ABC Nyheter

Hvordan i huleste kan vi kalle Norge likestilt, når hele regelverket rundt fedres (mangel på-) rettigheter etter samlivsbruddet, og ikke minst barns (i Norge: mangel på-) rett til jevn tilgang til begge sine foreldre også etter samlivsbruddet, byr opp til DANS. En dans som ikke er pen å se på? Konflikter skal dyrkes, ved at den ene part skal ydmykes og ruineres. Regelverket ser dessverre ut som det ene og alene er laget av mannehatende ekstremfeminister som driter i hvordan barna har det.
Hvis mor (og bare mor!) "synes det er best at barnet ikke ser far" - så blir det slik!
Og det ser jo unektelig ut som at det er fra denne gruppen kvinner BARNEMINISTERE håndplukkes (-og sparkes idet de begynner å tale barnas sak, jfr Karita).

Dilemmaet hvis man ønsker å opptre fornuftig er følgende:
Det er ett problem flertallet står overfor. Alle vi som er genuint opptatt av at det er barnets rett til jevnlig kontakt med begge foreldrene iht FNs barnekonvensjon og almenne menneskerettigheter som er viktig her - FRAMFOR det som måtte gjøre mor (eller far) fornøyd.
Og det er følgende:
Det nytter ikke å snakke med ekstremister, selv om man prøver. De få gangene man blir enige og kommer til et kompromiss, er utgangspunktet at man møtes på midten.
Fornuftige mennesker i dialog med ekstremister vil derfor alltid tape. Dessverre.

Barnas egen minister:
Hvordan kan Anniken Huitfeldt sove godt om natten, når hun som BARNEMINISTER nødvendigvis må vite at det er tusenvis av barn i dette landet som ikke får sove, men ligger og gråter (i stillhet for at ikke mor skal bli 'lei seg') i savnet av faren sin? Har hun en samvittighet, eller er hun bare en feminist??

Debattene som engasjerer mannehaterne:
At ekstremfeministene mener at det IKKE er slik jeg og mange andre beskriver dagens lovverk ("mammaloven"), er i seg selv interessant: "føler vi veldig nå, eller tenker vi litt basert på foreliggende fakta også.......?"
Riktig artig er det når ekstremfeministene henger seg opp i at samme ting sies flere ganger og flere steder. Det liker de tydeligvis dårlig... Men heller ikke jeg har så langt sett noen grunn til å skifte mening fra innlegg til innlegg. Tvertimot: En så viktig ting som hva som er riktig og best for barna kan vel ikke sies ofte og mange steder nok, tenker nå jeg.
Men det som skiller meg fra ekstremfeministene tror jeg, er at jeg faktisk leser hva de lirer av seg, tenker over det, holder det opp mot den virkeligheten jeg etter hvert kjenner så alt for godt (og det gjelder jo meg og mange fedre jeg kjenner med meg), og jeg kommer hver eneste gang til at jo mindre kunnskap om hvordan det faktisk er, og/eller hvor mer i mot fedre (eller menn generelt) disse ekstremfeministene er, så er motstanden mot at barn skal se begge foreldrene sine større og større.
Det er fristende, og ikke så rent lite betimelig, å spørre seg om slike personer egentlig er egnede som mødre. Kanskje ville et fosterhjem vært bedre for barn av slike, enn at de er prisgitt å leve alene (uten noen til å korrigere mors generelle hat mot menn) med en mor med slike holdninger: "Drit i ungene bare mor er fornøyd, og til helvete med alle mannsgriser"?
Jeg vet ikke, men man kan begynne å lure, når man hører illsinte fundamentalistiske fedrehatende ekstremfeminister uttale seg, om det er bra at barn (og kanskje en sønn som etter hvert vokser opp og blir mer og mer som en såkalt "mannsgris" i deres øyne) er prisgitt et liv hos en sånn mor.
Eller om samfunnet i større grad burde gripe inn...
Jeg henviser her til uttalelser i flere debatter enn denne, og innlegget er ikke nødvendigvis svar på innlegg i akkurat denne debatten heller, men mer generelt. Og det sjokkerer meg virkelig hva enkelte får seg til å si i ulike nettdebatter, for å sabotere all kontakt mellom barn og far!!"
Jeg vil ikke gjengi de verste uttalelsene fra ekstremfeministene her, men HER har barnevern, barneombud og statsråder en jobb de snart må begynne å ta på alvor!!! Barna trenger deres hjelp, og å bli reddet fra slike mødre!!!

NY BARNELOV - HVOR VIL VI?
Debatten har rast i flere år nå, og det er på tide å spørre: Hva vil vi egentlig for barn i Norge? Det er noen minimumskrav som MÅ oppfylles hvis vi skal ha noe som helst troverdighet igjen her til lands om at norske barn har menneskerettigheter:
Ny barnelov må som minimum gi dette: Barn bør få rett til jevnlig kontakt med både mamma og pappa, selv om mamma og pappa ikke bor sammen lenger. Og så får begge foreldrene værsågod innrette seg deretter! Det ER et ansvar å sette barn til verden, og dette ansvaret opphører ikke selv om man ikke lenger bor i samme hus!
Det bør handle om et krav til begge foreldre om å legge til rette for at barnet får være regelmessig sammen med begge. Og det er DET det "nedstemte" forslaget fra barnelovutvalget faktisk handlet om. Anniken Huitfeldt mente at dette ville være å gå for langt?!!??
Menneskerettigheter? Ja det er på tide at BARNS menneskerettigheter blir ivaretatt! Hvis ikke får vi kalle det "mammaloven" for det er jo slik den fungerer i dag. Lar vi politisk ledelse skåre billige poenger på å kalle dette for "flyttenekt" og slippe unna at barn skal ha menneskerettigheter, så er det oss voksne stemmegivere som har et ansvar her. Noen må verne om den svake part, og selv om den svake part ikke har stemmerett så må vi som har ansvaret sørge for at de blir ivaretatt!
Hvis mor saboterer samvær, kommer retten gjerne til at "barnet er vant til å bo hos mor, og ikke vant til å være sammen med sin far, så da er det "best for barnet" at det fortsetter å bo hos mor". Denne rettsanvendelsen er en effektiv måte å kjemisk rense samfunnet for barn som kan vokse opp med kontakt med fedrene sine. Hva hensikten med det skulle være kan man jo bare spekulere i...
En ting er dessverre sikkert: Mødrene i dette landet er fullstendig klar over hvor lukrativt det er å skille seg og kjøre denne barnefiendtlige praksisen til det ytterste for å tjene mest mulig penger på bidrag og støtteordninger.

Statsministeren vil sanke stemmer fra mødrene, på barnas bekostning:
Er det INGEN blant myndighetene som snart skal reise sin røst for den svake og uskyldige part: Barna som i stillhet (for at ikke mamma skal bli 'lei seg') gråter seg i søvn i savn av pappaen sin... ?? HVOR ER "BARNE OG FAMILIEMINISTEREN"? HVOR ER BARNEOMBUDET?
Ojsann, unnskyld, jeg glemte visst at disse blir avsatt hvis de i det hele tatt begynner å uttale seg om hva som er best for barna, og ikke hva som er best for "mor". De bør jo helst komme med uttalelser som er best egnet til å ødelegge barnets kontakt med en far som man aller helst ønsker skal være en person som ikke skal være hverken fysisk eller økonomisk i stand til å være til stede i barnets oppvekst... Alternativet er jo tydeligvis oppsigelse, eller utskiftning som man gjerne liker å kalle det i de kretser. Karita Bekkemellem fikk etter hvert en livserfaring som skilt mor som gjorde at hun våknet, så hva som var bra for egne barn, og snudde 180 grader. Fordi hun så at hennes egne barn hadde godt av farskontakt. Etter denne erkjennelsen hadde hun mot til å tale barnas sak, og vi så hvordan DET gikk. Hva i all verden er det som gjør at det er politisk korrekt å gi blaffen i barn i Norge?? Lenger syd i Europa er dette ikke akseptert.
Det er kanskje også derfor Norge ikke evner å etterleve FN's barnekonvensjon som bl a sier at alle barn har rett til kontakt med begge sine foreldre? JENS: Hører du dette? Ja, det gjør du jo, men du er jo mer opptatt av å være populær blant damene (som har stemmerett) enn å hjelpe en svak gruppe som ikke har stemmerett, nemlig barna.
"Drit i ungene så lenge mor er fornøyd" må snart bli et prinsipp som tilhører en skamfull del av dette landets forhistorie. Hvis ikke så skjer, så må vi bare erkjenne at dette landet er et land der barn ikke skal ha noen rettigheter. Og barneloven må omdøpes til "mammaloven" eller noe sånt.

Kjønnslemlestelse og/eller psykisk mishandling gjennom en hel oppvekst:
Vi godtar at somaliske foreldre kjønnslemlester sine barn (ikke med ord, men ved at vi ikke gjør noe med det) og vi godtar at norske mødre traumatiserer neste generasjon ved å la dem vokse opp i dyp sorg og savn etter sine fedre uten å gjøre noe med det heller. Hva hensikten med det skulle være, kan man jo bare spekulere i... Dette er PSYKISK MISHANDLING AV BARN! Applaudert av landets myndigheter attpåtil.

Menneskerettigheter:
FNs barnekonvensjon følges av en eller annen merkelig grunn ikke i Norge. Jeg tror årsaken bl a kan være at barn ikke har stemmerett, og da er det så alt for lett å gi blaffen i hvordan de har det.. ("barna kan jo ikke sørge for at JEG blir gjenvalgt i mitt politiske verv, så hvorfor bry seg?")
Nei det er på tide at vi som bryr oss om den svake stemme blir mange nok til at det gir politisk innflytelse, og DET er et ansvar vi voksne har, på vegne av barna...!
Det må etableres en barnelov som er en lov for barn, ikke mor eller far. Vi snakker ikke minst for alle de barn som dessverre ikke kan skrive her at de savner mammaen/pappaen sin!
La oss omsider få en BARNELOV og ikke ende opp med en lov som bør få et annet navn.. enn nettopp: Barnelov - en lov for barn, ikke en lov for mødre eller fedre...
MEN: Politikerne må bry seg, hvis ikke så blir det ikke bedre.
Maktstrukturene, som er etablert for å hindre at fedre som virkelig bryr seg og vil stille opp for sine barn slipper til, men tvert i mot må kjempe en så til de grader urettferdig kamp for å til slutt få ta det ansvaret barnet etterlyser, må opphøre å eksistere.
Det finnes alt for mange fedre som VIL men ikke får lov til, å stille opp.

Skal jeg velge å bli far?
De fleste som i dag vurderer om de skal ta steget "å bli far" vil ønske å delta i barnas liv. Når de ser at kollegaer og venner som allerede er fedre nektes dette av mødrene og av hele samfunnet forøvrig, så ser de potensielle fedre venner og kollegaer som må gå gjennom kafkaprosessen med rettssaker, der de i utgangspunktet ansees som uskikket som fedre til de 200 000,- senere (i advokatutgifter) har bevist det motsatte, - før de får lov til å være fedre. Da ser de fleste uten barn, og med et visst gangsyn, at de her til lands vil ha et langt bedre liv hvis de velger å ikke rote seg inn i alt det innebærer å få barn. Spesielt hvis de skulle utgjøre part i den delen av forhold (majoriteten) som ikke varer til barnet er voksent...

Er bidraget rettferdig?
At samværsforeldre må bruke like mye av innekten sin til å forsørge eks'en som andre bruker til å betjene boliglånet sitt, er heller ikke noe man skal kimse av. Det ER et poeng at samværsforelderen også skal ha råd til å ta vare på barnet sitt når det er hos vedkommende.

Fører dette til noe godt?
For kort tid siden så vi en mann som "bikket over" og knivstakk en mor som nektet ham å se datteren sin.
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/article2710730.ece
Jeg kan på ingen måte forsvare en slik handling, og det hjelper selvfølgelig hverken mor far eller barn at slikt skjer. Men, og det er et stort men;
Det er ikke bare gjerningsmannen som har skyld i dette, men også det syke, syke regelverket som får det til å "bikke over" for de som ikke er stødige nok til å tåle en slik mental mishandling som dette systemet påfører fedre.
Og så er det jo en "høna og egget" diskusjon da: Var det slik fordi faren var voldelig? Eller ble akkurat denne faren voldelig fordi han ikke mestret samfunnets vedvarende psykiske mishandling av fedre som ikke lenger bor i samme hus som moren? (-Ja, han var av fremmedkulturell bakgrunn, men det mener jeg bare gjør ham ekstra sårbar i møte med de norske ekstremfeministholdningene: "Drit i ungene så lenge mor er fornøyd".)
Og, kanskje like viktig, hvor mange liv ønsker ekstremfeministene å ha på samvittigheten før rettferdighet som prinsipp innføres i barneloven?
Jeg forsvarer som sagt ikke handlingen. MEN: Det må etableres et system som IKKE driver mennesker til vanvidd, enten de er fedre eller mødre. Dagens system gjør dessverre det (og selv om det skjer i kanskje bare ett av tusen tilfeller, sannsynligvis langt oftere, er det ett for mye, når det åpenbart kan spores tilbake til at regelverket drev vedkommende fra forstanden).
Hvordan ville du ha følt det hvis du var en god og kjærlig far med tette bånd til dine (egne!!) barn gjenom mange år, og plutselig fikk beskjed om at du ikke får se dine barn mer fordi mor "synes det er best" - du sjekker med advokat - og får bekreftet at mor bestemmer?
-Kjenn på den. Og kjenn på om feilen egentlig ligger hos de (heldigvis få) som klikker.......(!)
Jeg forsvarer altså ikke det han har gjort. Men jeg angriper et system som driver de svakeste til å gjøre slikt.
Og når det er slik, at hvis du er mann og får barn så skal du straffes for det. -Er det da egentlig så rart at vi føder for få barn i Norge...?
-Jeg bare spør...

Siste trekk fra feministene i regjeringen er to strategier:
1: Hvis EN mann gjør noe galt må alle barn "beskyttes mot" kontakt med alle sine fedre.
2: Fedre som vil stille opp for sitt barn skal møtes med argumentet om at det finnes andre fedre som ikke gjør det: Igjen brukes det altså som et argument FOR samværssabotasje mot fedre som ønsker å stille opp for sine barn - at det finnes ANDRE fedre som ikke stiller opp for barna sine. (Og at mange av disse er mennesker (ja, menn er faktisk mennesker de også...) er fedre som har måttet gi opp kampen mot dette kvinnesystemet for ikke selv å gå helt til grunne, ja -se det skal forbigåes helt i stillhet!)
Er det virkelig mulig å lire av seg noe slikt? Du snakker om kvinnelige hersketeknikker!
Jeg blir kvalm - og tenker: stakkars barn..