Norsk språk bak eldgammelt indianersagn

Et gammelt indiansk sagn kan være basert på gammelnorsk, mener den norske amatørforskeren Frode Th. Omdahl.

Mer informasjon

Myron Paine har sitt eget nettsted der han skriver om vandringen over isen fra Grønland til Amerika.

Wikipedia forteller en litt annen historie om Walam Olum. Her kan du lese mer om Lenape-indianerne.

Piktogrammet forteller om et folk som går over Piktogrammet forteller om et folk som går over "stone hard water".

En norsk amatørforsker på det eldre Amerika har vært med på å tyde historien til Lenape-indianere i nordøststatene. Nå viser det seg at indianerspråket kan ha norrøn opprinnelse, og gamle sagn forteller om hvordan noen av deres forfedre migrerte fra Grønland til Amerika.

Arvet interesse

Nordmannen Frode Th. Omdahl ble interessert i norsk emigrasjon til Amerika etter at han arvet en masse papirer og notater etter to grandtanter som hadde drevet med slektsforskning.
- Jeg tok opp tråden og fant fort ut at det var mange i slekten som hadde utvandret både til USA og Australia. I den forbindelse var jeg på biblioteket i Asker for ti - tolv år siden og hørte lokalhistorikeren Berit Sagen Ramsfjeld holde et foredrag om utvandringen til USA.

Sagen Ramsfjeld nevnte også forfatteren Reider T. Sherwin, som skulle ha skrevet en bok hvor det ble hevdet at enkelte indianerstammer i nordøstamerika faktisk snakket gammelnorsk. Omdahl fattet interesse og begynte å lete etter boken, som viste seg å ikke bare være én, men hele åtte bind med samme tittel (The Viking and the Red Man. Old Norse Origin of the Algonquin Language). Over internett kom han i kontakt med en amerikansk forfatter, Myron Paine, som da skrev på en roman med utgangspunkt i blant annet Sherwins arbeider. I denne romanen ble hypotesen om at folk fra Grønland hadde gått over isen til Amerika ble framsatt.
- Mens han skrev på romanen sin, oversatte jeg til norsk og kom med en del korreksjoner, spesielt på det som gjaldt norrøn historie, sier Omdahl.

Norskamerikaneren Reider T. Sherwin fattet interesse for algonkin-språket etter at han hørte et stedsnavn som han mente han gjenkjente fra norske dialekter. På et kart over New England fant han en rekke stedsnavn som betydde tilnærmet det samme på gammelnorsk og algonkin, og begynte å sammenligne språkene. Han dro slutningen at algonkin egentlig var basert på norrønt og at det gamle indiansersagnet Walam Olum var avledet av det norrøne «målan årum» - malte (avbildede) år. At algonkin inneholder gammelnorske ord er altså ikke et nytt funn, men Omdahl og Paine bruker Sherwins bøker for å deschiffrere Walam Olum-sagnet.

Norrøn huskehjelp

Walam Olum ble gjenfortalt gjennom generasjoner før det ble skrevet ned og oversatt til engelsk på 1830-tallet av forskjellige misjonærer og oppdagere.
- De brukte piktogrammer for å huske historien eller sagnet, som var laget på vers, forteller Omdahl til ABC Nyheter. Et bilde til hvert vers hjalp stammenes historiefortellere å huske dem.

Det er disse versene amatørforskerne mener har et norrønt utgangspunkt. Omdahl og Paine mener å ha funnet en sterk korrelasjon mellom ordene i den indianske historien og norrønt ved hjelp av Sherwins ordlister.
- Foreløpig er sju vers publisert, men elleve er «dechiffrert», og resultatet er entydig: Walam Olum og Sherwins arbeider bekrefter hverandre. Og det er essensen i det hele. Noe av det som fortelles i Walam Olum, ble bekreftet av arkeologiske utgravninger som ble foretatt på Grønland åtti år etter at sagnet ble skrevet ned og oversatt til engelsk, sier Omdahl.

To Akomen, to the (west), In the darkness, They walk and walk, all of them.To Akomen, to the (west), In the darkness, They walk and walk, all of them.

Isveien til Amerika

Myron Paines roman The Frozen trail to Merica tar utgangspunkt i både norrøn og indiansk historie. Walam Olum forteller om algonkinernes opphav og at de kom til Amerika over et islagt hav i øst.
- De syv siste versene i kapittel tre av Walam Olum beskriver hvordan det norrøne folket fra Grønland gikk over isen til Amerika, sier Paine til GuardOnline.com.

- Versene beskriver en folkemasse som går vestover til et bedre land, «over det glatte vannet, det steinharde vannet». Denne migrasjonen korresponderer i så fall med «den lille istiden» på denne tiden, mener han.

Omstridt arbeide

Både Sherwins arbeider og Walam Olum er omstridt og omdiskutert, både blant indianere og hvite.
- Det finnes mange historikere blant algonkin-stammene som går god for teoriene og som er helt klare på at de har «vikinger» blant forfedrene sine. Ingen av de vi har snakket med er villige til å gå med på, som Sherwin hevder, at algonkinsk er gammelnorsk, men vedgår at norrønt nok har influert sterkt på språket deres, forteller Omdahl.

- Og det har de nok helt rett i. William Commanda, «skattmester» i en av algonkinstammene i Kanada, var for noen år siden avbildet i magasinet Ancient American med et av stammens kjæreste eier i hendene. Dette var en «skatt» som hadde vært i stammens eie i flere hundre år. Det var en primstav! Da Myron Paine for snart tre år siden besøkte ham, spurte Myron ham hvorfor de ikke hadde fortalt dette før. «Det er ingen som har spurt oss», var svaret.

Håper på utgivelse

I oktober 2005 holdt Paine og Omdahl foredrag på en konferanse for historikere og arkeologer i Michigan om den norrøne innflytelsen i Lenape-indianernes historie. Nå håper Omdahl på å finne et forlag som er villige til å utgi Paines bok i Norge.

- Boka kommer ut denne måneden i USA. Vi arbeider nå med en faktabok om de sporene som finnes etter den norrøne befolkningen på Grønland som forsvant «sporløst» etter nesten 500 års kolonisering der. Sporene er mange, de finnes i tillegg til i språket også i mytologien, i jorda og i blodet, avslutter Frode Th. Omdahl.

Lesernes kommentarer

Forsvinningsmysteriet på Grønland og døden i Minnesota

Konvensjonell historie forteller at Leiv Eiriksson var første europeer til Amerika, eller Vinland. Det hevdes at vinlandsferdene var et kort intermesso som fant sted i årene 1000 – 1012 innen et begrenset område i Nord-Amerika, og som endte med at skrælingene jaget våre forfedre hjem igjen for godt.

30 år tidligere hadde nordmenn og islendinger begynt å slå seg ned på Grønland. Den største kolonien, Austerbygd, lengst sør i Davisstredet, bestod til slutt av flere hundre gårder og mange kirker. Et par ukers reis nordover langs vestkysten, lå Vesterbygd med over nitti gårdsbruk og flere kirker. I tillegg fantes jakt- og fangststasjoner helt opp til 80 grader nord.

Den svenske erkebiskopen Olaus Magnus, i landflyktighet i Vatikanet etter reformasjonen, skrev i 1555 at den norrøne befolkningen på Grønland talte 30 000. Men da den lutherske presten Hans Egede steg i land på Grønland i 1721 for å frelse katolikkene, fant han ikke en levende norrøn sjel. Og heller ingen døde. Gårdene var forlatt. Husene tomme. Kirkene plyndret. Ingen forvillede husdyr eller etterlatte eiendeler.

370 år tidligere hadde en annen nordmann, den geistlige skatteoppkreveren, Ivar Bårdsson, stått overfor et lignende syn i Vesterbygd. Da han ankom i 1350 fant han gårdene og husene forlatt og kveg streifende fritt omkring. Innbyggerne – med stort og smått - var sporløst forsvunnet. Ingen etterlatte eiendeler. Ingen spor etter kamp.

Høsten 1354 får ridderen Paul Knutson i oppdrag av kong Magnus Eriksson å utruste en ekspedisjon for å finne de forsvunne grønlenderne. Knutson får utvidede fullmakter og seiler ut fra Bergen om våren med et håndplukket mannskap. Siden har ingen hørt fra Knutson.

Men sommeren 1898, ved Kensington i Minnesota, graver en svensk nybygger opp en graywackstein med runeinskripsjoner:
”8 gøter og 22 nordmenn på oppdagelsesferd vest for Vinland. Vi hadde leir ved 2 skjær en dags reise mot nord for denne steinen. Vi var og fisket en dag, etter at vi kom hjem fant vi 10 mann røde av blod og døde. AVM frels oss fra det onde. Har ti mann ved havet for å se etter skipene våre fjorten dagers reise fra denne øya. År1362”.

Ekspertene fastslo raskt at runesteinen var et talentløst falsum. Når falskneren også skrev at de befant seg på en øy, hadde han ikke en gang tenkt på å bli tatt alvorlig. Nærmeste innsjø lå mer enn 30 kilometer fra nybygger Ohmans gård.
Men ekspertene tok feil. Moderne geologi har avslørt at topografien var annerledes på 1300 tallet. Vannet fløt over området – funnstedet var en øy. Verken Ohman eller noen andre kunne ha visst det. Ny viten om språk og skrift i Skandinavia i det 14. århundre, og stadig mer sofistikerte analysemetoder innen geologi, mineralogi og kjemi bekrefter at runesteinen i Kensington er ekte. ”kanskje det viktigste arkeologiske objektet funnet til nå i Nord Amerika”, skrev Dr. Matthew W. Stirling, chief of the Government’s Bureau of American Ethnology, i 1948.

Og en annen opplysning:
De overlevende hadde slått leir en dags reise fra åstedet for massakren. En dagsreise er ingen eksakt måleenhet, men 60 – 70 nautiske mil er et rimelig estimat, omstendighetene tatt i betraktning. Omtrent 120 km unna ligger innsjøen Cormorant Lake, i Becker County. To steinete holmer stikker opp av vannet. På stranden ligger kampesteiner fra istiden. Tre av dem med utborede triangulære hull. En fortøyningsmetode som ble brukt i Norge. Et norsk fyrstål fra det fjortende århundre ble funnet ved en av stenene.

Grønlenderne forsvant åpenbart ut på historikernes og arkeologenes selvpålagte blindside. Vestover. Til Kanada og Nord-Amerika. Mengden og kvaliteten på arkeologiske funn på den siden er overbevisende. Sjøfarere og oppdagelsesreisende som fulgte etter Kolumbus og utforsket Amerika nordover, beretter om ikke-indianske innslag i befolkningen fra North Carolina til Ungava. Om noen ble det sagt at de så ut som islendinger.

Opplysningene som Myron Paine og Frode Th. Omdahl her frembringer om norrønt språk og tankegods blant indianerne, er enda en bekreftelse på at innvandringen må ha hatt et ikke ubetydelig omfang.
Kanskje kan det bidra til å oppklare den store forskjellen mellom de 30 000 grønlenderne som Kirken regnet med og de 4000 som arkeologene regner med. Bispedømmet Grønland omfattet også Vinland og de andre”øyene vestenfor.”
Det er bare å ønske forfatterne lykke til i arbeidet med faktaboken de arbeider med, og håpe at den også kommer på norsk

Forsvinningsmysteriet

Opplysningene om Olaus Magnus var, må jeg innrømme, nye for meg. J. Kr. Tornøe regnet seg i "Lysstreif over Norgesveldets historie" seg fram til det samme antallet innbyggere i middelalderens Grønland - omkring 30.000. Interessant. Og takk for en hyggelig kommentar; det har vanket en del pepper (som ikke tas så veldig alvorlig) fra enkelte amerikanske nettsteder. På http://www.blogtalkradio.com/oopa-loopa-cafe kan man høre en times intervju med Myron Paine fra 30. mars i år, hvor han blant annet snakker om boken sin.

Re forsvinngsmysteriet

Tallet er hentet fra kartet 'Carta Marina' fra 1539 (ligger på nettet.)
Der har Olaus Magnus tegnet inn en øy 'Tile'. Der har han skrevet folketallet '30 000 eller mer'.
Svensken Per Lilliestrøm hevder at Tile er det samme som Thule, som var navnet på bispedømmet Grønland.
Det er nok mye her som kan diskuteres - men inntil nå har jeg ikke sett at noen har kommet opp med noen bedre forklaring . .