ABCNYHETER

The Legend of Zelda har vært Nintendos viktigste spillserie ved siden av Mario siden slutten av 80-tallet. Spirit Tracks er den andre Zelda-utgivelsen på DS og følger i stor grad i fotsporene til forgjengeren Phantom Hourglass.

Vår helt Link er i denne utgaven en aspirerende jernbanefører og det viser seg at jernbanenettet som strekker seg på kryss og tvers av spillets verden, egentlig har en annen og mer magisk funksjon enn bare å fungere som transport. Skinnene har på mystisk vis begynt å forsvinne og etter at prinsesse Zeldas kropp blir kidnappet, blir det Links oppgave sammen med Zeldas spøkelse, å stoppe ondskapen som er i ferd med å slippe fri.

Tradisjonelt

De klassiske zelda-elementene er som forventet på plass. En god historie leder deg gjennom hule etter hule der du løser kreative og utfordrende oppgaver. De mange våpenene og verktøyene må utnyttes til sitt fulle for å hanskes med både nevnte oppgaver og de mange fiendene man støter på.

Som i Phantom Hourglass styrer man utelukkende med styrepinnen. Link kontrolleres ved å peke og holde i retningen man vil gå. Når Zelda tidvis inntar fantomrustninger styres hun ved å tegne linjen hun skal følge, noe som fungerer som en fin variasjon. Bosskampene er også utfordrende og generelt gode, men det er her problemet med kontrollsystemet gjerne melder seg. Når det kreves presisjon og raske handlinger, savner man fort muligheten til å styre med knappene. Disse situasjonene blir rett og slett vanskeligere på grunn av kontrollsystemet, noe som for meg virker unødvendig. Det hadde derfor vært en fordel om Nintendo hadde tatt til seg kritikken etter deres første Zelda-forsøk på DS og inkludert muligheten for bytte mellom to kontrolloppsett.

En stor svakhet

Reisingen med tog i oververdenen er likevel spillets store svakhet. I utgangspunktet virker det som en morsom nyvinning der du tegner en rute på kartet, legger i vei og styrer fart og endrer kurs med spaker på skjermen. Dette mister imidlertid fort sjarmen. Det tilfører ikke spillet nok, og kan tidvis være ganske frustrerende når man må unngå å krasje med demontog som jakter på en, samtidig som man skyter på eventuelle fiender som dukker opp langs sporet. Det føles også ofte som kunstig forlenging av spilletiden når man bruker mye tid på typiske henteoppgaver for folk. Det hele topper seg når man skal ha med passasjerer, i og med at de gjerne stiller krav til kjøringen din. Når togføringen allerede har blitt kjedelig og man i tillegg må følge trafikkregelene er det ikke mye moro igjen å finne i disse sekvensene. Kjører man ikke pent nok, må man helt tilbake og hente passasjeren for å prøve på nytt.

Alle problemene rundt togreisene gjør at spillets flyt lider en del. Selv om man ca. halvveis i spillet får enkelte muligheter til å hoppe mellom punkter på kartet, er det ikke nok til å veie opp for kjedsomheten. Det at man forflytter seg på fastlagte skinner utelukker også mulighetene for utforskning av oververdenen som tidligere har vært en viktig del av Zelda-serien.

På den tekniske siden viser desverre DS´ens begrensninger seg fortsatt en del. Man presser nok teknologien til sitt ytterste, men kornete teksturer og mangel på detaljrikdom i miljøene får en til å tenke at Nintendo kanskje burde satse på en annen løsning enn 3D på den lille håndholdte. Dette er nok en smakssak, men sammenlikner man med for eksempel Bowsers Inside Story som kom ut tidligere i høst, se ser man tydelig hva slags grafiske kvaliteter som ligger i DS´en når når man holder seg til mer tradisjonelle 2D-teknikker. Ser man imidlertid mer artistisk på det hele blir inntrykket litt annerledes. Sterker farger og imponerende animasjoner gjør spillverdenen levende på tross av de tekniske begrensningene.

Også noen lyspunkter

Musikken er et kapittel for seg selv. Den ene flotte melodien etter den andre, som ofte men ikke alltid er oppdaterte utgaver av gamle temaer, dukker opp og gjør de kjedelig partiene litt mindre plagsomme. Spesielt hovedtemaet som spilles under togturer er et skikkelig lyspunkt der det synkroniserer med tøff-tøfflydene fra toget.

Et annet musikalsk innslag er spill-seriens vante musikkinstrument som denne gangen er en panfløyte. I små minispill skal man spille enkle melodier ved å trekke panfløyta frem og tilbake på skjermen og blåse inn i mikrofonen. Dette er faktisk såpass gøy at jeg kunne tenkt meg at spillet inneholdt mer av det, men nei jeg kunne ikke tenke meg Pan Flute Hero til DS av den grunn. Det er tross alt panfløyte vi snakker om her.

Tross alt det negative som kommer frem i denne anmeldelsen må jeg understreke det jeg sa innledningsvis. Dette er langt i fra et dårlig spill. God musikk, spennende oppgaver å løse og en generelt flott stemning, medvirker til at dette er et fint eventyr som lever opp til Zeldatradisjonene. Det er bare synd at spillets eneste virkelige nyskapning også er nettopp det som trekker ned.