ABCNYHETER

du har helt rett- skulle skrevet kilde! Synes det var så godt at det burde deles!

Vi ser at bare vi tror nok på noe, blir det jomen meg sannhet etterhvert, fordi tro blir en innbildt viten, og viten er avgjørende for hvordan vi velger å handle. Og jo lenger troen tar oss, jo viktigere blir det å holde fast ved den, fordi det etterhvert blir for høyt å falle. Stadig blir vi konfrontert med mennesker som påstår at tro er en nødvendighet for at livet ikke skal bli meningsløst. De som hevder at et verdifullt liv er avhengig av en tro, aksepterer samtidig at mennesket er så dårlig rustet i møte med virkeligheten og erkjennelsen av den at man er nødt til å ta i bruk en krykke, et system av myter, illusjoner og overtro for ikke å gå under i et meningsløst kaos. Det er jo i grunnen ikke større forskjell på begrepene tro og overtro. Det første lyder unektelig mer positivt enn det siste. Det kan ha sammenheng med at de bestemmende makter til enhver tid har kalt sin overtro for tro som en slags legitimering, og de andre ble kreditert overtro. Det er klart tro kan være et gode, bl.a. som motivasjonsfaktor og inspirasjon. Man må bare aldri forveksle det med viten. Det er noe som heter: Sterk i troen. Det burde utfylles med: Svak i sjelen.

I vår egen kultursfæres opprinnelige religion kristendommen, vet vi jo at det allerede i de første århundrer etter Kristus, da Bibelen ble satt sammen, ble foretatt en utrenskning av dokumenter som motsa det vi i dag kjenner som de fire evangeliene. Det var altså flere enn de fire. Teologien har endret seg lite i så måte. Vi ser i våre dager at det er nær uendelig mye som motsier læresetningene i religioner. Man har da alternativene mellom å leve i en fullstendig fantasiverden uten relasjon til virkeligheten, eller til stadighet revurdere og omfortolke læresetningene. Man forkaster dem imidlertid ikke. Man innser kanskje at det å være religiøs innebærer endel ofre i form av saklighet. All religiøsitet springer ut av en svært instinktiv følelse, nemlig av at det er noe “større” enn deg selv, behovet for å tro at man ikke er alene i verden, frykten for en kosmisk ensomhet i møtet med stjernene. Opplevelsen av egen meningsløshet som biologisk vesen kan tenkes opplevet som så vanskelig å leve med at man i desperasjon skaper seg en tro, og helst i system. Etterhvert som dette blir mer omseggripende i et samfunn, kommer også maktaspektet inn i bildet, og ensretting og bekreftelse av eget trossystem blir derfor motivert av maktpolitiske grunner. I den grad en slik revisjonisme har funnet sted i de århundrer den katolske kirken var den mest betydningsfulle maktfaktor i Europa, er det altså selvfølgelig grunn til å spørre seg om det overhodet har vært religiøst betinget. Man kan altså i et slikt perspektiv se to grunner til å bedrive utstrakt selektivitet: Angsten for ensomhet, behovet for noe større, kanskje den opprinnelige religiøse følelsen. Dernest den som finner sted utelukkende for å befeste maktstrukturer. I europeisk historie ser vi at man gikk tilbake til førstnevnte ved reformasjonen, da Luther prediket en subjektiv, antiautoritær gudsopplevelse som basis for kristendommen.

Med overtro mener vi gjerne irrasjonelle forklaringsmodeller på fenomener vi ikke helt forstår, eller troen på noe som tilsynelatende ikke kan forklares vitenskapelig. Overtro er representert i alle kulturer i vår tid. Men det er tvilsomt om vi tenker over hvor mye overtro vi i virkeligheten omgir oss med i vår virkelighetsoppfatning. For dette begrepet handler ikke bare om vardøger, hjelpere, engler og guder etc etc. Snarere er det en betegnelse på en psykologisk tilstand eller mekanisme. Og hvis man ser på overtroiskhet som et psykologisk fenomen, er det interessant å se på hvordan dette fungerer, hva slags motivasjon som legges til grunn og om dette kan overføres til andre områder enn det vi normalt anerkjenner som overtro. Psykiatere og psykologer snakker om hjernens selektivitet. Dette kan betegnes som et intellektuelt forsvarsverk eller rett og slett en orienteringsmekanisme. Hjernen velger konstant ut hvilken informasjon den skal ta opp, ettersom vi naturligvis ikke kan lagre alle de inntrykk vi kontinuerlig mottar. Men hjernen velger også hvilken sannhet den vil forholde seg til, og tenderer til å skille ut det som motsier det etablerte. Den materielle virkeligheten er uendelig kompleks, og filtreres og ordnes (håndterliggjøres) for at hjernen skal kunne forholde seg til den. Med andre ord systematiseres for å forstås. Dette kan vi tenke oss skjer både på det bevisste og det ubevisste plan. Overtroisk mentalitet ga seg utslag i et av de mest gruvekkende eksempler på blind tro i kombinasjon med kvasivitenskap og mangelfulle sjelsevner hos personer med altfor mye makt. Derav ulike overgrep som bl.a lobotomi. Tilhørighet til ulike trossystem over lengre tid ville bli svært problematisk om man hadde vært fullstendig ærlig og vurdert sine holdninger analytisk til enhver tid, innsett at det i stor grad handler om å kjempe for ikke å miste troen.

Ser mitt innlegg har blitt slettet igjen- Skjønner man må kopiere alt man skriver. Begynner seriøst å lure på hvordan det sensureres og med hvilken grunn. Snodige valg. Innlegget: Du verden... En ting er å ha et rikholdig bibliotek- men hvem har forfattet bøkene og hvordan tolkes de? I hvilken grad evnes det å skille mellom vitenskap og pseudovitenskap? Det er legitime spørsmål. Forøvrig er kognitiv dissonans et interessant tema ;o)

så det Kjell.. .. kan også se ut som om det er forskjell på hvem som er på jobb i ABC.. snodig sensur.

Mitt innlegg ble slettet, men Hr. Larsen kan få si hva han vil?

Me too ;o)

som er opphavet, (kan anbefale filmen Zeitgeist ) - det faller mange tungt for hjertet, ergo florerer religiøs propaganda for å hindre at man skal ta dette innover seg. Det handler om kontroll. Tvang til å underkaste seg et system basert på frykt og makt. Er man villig til å ta noen dypdykk er det utrolig hvor utvidet horisont og ny forståelse man får. En slik "oppvåkning" er menneskeheten tjent med.

å få frem at det ikke er lobotomi slik det ble praktisert før i tiden. Det kalles kapsulotomi. " Dette er presisjonskirurgi. Å sammelikne kapsulotomi med lobotomi, er som å sammenligne moderne kirurgi med feltkirurgi, mener overlegen." http://www.dagbladet.no/nyheter/2000/09/22/220176.html