ABC Nyheter

Det er ikke lenge til neste presidentvalg, når Obama må stå til rette for det han fått til. Har han løst den globale finanskrisen, har han trukket de amerikanske styrkene ut av Irak, har han vunnet krigen mot terroristene i Afghanistan, har gitt alle amerikanere anledning til å skaffe seg rimelig sykeforsikring? Har han reddet amerikansk bilindustri og tatt en internasjonal ledelse i kampen mot den globale oppvarmingen? Har han vist dem som stemte ham inn i Det hvite hus at han virkelig har fått til en forandring i Washington, slik han lovet sine velgere?

En presidentperiode på fire eller åtte år er som en maraton. Obama har startet løpet som en sprinter. Blir han båret ut i første motbakke, utmattet og overarbeidet?

Utnytter godvilje

Obama har selv vært inne på at han har satt i gang en rekke forskjellige initiativ for å endre amerikansk samfunnsliv i et halsbrekkende tempo. Han forsøker åpenbart å utnytte den politiske godvilje han har som nybakt president, som en videreføring av at han var en uvanlig populær og dyktig presidentkandidat. Og han mener han ikke har hatt noe valg, annet enn å fronte alle de mest presserende problemstillingene raskt og samtidig:

Barack Obama. Foto: AP

- Hør her, jeg skulle ønske jeg hadde hatt den luksus det ville vært å stå overfor bare en beskjeden økonomisk tilbakegang, eller bare jobbe med en helsereform eller bare med energi eller bare med Irak eller bare med Afghanistan. Men den luksusen har jeg ikke, og det tror jeg heller ikke det amerikanske folk har, sa Obama til New York Times nylig.

Likevel er dette i øyeblikket Obamas hovedproblem. Han har satt i gang en rekke omfattende tiltak som vil medføre til dels grunnleggende endringer i amerikansk økonomi og samfunnsliv. Per lørdag 14. mars har Obama vært president i 53 dager, bare litt over halvparten av den historiske «prøveperioden» som amerikanske presidenter vanligvis får etter at de har overtatt. Av alle de tiltakene han har satt i gang er det derfor lite – eller intet – som har trådt i kraft eller i det hele tatt begynt å virke.

Uklar bankpakke

Sett utenfra er tiltakspakken for bankene og finansinstitusjonene mest uklar. De første 350 milliarder dollar ble bevilget av regjeringen Bush før jul, mens de resterende 350 milliarder kom fra Obama i februar. Ennå vet verken bankene selv eller markedet om flere kommer til å gå konkurs, eller om alle vil kunne overleve ved hjelp av tiltakspakkene. I en fersk studie fra Brookings Institution blir Obama minnet om at han kunne gjort som Franklin Roosevelt gjorde i 1933, da han tiltrådte midt i den økonomiske depresjonen med 25 prosent arbeidsløshet i USA. Roosevelt stengte alle bankene i noen dager og delte dem i tre grupper:

1) Solide banker som kunne åpne igjen ganske umiddelbart.

2) Tvilsomme banker som måtte få hjelp til å fortsette.

3) Dårlige banker som ble slått konkurs. Noen kunne puste lettet ut, mens andre visste at både arbeidsplasser og innskudd var tapt. Men alle visste hva som skjedde med bankene, og både næringsliv og privatpersoner kunne forholde seg til det.

John A. Boehner.

Alternativ strategi?

Så lenge usikkerheten får råde grunnen, burde republikanerne å tre fram i medienes søkelys med en alternativ strategi. I stedet har republikanerne valgt å si nei til Obama, uten å komme med noe alternativ. Typisk er uttalelsen fra republikanernes leder i Representantenes hus, John A. Boehner fra Ohio, som sier at at Obama bruker for mye av skattebetalernes penger på å løse finanskrisen (og intet ser ut til å virke), han vil øke skattene for de rikeste (og det bør han ikke gjøre i en økonomisk tilbakegang) og han låner for mye penger på USAs vegne (det offentlige underskuddet blir større enn noen gang tidligere i USAs historie).

Og han la til at dette kommer til å bli det tema republikanerne vil kjøre fram i ukene, kanskje månedene, som kommer. De peker på at den nye administrasjonen har antydet behov for 250.000 nye statlige ansatte over hele landet for å sørge for at administrasjonens tiltak blir gjennomført, og ifølge opposisjonen tenker regjeringen på en ny skatt øremerket til å betale for overgangen til ny energi. Økonomiske eksperter med bakgrunn i Wall Street eller konservative tankesmier, kommer med stadig nye anslag over hvor himmelhøyt det statlige underskuddet vil bli etter at de forskjellige tiltakspakkene skal betales med nye lån.

Judd Gregg

Er Gregg en ny leder?

Det er blitt mye medieoppstyr omkring den republikanske senator Judd Gregg som trakk seg etter at han ble nominert til stillingen som handelsminister i Obamas demokratiske regjering. Obama ønsket en tverrpolitisk samling om regjeringens tiltak, men Gregg trakk seg fordi han oppdaget hvor stor uenighet det var mellom regjeringens politikk og hans egen overbevisning. Obamas tiltak finansiert ved hjelp av ytterligere lån fra utlandet vil måtte medføre en massiv økning i skattene til alle amerikanere, ikke bare de rikeste, mener senator Gregg.

Gregg har fått en høy stjerne blant republikanerne og kan bli den republikanske lederskikkelsen som opposisjonen i øyeblikket savner i sin kamp mot partiet i posisjon i Washington. Det blir ikke lett, fordi meningsmålingene viser at Obama og demokratene er langt mer populære enn det republikanerne er blant velgerne, som synes å være mer tålmodige enn de økonomiske ekspertene. Obama har fortsatt positiv oppslutning blant flere enn 61 prosent av velgerne, hvilket er et høyere tall enn noen amerikansk president har hatt på dette punkt i sin presidentperiode, inkludert både Ronald Reagan og Bill Clinton.

Må måle seg med Obama

Dagens meningsmålinger viser imidlertid at Obama som person er bedre likt enn de tiltaksprogrammene har forsøker å få gjennomført. Republikanernes frontperson må være en leder som kan måle seg med Obama i velgerappell og evne til å kommunisere, og som kan trekke også nye velgere til partiet. Hun eller han må være i stand til å få velgerne til å holde den populære personen Obama mest mulig adskilt fra de tiltakene han forsøker å få gjennomført.

Sarah Palin. Foto: AP

Slik de to store amerikanske partiene fungerer, er de løsere velgergrupperinger med større variasjon i politiske oppfatninger enn det vi er vant fra de norske politiske partiene. Derfor vil begge partiene aktivt forsøke å tiltrekke seg velgere fra det andre partiet, i tillegg til de mange som er bevisst uavhengige fra begge partier, eller de er misfornøyde med det partiet de normalt tilhører. Det vil alltid være en stor demokratisk kjernegruppe som består av det vi her hjemme vil kalle sosialdemokrater eller arbeiderpartivelgere. Republikanernes kjernegruppe er noe mindre enn demokratenes og består av mer konservative velgere.

Det er i sentrum mengden av velgerne sitter. For å vinne valg må republikanerne makte å holde på sine moderate partifeller, trekke til seg uavhengige velgere og få til en overgang av demokrater som er misfornøyd med det republikanerne i dag oppfatter som sterkt venstreorienterte tendenser i det demokratiske partiet.

Hvem blir republikanernes leder?

Den republikaner som best samler sentrumsvelgerne i amerikansk politikk bør bli republikanernes leder. Men samtidig presser den konservative kjernegruppen på for å få en leder som de er tilfreds med. Dermed oppstår det tradisjonelle dilemma i republikansk politikk.

Hvem ser ut til å kunne seile opp som republikanernes kandidat mot Obama ved valget i 2012? Vi har vært inne på senator Gregg, men han er foreløpig relativt ukjent. Den tapende presidentkandidat kunne vært en naturlig leder for partiet i en opposisjonsrolle. Men denne lederen bør være en mulig presidentkandidat om fire år. Mange mente at John McCain var for gammel som 71- åring i 2008, og da vil han definitivt være uaktuell som 75-åring ved valget i 2012.

Hva med Palin?

Neste aktuelle kandidat på listen er Alaskas guvernør Sarah Palin. Hun var visepresidentkandidat i fjor og kom inn i valgkampen som et stjerneskudd med en smittende energi som ga både McCain og det republikanske partiet tilbake troen på at de kunne slå demokratenes Barack Obama. Nå hadde republikanerne endelig funnet en som kunne måle seg med Obama i ungdommelig vitalitet og velgerappell.

Men Palin hadde svært liten erfaring på høyt politisk nivå og ødela dermed ett av republikanernes viktigste argumenter mot Obama, om at han var for uerfaren. Med Palin hadde republikanerne selv fått en kandidat som hadde enda mindre erfaring enn Obama. Og med en presidentkandidat på 71 år (72 når han eventuelt skulle tiltrådt), måtte de ta i betraktning faren for at noe skulle tilstøte ham i presidentperioden slik at visepresidenten måtte overta. Og med fem barn, hvorav den yngste har downs syndrom, bredte det seg en tvil om hun virkelig kunne klare å kombinere de pliktene en kvinne, særlig i det konservative Amerika, naturlig har overfor sin familie, med å være en effektiv president.

Palin-paradokset

I tillegg kom det paradokset at hun selv hadde svært konservative politiske holdninger og ønsket å appellere spesielt til USAs mest konservative velgere i den republikanske kjernegruppen. Men det er samtidig de mest «familietro» kvinnene i det amerikanske samfunn og som mener at kvinnens rette plass er i hjemmet. Dette var ett av mange paradokser som Palins kandidatur reiste og som bidro til å gjøre henne til en interessant og dermed attraktiv kandidat

Men samtidig gjorde Palin en rekke tabber som mediene og velgerne grep fatt i, og det begynte å blomstre opp historier om hvor «dum» Palin egentlig var. Hun ble nærmest stengt inne på et hotell sammen med noen politiske læremestere de første dagene etter at McCain ba henne bli hans visepresidentkandidat, for at hun skulle tilegne seg den mest fundamentale kunnskapen for en politiker på et høyt nivå. Med velskrevne manus foran seg gjorde hun en strålende jobb med framføringen, men uten manus raknet det. Medienes anonyme kilder mente å vite at hun trodde Afrika er et land og ikke et kontinent, og hun skal ha sagt at hun hadde utenrikspolitisk erfaring fordi Alaska på en måte er nabo til Russland og at internasjonale flyvninger ofte passerer over Alaska og eventuelt gjør mellomlandinger i Anchorage.

Mike Huckabee (over) og Bobby Jindal. Foto: AP

Svekket republikanerne

I ettertid ser det ut til at Palins kandidatur svekket republikanerne ved valget. I den senere tid har hun stort sett holdt seg i Alaska, men hun har dukket opp mange nok ganger til å vise at hun slett ikke har gitt opp sine ambisjoner om en utvikling av sin karriere til det nasjonale, politiske nivå.

Det tror også nær en tredjedel de republikanske velgerne, ifølge en meningsmåling fra TV-selskapet CNN og Opinion Research Bureau. Undersøkelsen er gjort blant republikanske velgere, og 29 prosent av disse sier at de i dag vil kunne tenke seg å stemme på Palin i 2012. Et av Palin-paradoksene er at mens mange kvinnelige velgere var svært kritiske til Palin under valgkampen i fjor, er det kvinnene som i dag gir henne et forsprang på de andre kandidatene.

Andre kandidater

Like bak Palin, med 26 prosents oppslutning, følger tidligere guvernør i Arkansas, Mike Huckabee, som deltok i kampen om å bli republikanernes kandidat i 2008. Heller ikke langt bak følger en annen som deltok i fjor, tidligere guvernør i Massachusett, Mitt Romney, med 21 prosent.

Den som ble antatt å være republikanernes kommende stjerne, Louisianas guvernør Bobby Jindal, fikk noe overraskende bare støtte fra ni prosent av de spurte. Bobby Jindal var den som republikanerne pekte ut til å gi republikanernes offisielle tilsvar til president Obamas tale om «Rikets tilstand» i Kongressen nylig. Palins tilsvar ble meget dårlig mottatt, også blant mange republikanere selv. Han ble «slaktet» av en av de mest kjente konservative spaltistene i amerikanske medier, David Brooks, som mente at Jindals svartale var en katastrofe for det republikanske partiet. CNN/ORBs meningsmåling ble tatt opp før Jindals tale.

Bedre løsninger

En gammel konservativ størrelse i det republikanske partiet, deres tidligere leder i Representantenes hus, Newt Gingrich, har sett behovet for republikansk nytenkning: «Vår jobb er ikke å være opposisjonsparti. Vi skal være partiet som har de bedre løsningene.»

Nå har republikanerne muligheten, hvis de da har en annen og bedre løsning på finanskrisen enn det Obama og hans folk foreslår. For det amerikanske folk synes å være enig med Obama, om ikke å gjøre noe, er den dårligste løsning av dem alle.

Radiofantomet Limbaugh

Et nytt, meget omtalt fenomen er dukket på republikansk side etter valget. Det er knyttet til en konservativ, kommentator på riksdekkende radio ved navn Rush Limbaugh. Han har spesielt blitt omtalt og gjort seg omstridt ved å gjøre det klart at han ønsker at Obama skal feile i sitt forsøk på å berge amerikansk økonomi fra krisen. Hans tilhengere elsker å høre ham rope dette ut i riksdekkende radio, men andre synes det illojalt og upatriotisk ikke å ønske at løsningstiltakene skal lykkes.

Rush Limbaugh. Foto: AP

Limbaugh synes å mene at Obamas serie av foreslåtte tiltak i bankvesenet, arbeidsmarkedet, helsetjenesten, energisituasjonen, utdannelsessystemet og annet, ikke er annet enn fordekte forsøk fra Obamas side på å øke de offentlige utgiftene og skape flere offentlige arbeidsplasser og dermed lage et tungt, offentlig myndighetsorgan. Dette er Limbaughs skremmebilde av sosialisme.

Sett fra Limbaughs utsiktspunkt ved radiomikrofonen, er ikke økonomikrisen den egentlige trussel mot «the American way of life». Det er i stedet skatter, reguleringer og myndigheter som forsøker å legge seg opp i folks privatliv og skape hindringer for forretningslivet. Derfor, sier Limbaugh, er den eneste rette reaksjonen fra de rette, amerikanske patrioter å yte motstand mot det Obama forsøker å gjøre. Men verken Limbaugh eller andre har konstruktive forslag til å gjøre noe annet. Heller ikke var de spesielt høylydte i å protestere mot de forhold som skapte krisen som den nye amerikanske regjeringen nå forsøker å motarbeide, eller redusere konsekvensene av.

De facto leder?

Selv om ikke Limbaugh har noen formell posisjon i det republikanske partiet, er det mange som mener at det er hans ånd som nå svever over vannene i partiet, og at hans ord er det som den republikanske kjernegruppen lytter mest til. Derfor er Limbaugh av mange sett på som den egentlige målbærer av dagens republikanske politikk, og er de facto lederen av dagens republikanske parti.

Det er ikke opp til demokratene å kommentere det som skjer innad i opposisjonens parti, men det er sannsynlig at situasjonen blant republikanerne er en lettelse for kretsen rundt Obama. De kan ikke oppfatte dette selvopptatte radiofantom Limbaugh som noen politisk trussel, heller ikke som et seriøst politisk fyrtårn som viser veien for den konservative velgermassen. Så lite reflektert er den dog ikke.