ABCNYHETER

Hva er det som er så spesielt med Jerusalem?

Det var her jødenes tempel sto, det var her Jesus ble korsfestet og det var her profeten Muhammed skal ha foretatt sin berømte reise til den sjuende himmel. I lange perioder levde jøder, kristne og muslimer i fred i den hellige byen, men det har også vært ekstreme tilfeller av vold.

Det største stridspunktet har vært noen få hundre kvadratmeter på en høyde i Jerusalems gamleby, og det er dette stedet som fremdeles er et av de viktigste hindrene for å få til en fred mellom israelerne og palestinerne.

Jødene kaller området Tempelplassen, muslimenes navn på stedet er Haram al-Sharif (Den edle helligdom). For muslimene er dette deres tredje helligste sted.

I snart 3000 år, siden kong Salomos tempelbygger Hiram Abiff døde under mystiske omstendigheter, har det vært uroligheter på det lille området, opprinnelig kalt Moriahberget.  

Her er litt av historien: Da jødenes kong David erobret Jerusalem rundt år 1000 f.Kr. kjøpte han en steinrøys på Moriahberget og reiste et alter til jødenes gud, Jahve. Tradisjonene vil ha det til at dette var det samme stedet som Abraham ville ofre Isak. Hva var vel da mer naturlig enn at Davids sønn, kong Salomo, bygde et tempel til Jahve på akkurat dette stedet?

Tempelet sto ferdig rundt 960 f.Kr., og i 954 ble Paktens ark med de ti bud plassert i Det aller helligste. Innbyrdes kriger blant jødene og invasjoner førte til katastrofer for Tempelet. Først ble det lagt i ruiner av babylonerkongen Nebukadnesar i 587 f.Kr. Seinere gjenoppbygde kong Herodes den hellige bygningen, før romerne satte den i brann og ødela den for godt i år 70 e.Kr.

Men det var ikke slutten på historien, selv om de bysantinske okkupantene seinere brukte området til søppelfylling. For så kom muslimene.Som ved en nesten skjebnens tilfeldighet ble Allahs budbringer, Muhammed, fraktet på hesten Burak til Moriahberget. Det var her han begynte sin ferd til himmelen, der han møtte kong David, Moses, Abraham og Adam.Den muslimske kalifen Omar Ibn al-Khattabs inntog i Jerusalem i 636 førte til store forandringer på Tempelplassen, forandringer som i dag utgjør en av hovedkjernene i konflikten mellom israelerne og palestinerne.

Ifølge tradisjonen ble al-Aqsa-moskeen bygget på plassen der Omar lå i bønn etter erobringen av Jerusalem. Femti år seinere begynte arbeidet med å bygge Klippedomen, reist på stedet der Muhammed skal ha begynt sin himmelferd. Dette var på samme plass som Abraham ville ofre Isak. Ringen var sluttet, men bråket fortsatte. Araberne kalte den hellige byen al-Quds. 

Da korsfarerne tok Jerusalem i 1099, ble Klippedomen bygd om til en kirke, mens al-Aqsa-moskeen rett ved siden av ble hovedkvarteret til Tempelridderne. Bønnenisjen ble gjort om til pissoir.Da kurderen Saladin gjenerobret Jerusalem for muslimene i 1187, gjenoppsto både Klippedomen og al-Aqsa-moskeen. Jødene måtte nøye seg med vestmuren av den gamle Tempelhøyden, også kalt Klagemuren.Slik er det fremdeles i dag.

Jødene har Klagemuren, muslimene Haram al-Sharif. Men det er israelerne som kontrollerer området, etter at de okkuperte Øst-Jerusalem under Seksdagerskrigen i 1967.

Det var her den andre palestinske intifadaen begynte i år 2000, da den daværende israelske opposisjonslederen Ariel Sharon tok en meget kontroversiell spasertur på Tempelplassen. Palestinerne demonstrerte, israelske soldater skjøt og nesten 50 demonstranter mistet livet i løpet av de neste dagene. De føyde seg inn i rekken av utallige dødsofre.

Hiram Abiff, som var føniker, var den første man i hvert fall kjenner til som måtte bøte med livet. Han kom fra det som i dag er Libanon og ble kong Salomos fremste tempelbygger. Hans mystiske død førte til mange spekulasjoner. En av dem går ut på at han ble drept fordi han kjente Paktens arks mysterier.Muligens ble liket hans murt inn i en søyle, slik at hans ånd kunne beskytte Paktens ark, skriver den britiske forfatteren Richard Andrews som i 1999 utga boka Blood on the Mountain. 

Første gang blodet fløt skikkelig, var under innvielsen av Tempelet. Bibelen kan fortelle at 22 000 okser og 120 000 sauer i løpet av noen uker ble slaktet der, som et fredsoffer til Jahve. Dessverre varte ikke freden så lenge. Babylonernes og romernes ødeleggelser av Tempelet førte til store tap av menneskeliv og plyndring av enorme skatter. Men det skjedde også andre massakrer på Tempelhøyden.På 800-tallet f.Kr. overtok den fønikiske dronningen Atalja makten i Judea. Hun prøvde å utrydde hele arverekka til kong David, men en prest klarte å redde sønnesønnen Joasj og gjemme ham i Tempelet. Ataljas drapsintriger førte til et blodig opprør som varte i tre år. Rundt 170 f.Kr. sendte den syriske kongen Antiokus IV Epifanes soldatene sine ut i Jerusalems gater. I tre dager ble Tempelhøyden oversvømt med blod. To år seinere gjorde antisemittismen sitt inntog på den hellige plassen, da det jødiske alteret ble byttet ut med et offeralter for den greske guden Zevs.Under tabernakelfesten i 108 f.Kr. ble 6000 jøder drept på Tempelhøyden.

45 år seinere slaktet den romerske generalen Pompei ned nye tusener.Kong Herodes, som av sin frykt for Jesusbarnet er blitt mest kjent som barnemorder, lot også blodet flyte på Tempelhøyden da han erobret Jerusalem i år 37 f.Kr. Kanskje var det for å gjøre bot at han gjenreiste Jahves tempel, men Gud kan neppe ha tilgitt ham helt. Herodes fikk en fryktelig død. Innvollene var fulle av verkende sår, og penisen var forråtnet og full av ormer.

Arvefølgen etter Herodes førte til ny blodsutgytelse på Tempelhøyden. Jødiske opprørere gjorde som palestinerne i dag og sloss med steiner mot hæravdelingen til en av Herodes' sønner. 3000 av dem ble slaktet ned.Utrolig nok fløt det ikke blod da Jesus veltet pengevekslernes bord utenfor Tempelet under påskefeiringen rundt år 30. Men som vi vet, var denne episoden sterkt medvirkende til at han ble korsfestet noen dager seinere.Bedre gikk det ikke med Jakob, broren til Jesus. Han videreførte Jesu lære, men ble kastet over en av Tempelhøydens murer og drept av sine fiender i år 62.

Simon Bar Kochba, en av jødenes største frigjøringsledere, var den neste som skrev seg inn i Jerusalems blodige historie. I år 132 erobret han Jerusalem fra romerne, reiste et alter på Tempelplassen og begynte å bygge en mur rundt byen. Men romerne slo angrepet brutalt ned.

Muslimenes erobring av Jerusalem fra bysantinerne i 636 skal ha gått relativt ublodig for seg. I stedet for et direkte angrep bestemte kalif Omar at byen skulle beleires. Det førte til at bysantinerne gikk tomme for forsyninger og måtte overgi seg.

Korsfarerne som erobret byen i 1099, sto – i motsetning til muslimene – for enorme overgrep. De drepte jøder og muslimer for fote, og selv ikke en del lokale kristne ble spart.

Datidas kronikører kunne fortelle at Jerusalems gater var oversvømt av blod etter korsfarernes ugjerninger.

Mens korsfarerne gjorde Jerusalem til en by for kristne latinere, valgte den kurdiske hærføreren Saladin en helt annen linje da han gjenerobret byen for muslimene i 1187. Korsfarerne fikk fritt leide ut av byen, en del av dem ved å betale løsepenger. Jøder og muslimer fikk flytte tilbake, og både disse og de gjenværende kristne fikk lov til å praktisere sin religion i fred. Også etter at osmanene erobret Jerusalem i 1517, fortsatte religionsfriheten, men det var islam som var den dominerende religionen. Nøyaktig fire hundre år etter rykket den britiske generalen Edmund Allenby inn i Jerusalem, og byens moderne historie begynte. Den dreier seg først og fremst om kampen mellom jøder og palestinere.

Helt fra jødene ble fordrevet fra Det hellige land av romerne, hadde de i diasporaen hilst hverandre med ordene «Neste år i Jerusalem». Med opprettelsen av staten Israel i 1948 fikk de kontroll over Vest-Jerusalem, men ikke den østlige delen, der Gamlebyen og Tempelplassen ligger. Øst-Jerusalem ble annektert etter Seksdagerskrigen i 1967. For jødene ble dette en av deres største merkedager. Al-Aqsa-moskeen og Klippedomen fikk stå, men det palestinske boligkvarteret som lå foran Klagemuren, ble brutalt jevnet med jorda.

Den offisielle israelske politikken har gått ut på å la muslimene få beholde sine hellige steder, men ekstremistiske jøder har lenge hatt planer om å jevne helligdommene med jorda for å reise det tredje tempelet, etter at de to første ble lagt i ruiner. Flere komplotter er blitt avslørt. Men det er ikke bare ekstreme jøder som har ønsket å ødelegge al-Aqsa-moskeen. I august 1969 satte en australsk turist ved navn Michael Rohan fyr på den, i et forsøk på å framskynde Jesu gjenkomst. Brannen som begynte ved prekestolen som Saladin hadde reist i 1187, ble slukket, men den førte til økt spenning mellom jøder og muslimer.

Siden den tid har israelerne både utvidet Øst-Jerusalems grenser og latt 200 000 jøder bosette seg der. Det var erklæringen fra den israelske innenriksministeren Eli Yishai for et par uker siden om å bygge 1600 nye boliger i Øst-Jerusalem som var bakgrunnen for den pågående israelsk-amerikanske krangelen og som førte til nye sammenstøt mellom israelske soldater og palestinske demonstranter.

«Religionenes slakterhus» var karakteristikken den verdenskjente britiske forfatteren Aldous Huxley ga Jerusalem da han besøkte byen i 1953. Da var byen delt, og på hver side lå det snikskyttere og fyrte av salver som resulterte i at nye navn ble ført opp på byens lange dødsliste. Den berømte ungarskfødte jødiske forfatteren Arthur Koestler bodde i Jerusalem på 1920-tallet og skrev at byens innbyggere var «forgiftet av religion».

Og det er grunn til å huske på at Jerusalems religiøse forbannelse ikke bare dreier seg om kampen mellom jøder og muslimer.

Selv om de fleste jøder er enige om at byen for evig skal være udelt, er det stor strid mellom sekulære og religiøse jøder, først og fremst de ultraortodokse. Så stor er denne uenigheten at mange sekulære jøder har flyttet ut av byen. I Jerusalem holdes de religiøse påbudene i hevd på en helt annen måte enn for eksempel i Tel Aviv. Polariseringen har økt de siste åra og fortsetter å øke. Intern jødisk religiøs strid om Jerusalem er forøvrig ikke noe nytt fenomen. På Jesu tid sloss fariseere, saddukeere og makkabeere mot hverandre.

Og det er heller ikke fred blant de kristne. Helt siden kristendommen ble splittet i flere retninger, har intern rivalisering vært en del av dagliglivet i Jerusalem. Under de fire hundre åra med osmansk styre hjalp utenverdenen til så godt den kunne. Frankrike støttet katolikkene, russerne de gresk-ortodokse, mens britene og tyskerne kom på banen ved å ta armenernes side. Splittelsen fortsetter i dag. Det er mer enn 30 forskjellige kristne kirkesamfunn og sekter i Jerusalem. Katolikkene, armenerne og de gresk-ortodokse har hver sin patriark.

Verst er splittelsen når det gjelder Gravkirken. Her har den armensk-apostoliske, den romersk-katolske, den koptiske, den etiopiske og den syrisk-ortodokse kirken hver sin del av helligdommen som er bygd på stedet der Golgata angivelig skal ha befunnet seg. I fellesrommene reguleres tidspunktene for gudstjenestene strengt. Regelrette slagsmål er ikke uvanlig. I påsken i fjor støtte gresk-ortodokse og armenere sammen, og det utviklet seg til rene nevekamper. En muslimsk familie har i flere hundre år hatt nøklene til Gravkirken for å forhindre krangel og alvorlige voldssituasjoner.

Palestinerne ønsker Øst-Jerusalem som sin framtidige hovedstad, men får neppe ønsket oppfylt. Og uansett om det skulle bli fred mellom israelerne og palestinerne, vil de religiøse motsetningene i byen neppe forsvinne. Religionen er både Jerusalems livsnerve og dens skjebne.