ABCNYHETER

Mobbing av NS-barn har vært ansett som utrykk for "god nasjonal holdning" siden høsten 1940. En del av hetsen består i å kalle medlemmer av Nasjonal Samling for "nazister", og derved beskylde dem for internasjonalisme. Det er også tvilsomt om NS-folk var mer tyskvennlige enn folk flest. Men de har i etterkrigstiden ikke blitt hørt på at de mente de handlet til sine landsmenns beste. Når mange unnlot å fortelle sine barn om sin fortid, kan det ha vært for å skåne dem fra samfunnets forfølgelse. Følgende dikt sto som Dagens rim i Fritt folk 19.1.1942: ”Sønn til nazisten” (Gåseøynene er i originalen) Du hopper og leker. Du gråter og ler, Du vesle, uskyldige Tore. Du fatter slett intet om alt det som skjer blandt alle de voksne og store. Din dag er en dans i fra morgen til kveld. Du spiser og sover og gledes. Din veldige verden får styre seg selv, den trenger slett ikke å ledes. Så legges du søvnig i sengen av mor og folder de hvite små hender. Så ber du til himlen med stammende ord for alle de folk som du kjenner. ---------------------------------- Ja, det er de synder du vesle begår du kan ikke mer om du vilde. Og likevel finnes der folk som formår å hate dig, søteste lille. De slår deg og sender deg drepende blikk fordi du er m i n, lille unge. Gud gi du må glemme hvert hånsord du fikk av menneskers giftige tunge. SNORRE

Dag Geir Bergsvik Knudsen påstår: ”Vi er heldigvis forsonet med dem som var i hirden eller på andre måter sto til tjeneste for tyskerne”. Det er ikke sant. Det har ikke vært dialog i Norge mellom de to måtene å forholde seg til den tyske okkupasjonsmakten på nesten 70 år. Det foreligger to versjoner av historien. De er så like og ulike som positiven og negativen på et svart/hvitt-fotografi. Begge parter mener at de er heltene, som gjorde en positiv innsats for landsmenn overfor tyskerne. Begge mener at det er de som vist respekt for Gud og Grunnloven og som har all grunn til god samvittighet. Medlemmer av Nasjonal Samling oppfatter seg pådømt motpartens internasjonalisme når de kalles ”nazister” og motpartens ansvar for at Norge lå åpent for invasjon pga andre partiers forsvarsfiendtlighet og manglende nøytralitet når de kalles ”landssvikere”. Quisling ble stort sett dømt for det han som forsvarsminister 7.4.1932 anklaget Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet for, og som han fikk Stortinget unntatt disse partiene til å bekrefte. Det er riktig at det oftest var mennesker som følte seg trygge på sitt nasjonale ståsted som opponerte i etterkrigstiden. De var også stort sett alene om å få komme til orde. Men også de ble forfulgt for sin opposisjon. Eksempler er O.H. Langeland (Leder av mil.org i Oslo) og Lingemannen og historikeren Svein Blindheim. Tilgivelse av medlemmer av Nasjonal Samling for at de skal ha vært ”nazister” eller ”landssvikere” vil av de stadig færre gjenlevende oppfattes som ytterligere legitimering av hetsen mot dem. For å få til en forsoning må virkelig alle ting opp, hvis ikke sliter vi videre!

Norge har ingen ting å anklage Iran for. Hamsun ofret sin Nobel-medalje til Goebbels i juni 1943 som ledd i strategien for at han skulle få foretrede hos Hitler samme måned. Hamsun forlangte Terboven vekk fra Norge fordi han fikk nordmenn dømt og henrettet. Hamsun var den eneste som sa Hitler imot rett opp i ansiktet. Det eneste han oppnådde var Hitlers raseri. Siden Hamsun var politisk ukorrekt fordi han anklaget Londonregjeringen, ble han fradømt Nobelprispengene med renter etter krigen, av norske lovlige myndigheter.

Bjørn H. Bråthen venter at samfunnets mishandling av Hamsun etter krigen skulle ha økt hans aktelse for Regjeringen og Arbeiderpartiet. Hamsun ble straffet for sin ærlighet da han skrev: ”Regjeringen gav ordre til mobilisering og rømte. Den visste at vi ikke hadde noget at berge os med overfor nogen, men den gav ordre til mobilisering og rømte. Nu dør norsk ungdom for ”Regjeringen”.”(Nationen 27.4.1940). Hamsun anså heller ikke Regjeringen som lovlig, men som ”Kongens private” (Fritt Folk 4.5.1940) etter at Stortinget hadde forlenget sin egen funksjonstid med ett år og følgelig fremdeles satt i 1940. Hamsun kunne kanskje ha endret oppfatning hvis han hadde fått anledning til dialog, for eksempel i den rettssaken han ønsket seg, men ikke fikk før han var for blind og døv til å følge med. Han hadde med sitt krav til redelighet heller forsvart sine egne meninger enn opportunistisk å anlegge de politisk korrekte. Straffer man mennesker for deres meninger, i stedet for deres handlinger, oppnår man knapt annet enn gjensidig forakt. Hamsuns oppfatninger av den militære situasjon var relativt vanlige sommeren 1940, og ble delt også av general Laake. Etter krigen kunne man bli dømt for landssvik for å ha gitt uttrykk for dette i 1940, særlig hvis man i 1945 fortsatt kritiserte den sittende regjering. Han var uenig i den eneste tillatte oppfatning fra 1945. Han var ærlig nok til å stå ved det. Hvordan kunne så Hamsun i 1943 rose de tyske ubåtenes krigsinnsats, ut fra et norsk nasjonalt sinnelag? Riktignok var han tyskvennlig hele livet, og atskillig mer opplyst om Englands ugjerninger i fortid og samtid enn Tysklands. En årsak kan være at England forsøkte å blokkere norskekysten slik de gjorde under krigen 1807-14 (Terje Vigen). Skip som gikk langs norskekysten, var fritt vilt for de allierte. 172 skip totalforliste og minst 1092 omkom i Hjemmeflåten, mange etter angrep fra britiske ubåter. Særlig gikk det ut over hurtigruten. Hurtigruten ”Irma” ble senket av nordmenn i britisk tjeneste. Angrepene var hovedsakelig basert på rapporter fra etterretningsagenter i Norge. I tillegg var tapene av skip fra Norge i utenriksfart (for eksempel transport av korn fra Tyskland/Danmark) størst i norske farvann. Det omkom flere sjøfolk i rute- og kystfarten enn i utenriksfarten hjemme og ute til sammen. I 1942-43 var det få skip langs norskekysten som ble senket. Grunnen var at de allierte måtte samle alle sine krefter for å bekjempe de tyske ubåtene som truet med å stoppe forsyningene til Storbritannia. Se bind V, ”Hjemmeflåten mellom venn og fiende” i ”Handelsflåten i krig 1939- 1945” s.207-14.

Eichingergruppen gjorde det som var ventet av dem: de svek Hamsun. Hos ”Arkivet” er det mer akseptabelt å nevne Latza enn Hamsun. Tore Hamsun nevner kontakt med Latza. Tore Hamsun skriver også i ”Efter år og dag”s.247: VG-redaktør Tim Greve fant det i sin tid klanderverdig at jeg, ved å antyde et par gode resultater, tilføyde de benådede en ufortjent belastning ved å skulle stå i takknemlighetsgjeld til noe slikt som familien Hamsun. – ja,ja, det er en del år siden nå, og jeg bryr meg ikke mer om det heller. Men det var en pen skikk i gamle dager å si takk, selv om det ikke var for så meget. Advokat Albert Wiesener skriver i ”Seierherrens justis” s. 142: ”Knut Hamsun hadde det syn under krigen at norske gutter som ble dødsdømt av tyskerne hadde risikert sine liv til liten nytte, og for en sak som var Englands, ikke Norges. En sak som England dessuten fikk se til å vinne selv, uten norske livsofre. Dette syn ga Hamsun offentlig uttrykk for, på sin egen måte, i sin egen stil. Han gjorde det ikke som en hån mot de dødsdømte, slik enkelte har villet legge det ut. Men som en bitter advarsel, for om mulig å spare nye unødige skytninger. Allikevel hjalp han, når han ble bedt om det. Allikevel gikk Hamsun oppe i lange netter og tenkte ut hva som kunne gjøres for de dømte. Hva han kunne gjøre, han som hadde et navn og goodwill, hvor andre den gang ikke tellet. Tunghørt og syk, gammel og trett, la han problemene inn på seg i ansvar og i dypt alvor. Og det er helt korrekt, når Tore Hamsun forteller at hans far om igjen og om igjen la sitt navn i vektskålen for politiske antagonister i den dypeste nød. Hvis noen tror at den gamle herre brukte sitt navn og sin goodwill under krigen til egen fordel, bør han påvise det. Forholdet er at vår dikterhøvding – nyttig og uegennyttig – slet sin goodwill hos det daværende Tysklands ledende menn ut for folk som han selv var dypt uenig med, men som var hans landsmenn. Hvor mange eksempler kan seierherrementaliteten i Norge oppvise på en tilsvarende romslighet etter krigen? ”

Ja, jeg har lest ”Nu igjen!”, men det er ikke min kilde for resultatet av avisartikkelen. Artikkelen er omtalt i Torkild Hansens bok ”Prosessen mot Hamsun”, s.113-7. På s.116 står gjengitt at Sten Sparre Nilson, forfatteren til boken ”Ørn i uvær” ringte til Eichinger-gruppens advokat, J.C.Mellbye som bekreftet at resultatet av artikkelen var at alle 13 ble benådet.

Da Jesus hadde reddet livet til 10 spedalske, ved å helbrede dem, kom bare en tilbake for å takke. Denne ene var riktignok ingen god jøde, men en samaritan(Luk.17.11-19). Da Hamsun hadde reddet livet til de 13 dødsdømte i Eichinger-gruppen, blant annet ved å offentliggjøre en realistisk beskrivelse av effekten av deres illegale/ulovlige virksomhet, kom ingen noen gang tilbake for å takke. De protesterte ikke da han ble fjernet fra sitt hjem og internert, da han ble sendt til Psykiatrisk klinikk for å få diagnosen ”Varig svekkede sjelsevner”, da han ble nektet å føre sin sak til han var for blind og døv til å følge med, og følgelig ikke kunne bringe skam over dem som rettsforfulgte ham. Det måtte med ethvert middel forhindres at noen tok Hamsuns beske kritikk av Nygaardsvold-regjeringen alvorlig. Eichinger-gruppen vitnet ikke for ham under rettssaken. I sin takketale for Nobelprisen sa Hamsun bl.a at han mottok den ”paa mit Lands vegne” og under ”den Hyldest til mit Land som bruset i »Ja vi elsker» den var en Bölge gjennem mig, den faar mig til at svaie”. Var det derfor det norske samfunn mente seg berettiget til å fradømme ham prisen med gode renter, etter at han frivillig hadde gitt fra seg Nobelmedaljen i håp om å befri Norge fra Terboven? Hamsun ble på slutten av livet så fattig at han manglet skjorte eller et teppe å ha over seg. Heller ikke da hadde noen fra Eichinger-gruppen noe til overs for ham. De 13 var nok gode nordmenn, i betydningen som kom frem i rettssaken mot fru Hamsun. Forsvareren la frem et takkebrev fra Harald Grieg, for at Hamsun med familie hadde fått Grieg løslatt fra Grini. Eneste reaksjon på dette brevet var ifølge Agderposten et lite smil fra rettens administrator. På spørsmål fra forsvareren om han tvilte på at brevet var ekte, svarte han: ”Nei, bevares, men jeg trodde Grieg var god nordmann.”

Artikkelen "Nu igjen" var med å redde livet til 13 dødsdømte motstandsfolk (Eichingergruppen). (Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun s.114-6). Hamsun viste stor medfølelse med dem og deres familier tross sin uenighet med dem. Hamsun gjorde sitt beste for å mildne tyskernes (Terbovens) tyranni i Norge. Er det landssvik? Var Hitlers tyranni verre enn Stalins? Var det riktig å vise Hamsun mindre forståelse for hans meninger enn Hamsun viste for motstandsfolkenes?

Den norske motstandsbevegelsen arbeidet illegalt, uten uniform, med den risiko det medførte både for de aktive og for sivilbefolkningen for øvrig. Hamsun ble drevet til fortvilelse av alle landsmenn som ble henrettet uten at han kunne hjelpe. Hans artikkel ”Nu igjen!”(Aftenposten 13.2.1943), var sannsynligvis et vesentlig bidrag til at Eichinger-gruppen (13 mann) fikk beholde livet. Innlegget er siden blitt tolket på verst mulig måte. Da Adolf Hitler var død representerte han ingen fare lenger. Hamsun hadde ikke fått særlig positivt inntrykk av ham da de møttes; han hadde ikke hørt på Hamsuns bønn om å hjemkalle Terboven. Men Hamsun så Hitler som et bollverk både mot Stalin og Churchhill og deres riker. Dessuten trodde Hamsun at Hitler var død i kamp for sin egen hovedstad. Hitler hadde ikke rømt, som visse andre. At nazi-Tysklands ugjerninger kunne måle seg med Sovjets eller kolonimakten Englands falt ham vel heller ikke inn. Burde det ikke vært mer rom for meningsforskjeller da verdenskrigen var over? Har det noen gang vært straffbart å si noe tilsvarende om Stalin?

Hamsun var tyskvennlig hele livet, uavhengig av styresett. Da Norge var okkupert, og landsmenn ble fengslet, gjorde han sitt beste for å hjelpe. Han kan ha reddet livet til 15-20 landsmenn. Hadde Norge valgt Hamsun til forbilde for hvordan man behandler dem man er uenig med, hadde ikke Norge hatt noe å skamme seg over. Men Terboven var stadig mindre villig til å lytte til Hamsuns bønner. I følge Torkild Hansen, ”Prosessen mot Hamsun” satset Hamsun Nobelmedaljen, og sendte den til Goebbels i håp om at den ville skaffe ham adgang til Hitler personlig. Det lyktes. Hamsun var den eneste som våget å uttrykke kritikk åpent overfor Hitler. Han forlangte at Terboven måtte fjernes fra Norge, fordi han fikk henrettet nordmenn. Det lyktes ikke for Hamsun. Hitler ble rasende. På vei hjem ble Hamsun møtt av Terboven på flyplassen, og nye propagandabilder ble tatt av de to sammen. Det er ikke kjent at Hamsun noen gang svek jøder. Tvert imot sørget han for at Max Tau ble reddet fra Hitlers leire to ganger. Til gjengjeld svek Max Tau Hamsun: Da Hamsun hadde bruk for Max Taus anbefaling av sin bok ”På gjengrodde stier” i Sverige, etter at Gyldendal sa nei, nektet Max Tau dette. Et lite sveitsisk forlag tok boken. Hamsun var aldri nazist i noen rimelig betydning av ordet. Juristene Anine Kierulf og Cato Schiøtz fant ved sin utredning i 2004 at det var Høyesterett som meldte Hamsun inn i Nasjonal Samling i juni 1948. I retten i Grimstad ble Hamsun frifunnet av den juridiske dommeren Sverre Eide. Det var de to lekdommerne som dømte ham. Per Borten husket godt rettsaken mot Hamsun: ”Jeg hadde en følelse av at det var tidsbestemt opportunisme som rådde. Hamsun var en veldig fremstående kulturpersonlighet som det var viktig for noen å få dømt. Paradoksene er mange. Vi hadde for eksempel en rådmann som oppfordret folk til å dra på tyskerarbeid på Værnes flystasjon ennå mens kampene pågikk i Nordland. O.C.Gundersen ble aldri straffet for dette. Han ble justisminister”(1945-52). Selv oppfattet Hamsun det slik at han ble rettsforfulgt i etterkrigstiden for opposisjon mot Arbeiderpartiet. Som han selv sa det på Psykiatrisk klinikk: ”Jeg er landsforræder ser De. Har skrevet noen stubber i Aftenposten og Fritt Folk de siste 5 år. Men det var jo nok. Det var ikke slik som Londonregjeringen ville ha det.” Var det nødvendig å fradømme Hamsuns hans ”sjelsevner”, pådømme ham nazisme og frata ham Nobelprisen med gode renter slik at han mot slutten av livet var lut fattig og ikke ville kunne utgi noe på eget forlag, for å legge død Hamsuns beske kritikk av Nygaardsvoldregjeringen?