i det sørlige Asia ta sin del av skylda for fattigdom, klasseskiller, brudd på menneskerettigheter og mangel på demokrati, noe som også har gitt militant islamisme grobunn. Men også her opererer Vesten med sin kjente dobbeltmoral.

Det er viktig å innføre demokrati i land som Irak, men i det ultrareligiøse og ultrakonservative Saudi-Arabia står ikke dette så høyt på Vestens – og spesielt USAs – prioriteringsliste. Saudiene er gode allierte, må vite.

Derfor kan også Hosni Mubarak fortsette sitt halvdiktatoriske styresett i Egypt og attpåtil kunne klare å få innsatt sin sønn Gamal som sin etterfølger.

Og det dreier seg ikke bare om valg, det må være valg vi i Vesten liker – uansett om de har gått riktig for seg eller ikke. I 2006 vant islamistorganisasjonen Hamas det palestinske parlamentsvalget.

Det likte Vesten dårlig, og dermed ville vestlige land ikke anerkjenne noen Hamas-regjering. Ett av resultatene ser vi i dag – med blokaden av Gaza og israelernes brutale forsøk på å prøve å stoppe de som prøver å bryte blokaden.

Det er et uttrykk som heter rettferdig krig. Kanskje skulle man konsentrere seg like mye om begrepet rettferdig oppførsel.