ABCNYHETER

Iranerne og deres kjernevåpenambisjoner kan bli den mest alvorlige utfordring av alle. Barack Obama, som i hvert fall i Norge ble fremstilt som en fredsfyrste, kan ende opp som en krigsherre som ikke på noen måte står tilbake for hva George W. Bush gjorde i Irak, bortsett fra at han ikke lyver. I motsetning til Bush åpnet Obama med en invitasjon til sine motstandere, men ble avvist av president Mahmoud Ahmadinejad og hans kumpaner.

 

Heller ikke har arbeidet til Det internasjonale atombyrået ført frem. Eksperter som tidligere tvilte på at Iran ville kunne skaffe seg kjernevåpen i overskuelig fremtid, er blitt mer pessimistiske. I Vest-Europa og til og med i Russland er det i dag større forståelse for sanksjoner mot Iran, til tross for at nesten alle iranske dissidenter advarer mot det. Slike sanksjoner vil bare styrke Ahmadinejad, sa fredsprisvinner Shirin Ebadi da hun nylig besøkte Oslo.

Irans president Mahmoud Ahmadinejad inspiserer et anlegg form anriking av uran i Natanz. Foto: AP

 

Det aller mest påfallende er at USAs utenriksminister Hillary Clinton har skjerpet ordbruket. Hun advarte denne uken mot et militærdiktatur i Iran, dvs at revolusjonsgarden tar makten. Revolusjonsgarden har hele tiden stått vakt om det iranske atomvåpenprogrammet. De kontrollerer allerede store deler av Irans politiske, militære og økonomiske strukturer, slo The New York Times fast nylig. Jeg har ikke sett noen eksperter betvile denne vurdering.

Det som gjorde Hillary Clintons uttalelser ekstra viktige, var at de kom i Qatar og Saudi-Arabia, to land som frykter Iran. I mange arabiske kommentarer heter det at Hillary Clintons ordbruk minner om George W. Bush da han forberedte invasjonen i Irak.

President Barack Obama og visepresident Joe Biden har nok av utfordringer i en farligere verden. Foto: AP

 

Hillary Clintons utspill ble fulgt opp av talsmannen for Det hvite hus, Robert Gibbs, som ikke ville utelukke noen muligheter i striden med Iran, heller ikke militære. Det hvite hus tro ikke på forsikringene fra Teheran om at den økte anrikning av uran utelukkende har fredelige hensikter. Det er imidlertid et langt skritt fra Gibbs uttalelser til å gå til krig mot Iran, men det kan hende at de også var ment som en beroligelse til israelerne som føler problemet mer akutt og ikke vil vente for lenge med å slå til. Aller helst vil israelerne ha amerikanerne med på laget, men de kan også gå til angrep uten at USA er offisielt med. Både amerikanske og franske eksperter tror imidlertid det tar lengre tid før Iran får atomvåpen enn israelerne gjør.

Det er ikke særlig mer grunn til optimisme i Afghanistan som snart kan utvikle seg til en like belastende militær konflikt som Irak-intervensjonen var. Obamas strategi er å trappe opp militært for kunne trekke seg ut så tidlig som mulig. Det er afghanske myndigheter skeptisk til fordi det kan få Taliban til «å stå han av», som fiskere sier om dårlig vær. Talibanerne skal jo ingen andre steder enn Afghanistan. De har ikke hastverk.

President Hamid Karzai har store sikkerhetsutfordringer i Afghanistan. Foto: AP Foto: AP

 

Operasjon Moshtarak, som er betegnelsen på den store offensiven som amerikanske og afghanske styrker gjennomfører i Helmand-provinsen, betraktes med adskillig mer skepsis i Kabul enn amerikanske politikere og generaler gir uttrykk for. I USA og Vest-Europa var reaksjonene lenge svake, for ikke å si milde. Selv skeptikere har villet gi denne offensiven en sjanse. Men det er lite som tyder på at den skal bli mer vellykket enn tidligere aksjoner. Selv om de militære kommunikeer forteller at talibanere har hatt tap, så søker de til sine skjulesteder for å komme tilbake senere.

Dessuten blir mange sivile drept, og det øker bare skepsisen til de utenlandske styrkene. Den siste uken har de sivile tap vært ekstra store. Befolkningen skvises mellom utenlandske militære, myndighetene i Kabul, lokale krigsherrer og Taliban.

Det gjør ikke situasjonen enklere at selv amerikanerne nå opererer med «slemme» og «snille» talibanere. De første skal bekjempes, de andre kan man kanskje komme til forståelse med. I hvert fall kan de kjøpes. Er det dette man kaller kamp for demokrati og menneskeverd?

Barack Obama sitter nå fast i den hengemyr som Afghanistan er blitt. Nesten uansett hva han gjør, så blir det galt. Noen fredspris kvalifiserer det ikke til, selv om Henry Kissinger i sin tid fikk prisen og trappet opp Vietnam-krigen før USA trakk seg ut. Dette dilemma lå jo også innebygget i Barack Obamas nobelpristale som var en klassisk forelesning i diplomati og krigskunst.

Men uansett den positive mottagelse Obamas nobelpristale fikk, klarer ikke amerikanerne og Natos ledelse å overbevise alle medlemsland om at de bør ha sine styrker stående i Afghanistan så lenge det er nødvendig, og slett ikke øke antallet soldater. I Nederland førte dette til regjeringskrisen. Det er sannsynligvis ikke så lenge til de nederlandske styrke trekkes ut, og da følger Canada snart etter.

I Tyskland er Bundewehrs deltagelse i Afghanistan-krigen meget omstridt. Skyldspørsmålet i forbindelse med et bombeangrep som en tysk offiser ga grønt lys til og som krevde mange sivile liv, er ikke avgjort. Tyskerne vil ikke ha sine gutter og jenter i Afghanistan på ubestemt tid. Også i Storbritannia er Afghanistan-krigen meget upopulær, og ledende britiske militære har kritisert både strategi og taktikk.

I Norge opptrer forsvarsdepartementets og forsvarsstabens ledere eplekjekt og forsikrer oss om at «nu går alt så meget bedre». Men de vet at det gjør det ikke. Norske offiserer er ikke dummere enn at de forstår at Afghanistan-misjon kan bli meget langvarig og koste adskillig flere liv enn hittil. Vil da norsk opinion slutte like sterkt opp om engasjementet som den hittil har gjort? Og hvordan vil vi reagere den dagen president Karzai tar all makt og setter opposisjonen til side, eller amerikanerne skulle finne på å styrte ham, slik de jo gjorde med sine allierte i Sør-Vietnam?

For så å ta det tredje felt der det heller ikke er noen som helst grunn til optimisme - Irak. Det er klart at de utenlandske styrker med amerikanerne i spissen ikke vil bli stående lenge i Irak. Den amerikanske tilbaketrekking skal begynne allerede i år. Det løftet vil president Obama sannsynligvis holde. Men hva etterlater amerikanerne seg etter år med krig, myrderier og ødeleggelser? Jo, et land der den politiske stabilitet trues av en shia-dominert regjering som vil holde sunni-muslimene utenfor. De to grupper slår hverandre i hjel av hjertens lyst; flere muslimer er blitt drept i Midt-Østen av andre muslimer enn av israelerne.

Et spesialproblem er kurderne. De har sin egen republikk i nord. Den fungerer bedre enn noe annet område i Irak og har gjort det helt siden den første Golfkrigen da amerikanerne la et beskyttende flyteppe over dem. I dag slåss kurdere og arabere om oljen. Kurderne gjør alt for å forhindre at araberne, som var herrer under Saddam Hussein, kommer tilbake.

Ingen har hittil villet anerkjenne Kurdistan som stat, vel vitende om at det vil kunne sette i gang en prosess med konsekvenser langt utenfor Irak. Tyrkerne vil ikke rolig sitte og se på et fritt og selvstendig Kurdistan av frykt for hva det kan føre til i de kurdiske områder i deres eget land. Syrerne og iranerne vil heller ikke akseptere at et Kurdistan blir selvstendig. Amerikanerne faller mellom alle stoler. Kurderne føler amerikanerne har en moralsk forpliktelse overfor dem siden de to ganger var så hjelpsomme i striden med Saddam, men Washington kan heller ikke overse Ankaras bekymring. Her har man en konflikt der man kan forstå begge parter – både kurderne og tyrkerne.   

Samtidig som det er vanskelig å se noen fredelig utgang på disse tre regionale konflikter som geografisk ligger tett opp til hverandre, står spørsmålet om en amerikansk-russisk kjernevåpenavtale fortsatt åpent. Avtalen skulle ha vært undertegnet før jul, men er blitt utsatt. En av grunnene skal være russisk bekymring for at USA bruker Romania i sine atomparaplyplaner etter at Polen og Tsjekkia ikke lenger er aktuelle. Dessuten er det både blant amerikanske og russiske militære skepsis til en slik avtale. De vil gjerne utvikle enda mer effektive kjernevåpen og raketter.

Atomvåpen i hendene på fanatikere er mye verre enn at USA, Russland, Storbritannia og Frankrike og for den saks skyld India og Pakistan har slike våpen. Og ekspertisen avviser ikke lenger frykten for at terrorister skal få adgang til teknologi for fremstilling av såkalte «skitne» atombomber. Atomspredning er uheldig uansett hvor i verden det skjer.

Verden er i dag et farligere sted enn den var under den kalde krigen, selv om Cuba-krisen og Berlin-ultimatumer ga oss påminnelser om at den såkalte «Terrorbalansen» kunne bryte sammen. Hvis vi i vår oversikt også tar med de økende miljøproblemer, forstår vi at apokalypsen kan bli en realitet.