ABC Nyheter

Det er helt typisk for despoter som undertrykker sitt folk å projisere elendigheten på andre. Skaff en fiende og folket glemmer det helvete de lever i. Det spesielle er at muslimer i europa hyller galningene i Iran. Helt tydelig at muslimer ikke vil leve i frie demokratiske land.

Når slike kommentarer kommer fra en person vi absolutt ikke har lyst til å identifisere oss med, så er det lett å støtte USA på bakgrunn av at Khamenei representerer et undertrykkede regime. Men skal vi forstå hvorfor USA er hatet rundt omkring i verden, så må vi først forstå hvordan det amerikanske imperiet fungerer.

Det amerikanske imperiet er utradisjonelt siden det ikke er bygget på militære erobringer (med unntak av Afghanistan og Irak, hvilket ble gjort under FN-resolusjoner), men på gjeld, en annen form for eierskap.

Men først, hvem styrer USA? Ved presidentvalget får folket valget mellom to forhåndsvalgte kandidater fra den samme eliten som begge har kampanjene sine betalt av de samme pengesterke korporasjonene og bankene. lagt merke til at republikanerne og demokratene sitter ved makten annenhver gang? Når politikken er upopulær så vinner oposisjonen, men viderefører i hovedsak den samme politikken allikevel (bl.a. større regjering). I et land med ett parti ville folket gjort revolusjon når presidenten brøt alle løftene sine. I to-parti-landet USA stemmer de på oposisjonen. Partiene i USA minner om profesjonell wrestling. De hater hverandre foran TV-kameraene, men omgås og fester sammen privat.

Og hvem sitter i regjeringen? De samme menneskene som har styreverv i de største korporasjonene én dag, er plutselig ministre i regjeringen den neste. Når regjeringen går av går de gjerne tilbake til styreverv, så det er ikke alltid lett å si hvem de jobber for. Et eksempel er Dick Cheney som var administrerende direktør i Haliburton (som har tjent stort på gjenoppbygningen av Irak) i fem år før han ble valgt til visepresident av Bush.

I tillegg er sentralbanken, som styrer dollarens verdi, og som har retten til å trykke penger, en privatied bank, satt sammen av en rekke private banker. Beslutningene taes bak lukkede dører, og staten har ikke innsyn. Kan man stole på at internasjonale bankere i en bransje som handler om profitt gjør folkets beste?

Så til hvordan imperiet er bygd opp. Spessielt på 60 og 70-tallet ble diktatorer og korrupte ledere rundt om i verden, særlig i nylig frigitte kolonistater, lurt/overtalt av Verdensbanken (kall det gjerne en amerikansk bank siden USA som største bidragsyter har vetorett og mest inflytelse), til å ta opp massive lån. Disse pengene gikk aldri til landet, men til amerikanske korporasjoner som bygget veier, strømnett, ting som eliten hadde glede av, men ikke de fattige. Kravene for lånene var at de måtte fjerne tollbarrierer og senke verdien av sin egen valuta, hvilket førte til at amerikanske korporasjoner kom inn med subsidierte varer og knuste lokal produksjon/konkurranse. Uten lokal produskjon ble landene redusert til eksportører av noen få råvarer, avhengig av import. Lånene er for store og har for høy rente til at de kan betales tilbake (U-hjelpen vi gir dekker ikke rentene engang), så når lånene forfaller så er kriteriet ofte at staten må privatisere offentlige tjenester som vann og helse, hvilket gir muligheten til internasjonale korporasjoner å overta eierskap. Presidenter som ikke har vært villige til å innrette seg har blitt avsatt, enten ved revolusjon eller blitt myrdet. Det mest kjente eksempelet er da USA gikk inn i Iran i 1953 og avsatte den demokratiske valgte og populære Mossadegh (som nasjonaliserte Iran's oljereserver) og insatte Sjahen.

Dette mønsteret er vanlig over hele Sør-Amerika, i deler av Afrika og Midt-Østen. Det amerikanske folket tror de amerikanske militærbasene rundt om i verden er for å bekytte sikkerheten deres, mens innbyggerne i disse landene ser det som amerikansk imperialisme. Nærværet i Irak og Afghanistan er sett på som ren okkupasjon. USA sier de er der midlertidig, men de er der enda, offisielt for å kjempe en krig mot internasjonale terrrorister, en krig hvor det er umulig å erklære en vinner.

Folk som lever i fred har lyst til å leve i ferd. Folk som lever under okkupasjon eller frykt for krig vil støtte dem som bringer håp, hvilket i Midt-Østen er ekstremistiske muslimer.