ABC Nyheter

Denne utvikling har pågått i noen år, parallelt med at forholdet til EU er blitt stadig mer anstrengt og håpet om medlemskap er blitt mindre. Også forholdet til USA, som alltid har holdt sin beskyttende hånd over Tyrkia og har forsøkt å påvirke EU til å slippe inn tyrkerne, er blitt mer problematisk. Ikke engang Barack Obamas utstrakte hånd da han som ny innsatt president besøkte Tyrkia som det første muslimske land, har bedret forholdet. Obama har et problem siden han under valgkampen talte om folkemord på armenerne og det stadig foreligger et lovforslag om dette i Kongressen.

Den aller siste trend i Tyrkias posisjonering er at Israel etter Gaza-krigen, som særlig gikk ut over palestinske sivile, ikke lenger kan regne med tyrkisk forståelse og støtte. Det ble demonstrert på en dramatisk måte i Davos i fjor da statsminister Erdogan gikk til et voldsomt angrep på Israel, representert ved president Shimon Peres. De israelsk-tyrkiske forbindelser er blitt stadig vanskeligere etter at den israelske viseforsvarsminister ydmyket den tyrkiske ambassadør ved demonstrativt å plassere ham på en lavere stol og skrøt av det. Israelsk arroganse skader ofte Israels sak mer enn dets fiender kan gjøre.

Se video da Erdogan gikk til angrep på Peres

Nyorienteringen i tyrkisk politikk har ligget latent lenge, men fikk fart først med Irak-krigen i 2003. Det var få land der den USA-fiendtlige stemningen ble så sterk som i Tyrkia, og regjeringen nektet amerikanerne både overflyvningsrettigheter og muligheten til å bruke tyrkiske havner og frakte mannskap og våpen landeveien til Irak. Det gjorde ikke saken bedre at Bush-administrasjonen ga uttrykk for at tyrkerne, som «hadde så mye å takke amerikanerne for», hadde falt dem i ryggen.

Den tyrkiske forfatteren Dick Hrant ligger skutt på gaten i Istanbul. Foto: AP

 

Det kurdiske spørsmål forsterket denne tendens. Ankara fryktet at amerikanerne skulle belønne kurderne som hadde støttet dem siden den første Golf-krigen og i mange år hadde hatt et utstrakt selvstyre. Fortsatt kan tyrkiske intellektuelle, generaler og politikere få seg til å si som Bahar Sahin: «…kurderne står fullstendig utenfor sivilisasjonen, og derfor var det tyrkiske kurderprosjekt en sivilisatorisk misjon.» Tyrkia anser en selvstendig kurdisk stat som en sikkerhetspolitisk trussel og vil i verste fall gå til krig for å forhindre det. Et selvstendig Kurdistan kan oppmuntre løsrivelsestendenser i selve Tyrkia.

Les også: Gubben Noa smiler i skjegget

Et viktig trekk ved utviklingen er at Tyrkia har fått et tettere forhold til Iran enn noe annet NATO-land. Tyrkerne deler ikke USAs og EUs bekymring over iranske kjernevåpen. Tyrkia reagerte ikke særlig negativt på president Ahmedinejads tvilsomme gjenvalg i fjor og tyrkiske politikere og aviser har heller ikke reagert så sterkt på den blodige undertrykkelse av den iranske opposisjonen.

Nevnes må også den radikale forbedring av forholdet til Syria. Grensen til Syria er Tyrkias lengste landegrense og går gjennom omstridte områder som Hatay-provinsen som franskmennene ga selvstyre etter den første verdenskrig, men som sluttet seg til Tyrkia etter en folkeavstemning i 1939. På kart som jeg har sett i Damaskus er Hatay en del av Syria.

Nyorienteringen i tyrkisk politikk etter at det islamittiske Partisi-(velferds)partiet ble forbudt i 1998 har fått forskjellige navn. Noen kaller det «ny-ottomanisme». Andre bruker betegnelsen «Middle Easternising», dvs. en orientering bort fra Europa og Vesten mot Midt-Østen. En tredje betegnelse jeg har støtt på er «euro-asiatisk», som jo også er et begrep i Russland, dvs. at man er seg mer bevisst sine asiatiske enn europeiske røtter.

Det aller nyeste og mest overraskende er forbedringen av forholdet til Armenia. De to gamle erkefiender møttes i fjor høst i Zürich under ledelse av den amerikanske og russiske utenriksminister og undertegnet en avtale om å opprette diplomatiske forbindelser. Forut for denne historiske begivenhet gikk det såkalte «fotballkamp-diplomatiet», slik «bordtennis-diplomatiet» i sin tid åpnet for tilnærmingen mellom USA og Kina. Sportslige termer kan være nyttig både til å dekke over og få frem nye, sensitive realiteter i verdenspolitikken. I dette tilfelle skjedde det ved at Armenias president, Serzj Sargsjan, dro til Tyrkia for å være til stede ved en VM-kvalifiseringskamp. De to presidenter ble fotografert smilende oppe på tribunen.

Dette historiske møte var det imidlertid enkelte armenere og tyrkere som mislikte. Særlig den armenske diaspora kritiserte Armenias president for ikke å ha stått hardt nok på i spørsmålet om folkemordet i 1915, og tyrkiske nasjonalister og islamister mente deres president ikke skulle ha vist noen ettergivenhet. Det gjorde han for så vidt heller ikke, men Armenia og Tyrkia ble enige om å nedsette en uavhengig granskningskommisjon.

Dette er et meget ømtålig stridsspørsmål som har preget de armensk-tyrkiske forbindelser i over 90 år. Det var fra 1915 og utover at mellom en og halvannen million armenere mistet livet i det som uavhengige historikere betrakter som et folkemord. Ungtyrkerne kom til makten ved en revolusjon og befestet sin stilling ved militærkupp og innføring av en ettpartistat før den første verdenskrig. De betraktet den kristne og spesielt den armenske befolkning som en trojansk hest, en femtekolonne som arbeidet for erkefienden Russland.

Armenske grupper stod riktig nok bak mange terrorhandlinger før den første verdenskrig. Men det rettferdiggjorde ikke på noen måte folkemordet på armenerne. Og det var over hodet ikke noe grunnlag for tyrkiske påstander om at armenerne ville slutte seg russerne og falle tyrkerne i ryggen. Armenernes ledelse oppfordret faktisk sitt folk til å støtte det ottomanske riket i krigen.

Det er en tyrkisk livsløgn at det ikke foregikk noe folkemord på armenerne. Det som skjedde, forklares med at det er slikt som hender under en krig. Men det er et faktum at 24. april 1915 ble 600 ledende armenske embetsmenn og politikere arrestert i Konstantinopel, deportert og senere myrdet. Deretter fulgte massakre på armenere mange steder, blant annet 10. juli i Moush der tyrkiske soldater samlet kvinner og barn og sperret dem inne i låver, som ble dynket med bensin og satt fyr på. Rapporter som den amerikanske ambassadør Henry Morgenthau sendte hjem, slo fast at de 60 000 som ble myrdet der, var blitt mishandlet og voldtatt. Hundretusener andre døde i ørkenen av tørst og mangel på mat, og myrderiene fortsatte særlig etter at kurdiske spesialstyrker ble satt på jobben.

Dette er fakta som de tyrkiske myndigheter og deres hjelpere i utlandet benekter. Da den kjente engelske historikeren Donald Bloxham i 2007 foreleste på HL-senteret på Bygdøy, troppet det opp en mengde tyrkiske diplomater og etterretningsfolk sammen med deres norske leiesvenner. De forsøkte å tilbakevise Bloxhams fremstilling, men ble satt på plass på en saklig og rolig måte. Så festet de sin oppmerksomhet på meg og fotograferte meg og de andre deltagerne.

Hvorfor «lilla jag»? Jo, fordi jeg satt i Bjørnson-akademiets styre og var med på å gi Bjørnson-prisen til den armensk-tyrkiske redaktøren Hrant Dink i 2006. Like etter på ble han myrdet av en ung fanatiker som åpenbart var hyret av nasjonalister og kretser innen politiet. Noen full avklaring av denne saken har vi ikke fått, men alle som engasjerte seg for Dink, ble mistenkeliggjort og delvis truet. Mange av de telefoner og brev jeg har fått, gikk i denne retningen.

Men det jeg og andre har opplevd, er ingen ting mot det tragiske som skjedde med Dick Hrant, som slett ikke var noen rabiat Tyrkia-hater, men meget moderat og fredsommelig. Nobelprisvinneren Orhan Pamuk ble truet på livet og måtte søke tilflukt utenfor Tyrkia. Han risikerer fortsatt å bli dømt for å ha baktalt Tyrkia bare fordi han sa at armenerne hadde vært utsatt for et folkemord. De tyrkiske myndigheter tåler over hodet ikke personer som på en saklig og balansert måte tar opp dette spørsmålet. Tyrkiske borgere som engasjerer seg slik, behandles som landsforrædere.

Armenernes skjebne har en spesiell norsk forgrening. Misjonær og sykepleier Bodil Catharina Bjørn fra Kragerø var antagelig det eneste norske øyenvitne til tragedien. Hun organiserte et omfattende hjelpearbeid og opprettet barnehjem, skoler, poliklinikker og sykehus. Hun rapporterte at barnehjemsbarna ble regelrett tatt livet av. Hennes virksomhet i Armenia og i Aleppo i Syria i nesten 30 år gjorde at armenerne reiste et minnesmerke over henne i fødebyen Kragerø. Dette minnesmerke er blitt et valfartssted for armenere i Norge og står der som en manende utfordring til den norske regjering som ennå ikke har akseptert at det var et folkemord. Også i vårt land er såkalt «realpolitikk» et dekke for pekuniære interesser. Norge er jo sterkt inn i oljeindustrien i Azerbaidsjan som er et av de verste diktaturer i regionen og Armenias hovedmotstander. Og Statoil sikler på Iran selv om det islamittiske diktaturet blir stadig verre. «Realpolitisk» er det vel heller ingen grunn til at vi skal omtale drapene på armenerne som det virkelig var – et folkemord. Her var de tyske nasjonalsosialister ærligere. De så på folkemordet på armenerne som noe de kunne lære av da de forberedte det jødiske Holocaust.