AVSKY: Irlands justisminister Dermot Ahern forteller at han føler avsky over funnene i en rapport om den katolske kirkens tildekking av seksuelle overgrep mot barn. Foto: REUTERS / Cathal McNaughton / SCANPIX
Kirken holdt barnemishandling skjult i Irland
Utstrakt seksuelt misbruk av barn ble i lang tid holdt hemmelig av den katolske kirken i Irland, viser en granskingsrapport som ble lagt fram torsdag.
Tekst:
I løpet av granskingen har prester fra Dublin erkebispedømme gjort det «helt klart» at det foregikk utstrakt seksuelt misbruk av barn i perioden fra 1975 til 2004, skriver den offentlige granskingskommisjonen i sin rapport.
Det kirken var mest opptatt av, iallfall fram til midten av 1990-tallet, var å holde saken hemmelig, unngå en skandale og beskytte sitt gode rykte, konkluderer granskingskommisjonen.
«Alle andre hensyn, inkludert barnas velferd og rettferdighet for ofrene, var underordnet disse prioriteringene,» heter det i rapporten.
Dublins erkebiskop Diarmuid Martin ber nå om unnskyldning overfor ofrene og sier han føler sorg og skam for det som skjedde.
Ifølge rapporten har en prest har vedgått at han misbrukte mer enn hundre barn. En annen sier han misbrukte barn jevnlig i en periode på 25 år. Tidligere er det også avslørt lignende forhold ved kirkens skoler. (©NTB)
Argentinere og briter i ordkrig om Falklandsøyene
Pengesedler varmer fattige ungarere
Lesernes kommentarer
Heidi Renate Bahr
27. november 2009 - 9:01
At den katolske kirken har
I filmen ”Our fathers”, som er basert på en sann historie, skildres en sørgelig historie om ofrenes kamp for ”at rettferdigheten skulle skje fyllest”, etter at en rekke prester begikk seksuelle overgrep mot dem fra 1960 tallet og utover, og om hvordan den katolske kirkens ledere – paven inkludert - inntil det siste fornektet innblanding. De som ytret at de tok avstand fra overgrepene ble med til dels ufine metoder skviset ut av kirken.
Man skal dessverre ikke se lenger enn til vår egen barne- og familiepolitikk for å kunne dra sammenligninger om hvordan barn ofres for å unngå skandale, og for at enkelte ledere skal kunne bedrive ”fasadepussing”.
Ta for eksempel regjeringens uttalte mål om å bekjempe ”vold i nære relasjoner” (eller rettere sagt: menns vold mot kvinner og barn), hvor det brukes store ressurser på markedsføring og promotering av budskapet, men forsvinnende lite ressurser på å avdekke om en påstand om vold er reell eller ikke – kanskje spesielt i forbindelse med en barnefordelingssak.
Når det nesten ikke brukes ressurser på å avdekke om en påstand om vold er reell eller ikke kan dette slå to veier for ofrene: Enten kan en uskyldig mann måtte tåle belastningen med å bli oppfattet som voldsmann og kanskje få ruinert sitt forhold til barna, eller barnet blir boende fast hos den voldelige forelderen og mister kanskje kontakten med den friske forelderen. – Begge deler er like ille!
Ofrene for regjeringens barne- og familiepolitikk er i gang med sin kamp for at ”rettferdigheten skal skje fyllest”, både for seg selv og sine barn. Så det gjenstår å se hvor lang tid det tar før dagens ledere – statsministeren inkludert – ikke lenger kan fornekte at lovverk og system legger til rette for ”vold i nære relasjoner”, snarere enn å bekjempe den?