ABCNYHETER

OSLO (ABC Nyheter): I 1987 sto USAs daværende president Ronald Reagan på vestsiden av Brandenburger Tor og krevde at Sovjetunionens president Mikhail Gorbatsjov skulle rive muren.

Som kjent falt muren drøye to år etterpå uten at Reagans etterfølger, president George Bush senior, tilsynelatende gjorde noen innsats for dette.

I verdens øyne - og ganske sikkert særlig i nordamerikanske - står fortsatt Reagan som en personifisering av Vestens seier over den typen sosialisme som utviklet i Øst-Europa etter andre verdenskrig.

At det i sokkelen på Ronald Reagan-statuen på Capitol i Washington ligger biter av Berlin-muren, understreker bare dette poenget.

Misvisende tittel

På Reagan-statuen i Washington ligger biter av berlinmuren under hans føtter. Lite fortjent, mener forfatter. Foto: Scanpix

Michael Meyers bok har en misvisende hovedtittel. For boka handler nesten ikke om «Berlinmurens fall» slik forsiden skriker. Men det er vel nesten det eneste gale man kan si om den.

Den handler ikke om de eldre partipampene i Berlin (DDR), om en misforståelse som åpnet muren hurtigere enn planlagt og heller ikke om misfornøyde DDR-borgere som kun hadde et ønske: Å puste den frie lufta i Berlin (West) og Forbundsrepublikken.

I hvertfall ikke bare.

Meyer har brukt 20 år på bearbeide sitt omfattende materiale og har lagd en bok så godt som fri for sjablonger.

Med grundige notater fra sine mange reiser fra det daværende jernteppet, til de fleste av landene som var medlemmer av Warzawapakten og med intervjuer gjort på grunnplan, med partisjefer og med etterfølgende statsledere, viser Meyer frem det beste av seg selv som journalist.

Men det er hans evne til å sette ting i sammenheng, å få fram konteksten som er denne bokens store styrke.

At han har møtt mange av aktørene igjen i ettertid, har også gjort det lettere for en rekke av dem å lette ekstra på sløret. Avtalene mellom Ungarns nye kommunistiske ledelse og Vest-Tysklands daværende herskere før piggtråden ble klippet over foran tv-kameraene sommeren 1989, blir godt dokumentert.

Den delikate prosessen i Polen som førte frem til at general Jaruzelski fortsatte som president mens Solidaritets-ledere rykket inn i regjering, fremstilles også troverdig og med det som vel er nødvendig distanse.

Det er bare i beskrivelsene av Tsjekkoslovakia og Romania at forfatterens sympati (for Havel) og antipati (mot Ceausescu) skinner litt vel tydelig. Men det er ingen alvorlig innvending mot boken eller dens forfatter. Ingen. Og dette bittelille ankepunktet bør ikke forhindre noen fra å lese Meyers bok.

Ikke svart-hvitt

Forfatteren får også frem at det i flere land var personer innenfor det daværende systemet som var pådriverne, at det var de som også i høy grad bidro til at endringene forløp så fredelig og med så få tap av menneskeliv.

Ja, det finnes også et vell av både interessante detaljer og anekdoter, men det er altså ikke det som sitter igjen etter lesning.

At Meyer viser at dette ikke var en svart-hvit fortelling med de gode mot de onde, gjør boken til noe mer enn bare å være svært lesbar. Den er også interessant og tankevekkende.

I tillegg til de mange kjente navn fra denne delen av europeisk historie, trekkes det også fram en god del ukjente.

Versal forlag, 286 sider og 349 kroner.

En annen er at Bush sr. bidra avgjørende med sitt manglende engasjement, at det ville kunne ha blitt en mye mer voldelig regimeendring hvis han hadde engasjert seg og da kanskje skapt for sterk misnøye rundt den hardt pressede Mikhail Gorbatsjov (som er den egentlige «helten» i denne historien).

Frem til arkivene fra vestlig etterretnings- og påvirkningsorganisasjoner blir frigitt, så er Meyers bok den beste fremstillingen av året som forandret verden. At den er godt skrevet, godt oversatt og lettlest, gjør den heller ikke mindre anbefalelsesverdig.

Michael Meyer jobber i dag som kommunikasjonsdirektør for FNs generalsekretær Ban Ki-Moon.