ABCNYHETER

Dette landet, og alle land i verden, blir bygd av at noen få mennesker prøver og feiler - og prøver pånytt. Det er 3 typer mennesker: Noen som får ting til å skje, noen som ser på mens det skjer, og noen som spør: hva skjedde? Vollvik kommer tilbake, forhåpentligvis i en mer moden utgave - om ikke folk som deg tar knekken på han.

Om jeg røyker en 20-pakning, vil jeg ikke banke kone og barn. Det skjer ofte ved alkoholmisbruk. La meg ha mine 2-3 sigaretter etter kl. 21 om kvelden i fred. Det er stort sett alt jeg ber om.

Det er trulig ikkje mulig å få deg til å innrømma at du tar feil heller. Derfor bedre å unnlate å svare på mine spørsmål, late som de ikke er stilt, og fortsette debatten i et annet spor. Er du politiker? Hvem innbiller deg at det er 3% arbeidsledighet i Norge? Den statistikken er jo bare tull. Om du jobber 1 time i uka, er du ikke med. Om du går på et eller annet tiltak, er du ikke med. Om du ikke er tilmeldt NAV sitt meldekortsystem, er du ikke med. Som sagt: Vi har noen hundre tusen personer i Norge som ønsker seg mer lønnet arbeid enn de har. Det er hovedproblemet. Ikke at vi mangler noen her og der pga varierende årsaker jeg har beskrevet lenger oppe.

Eller har du tall fra NAV som viser at det er flere ledige jobber enn personer som ønsker jobb? Jeg har ikke sagt en 50-åring ikke kan omskolere seg, eller at en ufør ikke er en ufør.

Det kan virke som om det for enkelte faller tyngt for brystet at kvaliteten på utenlandsk mat ikke alltid er like god for helsen?

Får håpe du en dag passerer 50, og mister jobben du har hatt i 30 år. Da kommer kanskje forståelsen, og ydmykheten. Jeg snakker ikke om de få unnasluntrerne som finnes, jeg snakker om alle de som sårt ønsker seg jobb, men ikke får. At bransjesvingninger og/eller utdanningsetterslep gjør at det i perioder vil mangle arbeidskraft slik at det vil være ledige stillinger er naturlig. Det kan bøtes på med arbeidskraft fra andre land. Om vi ønsker det. Men: de 20.000 ledige jobbene du lister opp, er altså ingenting mot det antall som går uten jobb. Så, hva er hovedproblemet?

Med flere hundre tusen utenom arbeidslivet, og noen få titusen ledige jobber, er det vel rimelig klart hva hovedproblemet er??

Hvor mange uføre, innvandrere, eldre langtidsledige, yngre "drop-outs" og sosialhjelpsmottakere er ikke medregnet i statistikken? Vår fremtidige velferd er avhengig av at vi får sysselsatt disse i mye større grad enn vi gjør i dag. De ledige jobbene som finnes matcher ikke disse gruppenes kvalifikasjoner. Ikke alle egner seg som ingeniører, økonomer, helsearbeidere eller provisjonsselgere. Dessverre har vårt lønns- og kostnadsnivå ført til at vi er blitt utkonkurrert på en rekke områder, bl.a. er en rekke industriarbeidsplasser blitt nedlagt. Nå er det på tide å tenke nye tanker omkring jobbskaping for de som sliter på arbeidsmarkedet. Ikke lulle oss inn i misvisende statistikk om at alt er så bra.

Det er på det rene at høye boligpriser er et byproblem, og jo større by, jo større problem. Dette problemet er ikke et spørsmål om boligpolitikk, men om hvor jobbene skal ligge. For 15-20år siden foreslo jeg å flytte 50.000 arbeidsplasser ut av Oslo. Som en motvekt mot bl.a. boligpriser, køproblemer og kriminalitet. De fleste husker hvilket spetakkel det ble da Victor Normann forsøkte å flagge noen få arbeidsplasser ut av Oslo. Det er forståelig at folk vil ha kort reisetid til jobb, og at studentene vil ha det samme til sine studiesteder. Men hvorfor må alt legges til de største byene, som det tross alt er bare 4-5 av i Norge? Kunne vi ikke bygget opp flere mellomstore byer i stedet? Det går fort 30min å komme på jobb i f.eks. Oslo. Du kan bo et stykke fra f.eks. Hamar før du bruker 30min dit. Og 30min vekk er boligprisene atskillig mer behagelige. En annen ting er at kostnadene ved boligkjøp neppe er noe større idag enn for f.eks. 50 år siden. Men vi krever adskillig mer, areal bl.a. En massiv mobbekampanje mot distriktene og bøndene hjelper heller ikke akkurat på å få til en spredt bosetting. Så det så.

Det første en må spørre seg er: Hvem tjener på denne sykeliggjøringen av alminnelige folk? Er det noen som ønsker at alle med et eller annet usympatisk trekk skal diagnostiseres og "behandles"? Legemiddel-, naturmiddel- og helsekostindustrien er igang med å sykeliggjøre folk, og overbevise dem om at de kan leve mye lenger om de tar den eller den pillen. Barnevernsindustrien jobber hardt for å overbevise samfunnet om at vi har så mange udugelige foreldre at de må overta omsorgen for fler og fler. Skal det også nå bli obligatorisk med psykologbesøk?