ABCNYHETER

Andre talsmenn for den israelske regjering er mer direkte. De sier at bosettingen vil fortsette som hittil. I praksis pågår den for fullt, med opprettelse av nye bosettinger og bygging av veier og murer som stenger palestinerne ute. Ikke bare har kolonistene tatt noe av det beste land og vann fra palestinerne, men den infrastruktur de bygger opp, hindrer palestinerne fri ferdsel på Vestbredden og er sågar til hinder for livsviktige syketransporter. Vestbredden er blitt som en sveitserost, med israelske kolonier, vaktposter, veier og sperringer over alt.

Tostatsløsning undergraves

Dermed blir det ikke noe igjen til en levedyktig palestinsk stat. Og det er den israelske regjeringens hensikt. Derfor kan Netanyahu late som om han kan tenke seg en tostatsløsning. Han vil foreløpig ikke konfrontere Obama direkte slik andre medlemmer av regjeringen føler seg fri til å gjøre. Men i realiteten undergraves en tostatsløsning for hver dag som går. Den vil til slutt bare eksistere på papiret, ikke i virkeligheten. Den israelske Peace Now-gruppen opplyste nylig at det er i alt 100 bosettinger med 500.000 kolonister, og 50 nye er opprettet siden 2001.

President Barack Obama er på kollisjonskurs med Israel. Foto: AP

Ikke i USAs interesse

Dette er ikke i USAs interesse ifølge utenriksminister Hillary Clinton. Hun sa et bosettingspolitikken «ikke var til hjelp» (not helpful), hvilket er en diplomatisk måte å uttrykke klar misnøye på. Hun tilføyde at Obama i sitt møte med Netanyahu i Det hvite hus hadde vært meget klar: «Han vil stanse alle bosettinger, ikke bare noen bosettinger, ikke bare utposter og han vil ikke godta såkalte naturlige utvidelser.»

Hamas vinner frem

Stadig flere amerikanske akademikere og kommentatorer mener at denne utvikling er klart i strid med amerikanske sikkerhetsinteresser. Det gjør det for eksempel umulig for amerikanerne å vente noe særlig av president Mahmoud Abbas som blir stadig mer presset av Hamas, også på Vestbredden.

Det er egentlig ganske utrolig at Hamas, som ikke bare utøver brutal terror mot israelerne, men også mot palestinere, skal vinne slik oppslutning. Det ble hevdet fra ulike hold at Hamas brukte sivile som menneskelige skjold under Gazakrigen og at de likviderte sine palestinske motstandere, samtidig som israelerne skjøt på sivile fra luften og fra bakken.

Israelerne brutale mot de sivile

Kun nærmere undersøkelser vil avgjøre i hvilken grad den israelske hær formelt sett begikk krigsforbrytelser, men at deres offensiv i Gaza var brutal og tok lite hensyn til sivile, er det ingen som helst tvil om. Det er heller ikke noen tvil om at israelerne fortsatt holder Gaza i et jerngrep og hindrer gjenoppbyggingen, blant annet ved å nekte innførsel av sement og bygningsmaterialer. Europeiske leger nektes innreise, og det legges hindringer i veien for medisiner og sykehusutstyr.

Fra de israelske bombeangrepene mot Gaza by i januar i år. Foto: AP

Krav også til Abbas

Da Obama tok imot Abbas i Det hvite hus, ba han om at de palestinske selvstyremyndigheter måtte gjøre enda mer for å stanse terroraksjoner mot Israel og skape mer sikkerhet på Vestbredden. Det var et rimelig ønske, for så vidt som palestinske sikkerhetsstyrker som trenes av amerikanerne, er blitt mer profesjonelle og effektive. Men Abbas må også stanse den hatpropaganda som rettes mot Israel og Vesten i palestinske skoler, moskeer og medier.

Islamittisk hatpropaganda

Hvor ille den kan bli har vi jo sett i radikale islamittiske miljøer også her i Norge, men hos oss møter denne hatpropaganda motstand i det offentlige rom. Det er vanskeligere på Vestbredden når israelerne gjør alt for å undergrave en tostatsløsning og holder Gaza i et jerngrep.

Iran radikaliserer

Det er ikke Abbas, men den israelske regjering som idag er det største hinder for den løsning som Saudi-Arabia foreslo i 2002. De krefter i Saudi-Arabia, Egypt, Gulfstatene og Jordan som ønsker å medvirke til en løsning som ikke bare tjener deres og palestinernes, men også USAs interesser, har det sannelig ikke lett. Og tiden er ikke på deres side. For bakom suser ikke cedertre-skogene, men støvet fra iranske rakettoppskytninger med et mulig kjernefysisk potensial. Truslene fra Iran radikaliserer israelsk opinion enda mer, og det radikaliserer igjen palestinerne.

Palestinernes president Mahmud Abbas. Foto: AFP

Republikanerne presset Israel

Slik den kjente New York Times-spaltisten Roger Cohen ser det har Netanyahu allerede presset Obama til å bremse på den tilnærming til Iran som han tidligere gikk inn for og som republikanske Midt-Østen-eksperter som arbeidet for «Pappa Bush» - George H. Bush, anbefalte. Sønnen George W. Bush var et unntak fra regelen om at det er republikanerne som historisk sett har vist vilje og evne til å legge press på Israel. George H. Bush-administrasjonen truet med økonomiske sanksjoner og trakk tilbake kreditter da den israelske regjering sparket ben på amerikansk diplomati.

Amerikanske jøder splittet

Demokratene har alltid vært mer pro-israelske og har holdt avstand til de arabiske oljemilliardærer som Bush-familien har dyrket. Men dette kan endre seg dersom Netanyahu-regjeringen trekker USA med seg mot avgrunnen. Jeg tillater meg å peke på at Cohen er en kjent jødisk intellektuell, for det viser at amerikansk jødisk opinion ikke er så entydig som man har inntrykk av i Europa. Den pro-israelske lobby har stor innflytelse, men mye tyder på at denne innflytelse vil minske.

Det er konspirativt tøv å si at jødene styrer amerikansk politikk.

Konspirasjonsteorier

Og det er det reneste hjernespinn å hevde at den amerikanske regjering og jødene stod bak terrorangrepene på Twin Towers i New York. Å gi den slags konspirasjonsteorier fra en talerstol i Litteraturhuset eller andre steder, har intet med ytringsfrihet å gjøre. Det er tøv. Tidligere generasjoner av venstreorienterte som ofte med livet som innsats bekjempet antisemittismen, ville rotere i sine graver over det venstrekrefter i Norge og Europa i dag kan finne på.

De skulle ha hørt på Ben Gurion

Men samtidig må jeg gjenta at den israelske bosettingspolitikken er roten til det onde. Jeg har tidligere fortalt om mitt møte med veteranen Ben Gurion etter Seksdagerskrigen (1967), og det kan gjerne gjentas. Han ville i motsetning til arbeiderpartiregjeringen som han brøt med, gi tilbake det meste av de okkuperte områder fordi palestinerne fødte flere barn enn jødene, og dette kunne føre til en helt umulig demografisk situasjon. Ben Gurion, som absolutt ikke var noen due i 1948-49, var helt kategorisk: Israel ville ikke kunne overleve som både en demokratisk og en jødisk stat med en stadig større palestinsk befolkning i sin midte. Det er en tragedie av historiske dimensjoner at israelske politikere ikke lyttet til Ben Gurion. Nå er det antagelig for sent å gjøre noe med det.