ABC Nyheter

Utfallet den gang ble hilst velkommen i Vesten som en seier for demokrati og markedsøkonomi, mens Moskva bittert måtte erkjenne at deres innblanding i valgkampen hadde slått feil. Men også de vestlige land, først og fremst USA, blandet seg inn ved økonomisk støtte og såkalte frivillige organisasjoner - NGOs (Nongovernment organizations). Polakkene var særlig aktive og ivret for at Ukraina skulle bli medlem av både EU og NATO.

Viktor Janukovitsj er den store favoritten foran helgas presidentvalg i Ukraina. Foto: AFP

Viktor Jusjtsjenko som var blitt alvorlig forgiftet av sine motstandere, og Julia Timosjenko som ble et nasjonalt varemerke med sine lange blonde fletter, stod frem som seierens parhester. De ble oppfattet som demokratiets drømmepar. Men det tok ikke lang tid før idyllen ble avløst av bitter personstrid. Presidenten ga sin statsminister sparken allerede i 2005, og selv om hun senere kom tilbake, hersket det et bittert forhold mellom de to. Slike personlige motsetninger er en av forklaringene på at det gikk så galt. 

Men enda viktigere var det at hverken Jusjtjsenko eller Timosjenko klarte å få bukt med korrupsjonen. Den ble stadig verre. Uansett hva borgerne ville oppnå måtte det bestikkelser til. Leger og sykehusdirektører ble bestukket for å slippe pasienter foran i køen, politiet og domstolene var tvers igjennom korrupte og i skolene kjøpte foreldre bedre karakterer for sine barn. Skulle de tas opp på høyere læreanstalter skjedde det under bordet.

Når jeg snakket med ukrainere virket det som om de betraktet korrupsjon som noe naturgitt, noe de ikke kunne gjøre noe med. Ingen ble overrasket når jeg nevnte at Ukraina av Transparency International ble regnet som et av verdens mest korrupte land. Det delte 146. plass på listen over verdens minst korrupte med Zimbabwe.

Viktor Jusjtsjenko har ingen mulighet til å bli valgt som president. Foto:AP

Det andre problem var at hverken president, statsminister eller parlament klarte å kontrollere oligarkene som hadde den reelle økonomiske makt. Ønsket om valgte ledere som stod ansvarlige overfor folket, ikke overfor oligarkene, forble en fjern drøm. Oligarkene hadde bare en ideologi - sikre sine maktposisjoner og tjene mest mulig penger. Oligarkene samarbeidet med de politikeren som best tjente deres interesser, uansett deres forhold til Moskva. 

Arbeidsledigheten steg og prisene økte. Da den internasjonale finanskrise kom, rammet den Ukraina særlig hardt. I den grad en stat kan gå konkurs så var det tilfelle med Ukraina. 

Da Det internasjonale pengefond (IMF) tilbød Ukraina et høyst nødvendig lån, saboterte president Tusjtsjenko dette for å ramme statsminister Timosjenko. Dermed traff IMF tilbake tilbudet. Det var den ukrainske versjonen av «Skit i Norge, leve Toten!»

Da Timosjenko og Putin før jul kom til enighet om hvordan de skulle avslutte striden om gassprisene, som jo hadde ført til at russerne stengte tilførslene og store deler av Europa ble rammet, saboterte Tusjtsjenko også det. Men denne vinteren ser likevel ut til å bli den første uten noen gasskrise takket være at Putin så på Timosjenko som «en dame han kunne gjøre business med». Det var den samme pragmatisme som fikk Margareth Thatcher til å si at Gorbatsjov var «en mann hun kunne gjøre business med». 

Justjtsjenko er blitt så upopulær at han vil falle ut allerede i første valgomgang. Valget står da mellom Timosjenko og Janukovitsj som begge ønsker et bedre forhold til Russland samtidig som de vil ha best mulige forbindelser med Vesten. Men alle planer om NATO-medlemskap er droppet. Det forstod tyskerne og franskmennene tidlig og stanset medlemskapsprosessen. Amerikanerne og britene sitter tilbake med skjegget i postkassen.

EU-medlemskap er noe mer åpent. Timosjenko vil ikke forsere dette dersom Moskva setter seg for sterkt imot, mens Janukovitsj har gått ut som en klar EU-tilhenger. Det har gjort at Moskva antagelig ønsker Timosjenko, mens deres foretrukne kandidat for fem år siden var Janukovitsj. Men russerne gjentar ikke tabben fra 2004 da de blandet seg direkte inn i valgkampen. Også de vestlige land sitter nå på gjerdet og venter.

Uansett hvem som vinner så gjør presidentvalget slutt på alle planer om å flytte NATOs grense enda lenger østover. Likeledes kan vi glemme georgisk NATO-medlemskap. Jusjtsjenkos åpne støtte til Georgia under krigen med Russland fikk aldri særlig tilslutning i det ukrainske folk.  20 prosent av Ukrainas befolkning er egentlig russere, og enda flere taler russisk. I Kiev og Odessa hører jeg mer russisk enn ukrainsk. Det tilsier pragmatisme og forsiktighet.

Ukraina er ikke tjent med å tirre den russiske bjørn for meget. Men vil Moskva også vise tilbakeholdenhet og ikke forsøke å trekke Ukraina tilbake i folden, noe selv Solsjenitsin var tilhenger av. Det blir det store spørsmål i fremtiden. Nå som striden om gassprisene ser ut til å være bilagt kommer det neste store stridsspørsmål når den russiske marines baserettigheter i Sevastopol kommer opp til behandling.