ABC Nyheter

På den store Afghanistan-konferansen i London for en uke siden sa Lahdar Brahimi, som var FNs tidligere utsending, at det ikke kan bli noen løsning på konflikten uten at Taliban er med. Riktignok benektet den amerikanske spesialutsending, Richard Holbrooke, at de vil forhandle direkte med Taliban, men slike dementier er normale når man er inne i en komplisert politisk prosess.

Den respekterte pakistanske journalist og forfatter Ahmed Rashid, som mange nordmenn kjenner fra hans besøk hos Den Norske Atlanterhavskomite ifjor, hevder i The Guardian at det er en utbredt oppfatning i Washington at talibanerne eller i hvert fall noen av dem kan vinnes over. Men den nåværende strategi er at Taliban først må svekkes ved amerikansk militær opptrapping før man kan begynne å forhandle med dem.

President Hamid Karzai fikk også møte prins Charles da han besøkte London for ei uke siden. Foto: AP

USAs daværende utenriksminister Colin Powel mente allerede i 2001 at man på en eller annen måte måtte forhandle med Taliban, men den nasjonale sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice avviste det. Hun stod president George W. Bush nærmere og fikk gjennomslag for at man ikke kunne kompromisse med en bevegelse som undertrykte kvinnene så grovt. Det er interessant at nåværende utenriksminister Hillary Clinton har det samme syn.

Solidariteten med de afghanske kvinner veier muligens tyngre for Hillary Clinton enn andre hensyn. Og hun får støtte av Orzala Ashraf Nemat som er grunnlegger av den afghanske organisasjonen for kvinners og barns rettigheter og sitter sammen med kronprins Haakon i ledelsen for World Economic Forum`s Young Global Leaders. Hun sa til ABC Nyheter at man risikerer at de mest reaksjonære krefter kommer tilbake i maktposisjoner. Det ser man allerede i de områder som Taliban kontrollerer. Kvinnene må gå med burka og ellers holde seg innenfor hjemmets fire vegger.

Typisk for Talibans hensynsløse og brutale kvinnesyn var bombeaksjonen mot en skole i Swatdalen i Pakistan onsdag. Den var blitt gjenoppbygget av utenlandske hjelpeorganisasjoner etter at Taliban sprengte den i januar 2009. For å forhindre at jenter fikk skolegang slo terroristene til og drepte ikke bare amerikanske spesialsoldater som fulgte med, men jenter som ikke hadde gjort seg skyldig i annet enn å ville lære å lese og skrive.

Journalist og forfatter Ahmed Rashid. Foto: AP

Slik Taliban praktiserer de strenge sharialover skal jenter ikke ha lov til det. Bare gutter får gå i skole. Talibanerne har ødelagt hundrevis av skoler i Pakistan og Afghanistan de siste par årene.

Ahmed Rashid skriver at det store flertall av afghanere egentlig ikke ønsker Taliban tilbake. Rashid kjenner Afghanistan. Jeg stoler mer på ham enn på amerikanske og norske militære talsmenn og politikere. Men Rashid legger heller ikke skjul på at skepsisen til sentralregjeringen og de utenlandske styrker er så stor at talibanerne likevel vinner terreng.

Hver gang det drepes uskyldige sivile i fly-, drone- eller artilleriangrep øker motstanden mot det utenlandske militære nærvær. Amerikanske militære er offisielt ikke i Pakistan, men det er ingen hemmelighet at CIA har spesialstyrker, blant annet for å operere droner. Droner er teknologisk meget avanserte førerløse fly som kan oppsøke og tilintetgjøre fiendtlig personell. Det har vært en økning i disse droneangrep den siste tiden, og stadig flere sivile rammes. Tidligere i uken ble 29 sivile drept i et droneangrep i det nordlige Waziristan i Pakistan.

Det internasjonale samfunnet, ikke minst USA, har for lengst gitt uttrykk for at den militære innsats i Afghanistan er tidsbegrenset, og president Hamid Karzai legger ikke skjul på at Taliban eller i hvert fall deler av bevegelsen må trekkes inn i forhandlingene. Karzai kjenner pusten i nakken av dem som vil ha sine soldater hjem fra Afghanistan så raskt som mulig.

Washington ønsker å trekke Saudi Arabia inn, og president Karzai har sagt at han skal ta kontakt med Riyadh. Den arabiske fjernsynskanalen Al Jazeera, som ofte er bedre informert enn vestlige nyhetsmedier, peker på at for Saudi-Arabia er Afghanistan en del av konflikten med Iran om kontroll over den islamske verden. Det hele kompliseres av at Afghanistan er blitt en sentral front i Pakistans kalde krig med India.

Der Spiegel hadde som førstesideoppslag nylig «200-årskrigen. Supermaktenes kirkegård». Både russerne og britene har brent fingrene på Afghanistan, og nå gjør USA og NATO det samme. Det er lenge siden jeg selv begynte å bruke tittelen «NATOs kirkegård?» som overskrift på mine Afghanistan-kommentarer.

Dette er jo stikk i strid med det syn det norske forsvarsdepartement og utenriksdepartement gir uttrykk for i sin evinnelige optimisme. Men det er lenge siden jeg festet tillit til forsikringer fra det hold. Da er det bedre å gå til amerikanske og tyske kilder og ikke minst til arabiske fora som Al Jazeera. Heller ikke har jeg ubegrenset tiltro til «tenkebokser» og universitetsprofessorer som markedsfører sine modeller og bebreider «våre liberale demokratier» for at de ikke kan føre den slags krig som de mener er nødvendig.

Det er blitt populært blant kommentarer som mangler kjennskap til tysk politikk å bebreide tyske styrker i Afghanistan for bare å tenke på sin egen sikkerhet og ikke gå ut i felten som de brave norske spesialsoldater. I realiteten har verken amerikanernes eller nordmennenes innsats i Afghanistan svekket Taliban. Talibanerne står sterkere i dag enn noen gang siden de ble nedkjempet i 2001.

Det er bedre å studere historien enn å hengi seg til teoretiske modeller. Aleksander den store forsøkte forgjeves å få kontrollen over dette ville fjellandet. Etter at Ahmed Sjah Durrani i 1747 etablerte det pashtunske riket, som var forløperen til det nåværende Afghanistan, har stormaktene forgjeves forsøkt å bite seg fast. Tsar-Russland ville frem til Det indiske hav over Afghanistan, men ble møtt av en britisk-indisk arme som måtte trekke seg ut i 1842. I 1878 forsøkte britene på ny, men måtte gi opp og etterlot de kanskje største britiske krigskirkegårder utenfor Europa. Den tredje afghansk-engelske krig i 1919 ga landet selvstendighet etter at det hadde måttet avstå Pakistan til britene. 

I 1979 går russerne på ny inn i Afghanistan og gjør den sovjetvennlige Babrak Karmal til president, men etter ti år måtte de bite i graset. Jeg hadde på begynnelsen av 1980-tallet jevnlig bakgrunnssamtaler med den sovjetiske viseutenriksminister Igor Zemskov som var historiker. I et oppsiktsvekkende sukk innrømmet han at det var bedre og enklere den gang Afghanistan hadde en reaksjonær konge. l 1988 undertegnet Afghanistan, Sovjetunionen, USA og Pakistan en avtale i Geneve, og året etter forlater den siste sovjetiske soldat landet.

I 1992 ble president Mohammed Nadschibullah, som russerne hadde innsatt som sin statsholder i 1986, avsatt i et statskupp, og mujahedin-geriljaen som for lengst kontrollerte 80 prosent av landet, begynte sin store offensiv. I 1996 erobret de Kabul og innførte et strengt Sharia-regime. Så gav de Al Qaida et fristed og baser. Etter terrorangrepene på tvillingtårnene i New York og Pentagon 11. september 2001 griper amerikanske styrker inn, støttet av FN og NATO og indirekte også av Russland. Den gang og i dag brukes våpen som CIA ga mujahedin, blant annet Stinger-raketter, av talibanerne.

Hva forteller dette lynkurs i historie oss? Jo, at ingen stormakt eller koalisjon av land noen gang har klart å få kontroll over Afghanistan. Kanskje vi burde lære av russernes erfaringer. Ellers går ISAF-styrkene og amerikanerne i den samme felle som russerne gjorde? Aleksander Ljakhovskij, som var stabssjef i flere år, skriver i sine memoarer, «Tragedie og heltemot i Afghanistan», at de førte «en håpløs kamp mot skyggene». En annen Afghanistan-veteran, øverstekommanderende general Valentin Varennikov, forteller i boken «Det som ikke kan gjentas» at han frarådet sovjetledelsen å gå inn i Afghanistan. Intervensjonen ble trumfet igjennom i politbyrået av Bresnjev, Suslov, Gromyko og Andropov, mens Kosygin var skeptisk. Til tross for moderne våpen og store styrker klarte russerne bare å få kontroll over byene, noen store knutepunkter og hovedveiene.

I de russiske reaksjoner på ISAFs og amerikanernes krig kan man merke både bekymring og skadefryd. Vladimir Snegirjov, som dekket Afghanistan etter 1981 for Komsomolskaja Pravda, skriver at jo flere soldater Moskva satte inn, desto sterkere ble motstanden. Det samme mener han vil skje med den nåværende militære opptrapping. Russerne hadde på det meste 130 000 mann i Afghanistan uten at dette hjalp noe særlig. 

Snegirjov mener at det ligger afghaneren i blodet ikke å ville godta bevæpnede fremmede i landet sitt. Det er som Russlandsveteranen Hans-Wilhelm Steinfeld sier en æreskodeks: Fremmede bevæpnede menn på afghansk jord oppfattes som en krenkelse!

Snegirjov er imidlertid enig med tidligere general Boris Gromov, som ledet tilbaketrekkingen fra Afghanistan, i at en for snarlig avvikling av det vestlige militære engasjement ville være ytterst uheldig. Den samme advarsel kommer fra Russlands representant i NATO, Dmitri Rogosin. Men heller ikke disse tre russere tror at en ytterligere militær opptrapping vil føre frem. 

Den tyske modell

I Tyskland mener alle politiske partier at man bør studere russernes erfaringer og lære av dem. Forbundskansler Angela Merkel og hennes regjering satser på en begrenset opptrapping av det tyske troppenærvær i Afghanistan, men insisterer på en ikke alt for fjern dato for tilbaketrekking, aller senest 2014. Men da kan Taliban bare sitte og vente til styrkene er ute.

Den tyske modell gir ingen løsning, men avspeiler de innenrikspolitiske realiteter i Forbundsrepublikken. Opposisjonen er skeptisk til Afghanistan-engasjementet, særlig etter den ulykksalige bombing av sivile som en tysk offiser ga klarsignal til, og flertallet av tyskere vil ha sine gutter og jenter hjem. Intet vestlig land kan i lengden ignorere den innenlandske opinion.