ABCNYHETER

Det gjelder spredning av atomvåpen som egentlig skal reguleres gjennom ikke-spredningsavtalen (Nuclear Non-Proliferation Freaty – NPT). De 189 stater om har undertegnet denne avtale, møtes hvert femte år for å drøfte hva som er gjort og hva som bør gjørs. Utsiktene i dag er ikke særlig lyse. Selv om dette spørsmål ikke preger mediene og folk flest neppe tenker så mye på det, er det på sikt ytterst alvorlig. Det dreier seg i verste fall om et kjernefysisk ragnarok.

Det unngikk vi lykkeligvis under den kalde krigen da de to supermaktene USA og Sovjetunionen holdt hverandre i sjakk i en såkalt terrorbalanse. Et atomangrep fra den ene ville utløse en tilsvarende reaksjon fra den andre, og i løpet av noen timer ville det meste av vår klode bli ubeboelig. ”We all go together when we go”, het det i en populær antiatomvåpen-sang den gang, vi går sammen til helvete i en kjernefysisk sky!

Noen ganger var det bare så vidt vi unngikk en kjernefysisk krig, som under Cubakrisen i oktober 1962 da Nikita Khrustsjov gamblet høyt ved å sende atomraketter til Cuba og president John F. Kennedy satte hardt mot hardt. Atomtrusselen hang også over Midt-Øst-krigen i 1973 da Kreml truet med å bruke slike våpen og amerikanerne tvang Israel til å slippe fri den egyptiske arme som var innesperret i Sinai.

Det har også vært situasjoner der en atomkrig kunne ha blitt utløst ved et glipp, som etter at Russland gikk til høyeste alarmnivå etter en norsk vitenskapelig rakettoppskytning på Andøya. Tanken på at den ofte berusede Jeltsin satt med fingeren på atomknappen var skremmende.

Men lykken var som regel bedre enn forstanden, og etter den kalde krigens slutt var det ikke lenger faren for en kjernefysisk krig mellom USA og Russland som opptok oss, men spredning av teknologi til å fremstille slike våpen. Det var stor usikkerhet om hva som ville skje med de enorme lagre av kjernevåpen og uran i det oppløste Sovjetunionen. Men også dette gikk bedre enn vi fryktet. Tidligere sovjetrepublikker som Ukraina ga fra seg sine kjernefysiske våpen under internasjonal kontroll. Selv om det var mafiaer som kunne tenke seg å tjene penger på atomteknologi, var russerne like interessert som amerikanerne i å hindre at slike våpen kom på avveie.

Problemene med spredning lå på et annet plan. En sak var at stadig flere land fikk adgang til den nødvendige teknologi etter at Storbritannia, Frankrike og Kina skaffet seg sine egne atomvåpen. Det gjaldt India og Pakistan, dessuten Israel som ble hjulpet av USA, Frankrike og Norge (tungtvannssmuglingen). Men enda mer alvorlig var det at mange andre land ville ha egne atomstyrker, som Sør-Afrika og Brasil, og ikke å forglemme Libya, Nord-Korea, Iran og Syria. De sistnevnte land fikk hjelp av mannen bak det pakistanske atomprogrammet, den korrupte og kyniske Abdul Qadeer Khan. På den måten sørget USA`s allierte Pakistan for at amerikanernes fiender kunne utvikle atombomber.

Ikke-spredningsavtalen er altså blitt viktigere enn noensinne, men den er samtidig blitt gjennomhullet. I New York drøfter man hvordan man skal styrke avtalen og eventuelt få nye tiltak som kan forhindre terrorister i få tilgang til denne teknologi. De ville eventuelt kunne lage såkalte ”skitne” bomber, som ikke ville true hele vår klode, men ta livet av mange og føre til politisk kaos.

I New York vil Iran gjøre alt for å forhindre tiltak mot spredning av atomvåpenteknologi. De vestlige land og aller mest Israel mistenker jo Teheran for å fremstille atomvåpen i hemmelighet. Iranerne kan i New York regne med støtte fra Venezuela, Cuba og Syria og muligens Libya. Zimbabwe under den stadig like gale Robert Mugabe vil også slutte seg til Iran.

Men blant de 189 stater som deltar på konferansen i New York er det motstand eller i hvert fall skepsis hos flere andre. Brasil har fortsatt betenkeligheter, likeledes Sør-Afrika, selv om begge offisielt har gitt opp sine atomvåpenambisjoner. Pakistan vil neppe være med på nye tiltak siden USA ga India en avtale som letter tilgangen på teknologi og materiale til fredelig utnyttelse og dermed frigjør landets egne ressurser til det militære program.

Pådriver er USA og i særdeleshet president Barack Obama. I Praha i fjor holdt han sin store tale om en verden fri for atomvåpen, en drøm han egentlig arvet fra president Ronald Reagan. Konservative liker ikke å høre det og radikale benekter det, men Reagan var faktisk vår tids fremste atomvåpenmotstander. Han betraktet kjernevåpen som militært ubrukelige og dessuten moralsk forkastelige. Dessuten gjorde han sammen med Mikhail Gorbatsjov slutt på den kalde krigen. Reagan hadde fortjent en fredspris mer enn mange som fikk den.

I år vandret Obama videre på den vei han hadde trukket opp, da han sammen med den russiske president Dimitrij Medvedev undertegnet en avtale om begrensing av de to land atomstyrker. Den nye avtalen gir hver av dem 1500 atomladninger; hvilket fortsatt er mer enn nok til å ødelegge vår klode. Tidligere var antallet kjernevåpen i USA og Sovjetunionen enormt. På begge sider fantes det en ”Dr. Strangelove” som ikke kunne få nok av dem.

Blant USA`s allierte var det noen som var skeptiske til at USA unngikk en slik avtale med Russland, først og fremst sentral- og østeuropeiske land. Men så melder det seg enda et problem som også splitter de vesteuropeiske land, nemlig taktiske atomvåpen. Amerikanerne har mange av dem i Europa. Men særlig tyskerne ønsker dem fjernet. Utenriksminister Westerwelle har sagt at han ikke lenger vil ha slik atomvåpen på tysk jord. Men amerikanerne vil ikke gi dem opp og skal nå modernisere dem. Det skjer samtidig som Obama har hevet terskelen for bruk av atomvåpen. Mange vesteuropeere mener at det skurrer her.

Det skurrer enda mer dersom vi retter vår oppmerksomhet mot Midt-Østen igjen. Egypt vil ha et atomfritt Midt-Østen og ønsker at USA skal bidra til det. Det betyr at amerikanerne både må legge press på Israel og opplyse hva de egentlig vet om de israelske kjernevåpen. Det kommer Obama-administrasjonen neppe til å gjøre, selv om USA denne uken stemte for resolusjonen om å gjøre Midt-Østen til en atomfri sone. Israelerne har ikke undertegnet ikke-spredningsavtalen og vokter vel på sine hemmeligheter, så innbitt at de fortsatt ikke vil slippe løs en atomfysiker som ikke lenger har noen interessant viten om deres atomvåpenprogram.

Vi ser altså hvordan hindringene tårner seg opp fra alle kanter i New York. Derfor blir det neppe noe gjennombrudd for Obamas ideer om å styrke ikke-spredningsavtalen. Her hjelper ikke engang Obamas karismatiske egenskaper. Kjernevåpnene er og forblir en anstøtstein som han stadig vil snuble i.