ABC Nyheter

Oransjerevolusjonens dronning, selv om hun truer med massedemonstrasjoner slik som for fem år siden. Det får hun neppe til, for ukrainerne er gått lei av store ord og manifestasjoner. Oransjerevolusjonen er definitivt forbi.

Viktor Janukovitsj går mot seier i presidentvalget i Ukraina. Foto:AP

Les også: Kriger om hver stemme

Det som har hendt disse fem årene, bærer preg av dårlig teater. Parrhestene Julia Timosjenko og Viktor Jusjtsjenko ble snart uvenner og gjorde alt for å spenne bena på hverandre. Det gikk så langt at den utgående president anklaget Timosjenko for maskepi med Putin etter at det kom til en ordning i gass-striden.

Mens Janukovitsj var Kremls kandidat for fem år siden og russerne blandet seg åpent inn i valgkampen, tok de denne gang ikke parti for noen av kandidatene. De russiske ledere kunne leve med begge, men mye tydet på at de foretrakk Timosjenko fremfor Janukovitsj, stikk i strid med det som har vært hevdet i vestlige medier. En grunn kan ha vært at mens Janukovitsj ivret for EU-medlemskap, var Timosjenko langt mer forsiktig.

... men Julia Timosjenko gir seg ikke så lett. Foto: AP

NRKs dyktige Moskvakorrespondent Morten Rud kunne i helgen rapportere at avisen Moskovskij Komsomolets hadde opplyst at Kreml håpet på seier for Timosjenko. Men NRKs kommentatorer og nettsiden fortsatte å fremstille Janukovitsj som Moskvas yndling. ABC Nyheter kunne imidlertid allerede for tre uker siden rapportere med utgangspunkt i gode russiske kilder at Putin nå foretrakk Timosjenko. Han skal ha gitt uttrykk for at hun var en dame «man kunne gjøre business med». Dette kom klart til uttrykk i den russisk-ukrainske klimaforbedring etter nyttår.

Denne utvikling som oppfattes som sensasjonell i vestlige medier, er ikke så merkelig. Vi har i Sentral- og Øst-Europa og delvis også i Baltikum sett mange eksempler på hvordan tidligere kommunister som satte på seg en sosialdemokratisk merkelapp, ivret mer for medlemskap i EU og NATO enn konservative og nasjonalistiske kretser. Det var særlig tydelig i Polen og Ungarn der skespsien til EU er stor på høyreradikalt hold.

Men det utslagsgivende for det som nå ser ut til å bli valgresultatet, er mer nærliggende forhold. Ukrainerne har de siste årene opplevd at korrupsjonen ikke ble mindre under Jusjtsjenko og Timosjenko. Jusjtsjenko beskyldte Timosjenko for å være kjøpt og betalt av Moskva, og selv om Jusjtsjenkos ord ikke lenger stod til troende, så mistet Timosjenko oppslutning selv i de vestlige områder.

Mange ukrainere mente at det bak hennes blonde flettefasade skjulte seg en hensynløs maktkvinne som ikke nektet seg noen ting og som hadde bygget opp et økonomisk imperium ved hjelp av fusk og bedrag.

For ukrainere flest er det hverdagens problemer som veier tyngst, og det er ikke vanskelig å forstå når man ser hvordan arbeidsledigheten har økt og levestandarden er blitt lavere for folk flest. Riktignok skyldes mange de akutte problemer den siste tiden den internasjonale finanskrisen, men når den rammet Ukraina ekstra hardt, skyldtes det at landets politikere var ansvarlige for et rent vannstyre. Befolkningen og de folkevalgte organer hadde liten innflytelse på økonomien som var dominert av mafiaen og oligarkene.

I valgkampen satset Janukovitsj på disse nære spørsmål. Det hjalp også at han i motsetning til Timosjenko representerte den store russisktalende del av befolkning. Hvor mange det kan være, er vanskelig å si, minst 20, kanskje 30 prosent. Det er ikke bare øst for Dnjepr og i Odessa at det tales mer russisk enn ukrainsk. Det er også tilfelle i hovedstaden Kiev. Den Moskva-orienterte kirke har langt større oppslutning enn den mer nasjonalistiske ukrainske synode.

Det betyr ikke at de russisktalende ukrainere ønsker å bli gjenforenet med Russland. Solsjenitsin, som på slutten av sitt liv ble en stadig viktigere støtte for Putin, mente jo at Ukraina egentlig var russisk. Selv liberale i Moskva ivret for at Ukraina skulle slutte seg til Russland igjen. Men russisk-talende ukrainere holdt fast på selvstendigheten. De ville bare unngå unødige konflikter med Moskva.

En Janukovitsj-seier betyr at NATO-medlemskap overhodet ikke er aktuelt lenger. Det ville også ha vært situasjonen dersom Timosjenko hadde vunnet. For de som var villig til å se realitetene, har dette lenge vært klart. Man kan ikke presse igjennom NATO-medlemskap i et land der en meget stor del av befolkningen er absolutt imot og sannsynligvis bare et mindretall vil inn.

Dette forstod tyskerne og franskmennene for lenge siden, og de ønsket å legge ukrainsk i likhet med georgisk NATO-medlemskap på is. Men amerikanerne med britene som halegjeng kjørte sitt gamle løp, og mange i NATO-byråkratiet snakker fortsatt som om de to land mulige medlemmer. En ting er prinsippet om at Kreml ikke skal kunne nedlegge veto, noe annet er hvordan det ser ut i praksis. Forhåpentligvis vil denne erkjennelse slå igjennom i NATO-byråkratiet og særlig i PR-avdelingen, dvs propagandatjenesten.

Ukraina har en lang vei å gå, uansett hvem som ville ha blitt ny president. Landet er helt avhengig av hjelp utenfra, fra Det internasjonale pengefond, Verdensbanken og EU. Ukrainerne må stramme livremmen inn før de kan få det bedre. Men det er lys i enden av den lange tunellen. Ukraina er rik på naturressurser, det har noen av Europas beste jordbruksområder og landet har en stor industriarbeiderklasse. Ukrainerne er vel utdannet og har vist at de mestrer vanskelige oppgaver.

På lengre sikt er det derfor håp for Ukraina. Men da må oligarker og korrupte politikere oppgi noe av den makt de har benyttet til å berike seg selv mens de har gitt fanden i folket.