ABC Nyheter

Helst skal en begivenhet ha en sterk følelsesmessig appell som vi nå ser i dekningen av jordskjelvkatastrofen på Haiti. Reporterens egne opplevelser og følelser blir viktigere enn ofrene, som når en ellers profesjonell NRK-journalist blir intervjuet om hva som gjorde sterkest inntrykk på ham. Han sier det var lukten fra hundrevis av «døde lik» (ja, det var slik han formulerte det).

Jeg har ikke dekket noen krig eller katastrofe der det ikke var stank fra råtnende lik, både da de kongelojale beduinstyrker beskjøt flyktningeleire i Amman i 1970 og de døde ble lagt i åpne graver, eller da jeg dekket Yom Kippurkrigen i Sinai i 1973. Men jeg laget aldri noen affære av det. Mine egne følelser var langt mindre interessante for seere og lyttere enn skjebnen til ofrene.

Barack Obama ble først ble hilst velkommen som en internasjonal Messias, men nå trekkes ned i den søla der mye politikk befinner seg.

Denne type følelsesjournalistikk ser vi ikke minst i forbindelse med naturkatastrofer, kriger og folkemord i den tredje verden. Da kappes hjelpeorganisasjonene om oppmerksomhet for å få størst mulig PR om nettopp sitt arbeide. Det blir deres innsamlingsbehov og ikke en uavhengig, faglig vurdering som avgjør hvilken humanitær katastrofe som er verst og fortjener vår oppmerksomhet og de penger vi kan unnvære.

Hjelporganisasjonene går så langt at de finansierer reporternes reiser og opphold eller i hvert fall tilbyr dem å være med på de hjelpefly som kommer først frem og får størst oppmerksomhet. Dette er ikke bare et norsk fenomen, men noe som går igjen i de fleste vestlige land og i dag er gjenstand for kritisk vurdering fra medievitere og mer uavhengige journalister.

Jeg opplevde som utenrikssjef i NRK-fjernsynets nyhetsavdeling at enkelte korrespondenter og reportere inngikk avtaler med hjelpeorganisasjoner som Norsk Folkehjelp uten at vi fikk vite om det på forhånd.

Når det gjelder Barack Obama, som først ble hilst velkommen som en internasjonal Messias, men nå trekkes ned i den søla der mye politikk befinner seg, så har dette selvsagt mye å gjøre med at vesteuropeere flest var så lei av George W. Bush og hans kumpaner at alt måtte bli bedre. Men hverken amerikansk innenrikspolitikk eller situasjonen ute i verden er så mye annerledes nå enn den var for over ett år siden. Den gang var det helt urealistiske forhåpninger til Barrack Obama. Fallhøyden måtte bli stor.

Problemet er at mediene ofte opptrer som om det er vi nordmenn som velger den amerikanske president og ikke amerikanerne. Det merkelige er at norske journalister glemmer at de aller fleste norskamerikanere tradisjonelt stemmer republikansk, ikke demokratisk, dernest at rike amerikanere med høy utdannelse ofte er mer liberale enn «blue collar» - vanlige lønnsmottagere. Det gjelder ikke minst i miljøspørsmål. Er du rik nok, har du råd til å være liberal.

Da jeg dekket valgkampen mellom demokraten Michael Dukakis og republikaneren George H. Bush - pappa til George W. - ble jeg overbevist om at Dukakis ikke ville vinne, men hjemmeredaksjonen utropte ham som seiersherre. «Blue collar»-velgerne stemte ikke på Dukakis.

De fleste av de problemer Barack Obaha nå står overfor, både hjemme og ute, kunne man forutsi. De kom ikke som lyn fra klar himmel. Elementær kjennskap til den rike delstaten Massachusetts, som i 50 år har vært Kennedy-demokratenes domene, burde ha tilsagt mer forsiktighet i vurderingene av senatorvalget der. Massachusetts har allerede sett seg råd til å innføre en omfattende pensjonsordning.

Og man behøver ikke vite mye om den farmasøytiske industris enorme innflytelse i amerikansk politikk og samfunnsliv for å forstå hvor vanskelig det er for Obama å få igjennom sin helsereform. 

Da Washington Post i sin tid laget en større reportasje fra vårt korrespondenthjem om norske matskikker, særlig sjømat, spøkte jeg med at vi nordmenn behøvde ikke spise så mye piller som amerikanerne fordi vi fikk både Omega 3- og viagra-effekt inn med et maritimt kosthold. Da sa reporteren at det kunne hun ikke skrive for da ville Washington Post miste viktige annonser. At hun heller ikke ville nevne at vi hadde dekket bordet med selskinn, var lettere å forstå med det amerikanske hysteri mot selfangst og hvalfangst.

Ved siden av de store innenrikspolitiske utfordringer, som vil tilspisse seg i mellomvalgene til Kongressen neste år, er Barack Obamas største problem Afghanistan. Jeg var i Vietnam i den periode da president Lyndon B. Johnson fulgte generalenes krav om stadig flere soldater og jeg dekket utviklingen etterpå kritisk i blant annet Utenriksmagasinet. Jeg opplever nå et dèjà vu når jeg ser hvordan Obama etterkommer generalenes ønske om flere soldater, slik at antallet kommer opp i 100 000. Jeg forstår også hvorfor russerne sier at amerikanerne gjør de samme feilene som de gjorde.

Likevel virker det som om den norske regjering, og særlig utenriksdepartementet og forsvarsdepartementet, tror at Obamas Afghanistan-strategi vil lykkes. Norske medier er heller ikke særlig kritiske til denne strategi.

For å uttrykke meg litt uærbødig: Barrack Obama er ikke den «verdensfrelser» som mange forventet og kan heller ikke bli det. Vi er ikke kommet nærmere Tusenårsriket. Men ting skjer overraskende hurtig både i amerikansk og internasjonal politikk. De enorme, men helt uforutsette forandringer i verdenspolitikken som begynte med Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning, burde ha vist oss at utenrikspolitisk spådomskunst er ytterst vanskelig. Det eneste vi kan være noenlunde sikre på, er at Kina og India om tre år, når Obamas første presidentperiode går ut og ingen i dag kan si om han blir gjenvalgt, vil ha enda større innflytelse i verdenspolitikken. Hvis da ikke Kina opplever en ny «kulturrevolusjon» som velter alt og India og Pakistan innvikles i en krig der atomvåpen blir brukt. Hvis jeg hevder at dette ikke kan skje, legger jeg hodet mitt på blokken.