ABCNYHETER

Det var høyst ulike årsaker til at de nevnte arrangementene glapp for Norge. Tromsøs OL-drøm kom ikke en gang ut av landet fordi søkerkomiteen gjorde en altfor dårlig jobb, budsjetteringen var hårreisende og konseptet ikke tilpasset kravene som stilles til et vinter-OL. Ungdoms-OL røk fordi Regjeringen la inn så mange forbehold i statsgarantien at IOC ikke aksepterte den, mens den norske søknaden for VM i skiskyting ikke nådde opp mot Nove Mesto fordi tsjekkerne hadde noen fristende gulrøtter som delegatene på IBU-kongressen slukte.

I sum gir dette grunnlag for noen refleksjoner når vi går inn i et år der skjebnen til en norsk-svensk søknad om fotball-EM i 2016 skal avgjøres. EM vil kreve betydelig statlig støtte, slik alle arrangement av en viss størrelse vil gjøre. Hvilke type idrettsarrangement er det Norge bør gå inn for, og hvordan bør disse finansieres?

Bør gå inn for EM og VM

Av mesterskapene som er nevnt, er det ett vi opplagt bør ta på oss. VM i skiskyting tilhører en kategori der Norge alltid må være på banen. Det er klokt at særforbund jobber for å avvikle EM og VM i sine idretter. Et ski-VM i Holmenkollen, sandvolley-VM i Stavanger, håndball-EM for kvinner og diverse skøytemesterskap bidrar til å gi de ulike idrettene stor oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Her er det et begrenset behov for statlige investeringer, og disse knytter seg gjerne til anlegg som vil være i bruk etter selve mesterskapet. Videre ligger det potensial til å hente betydelige inntekter selv om mange internasjonale særforbund legger beslag på mesteparten av inntektene fra TV og sponsorer.

Også kan det selvsagt hevdes at Norge har en viss forpliktelse til å ta på seg internasjonale mesterskap i en del idretter. Det ville for eksempel se rart ut om én av de aller beste vinteridrettsnasjonene aldri sto som vertskap.

Men så er det ikke slik at de andre bøyer av når Norge melder seg på banen med garantier om teknisk gode arrangement og mange tilskuere. Det erfarte Skiskytterforbundet i 2008 da man reiste på kongress i Praha med et godt konsept i nyrenoverte Holmenkollen. Da Nove Mesto, med betydelige lavere kostnadsnivå, dekket alle oppholdskostnader allerede ti dager før mesterskapet starter i 2013, var valget opplagt enkelt for mange skiskytterforbund som sliter med dårlig økonomi. Tsjekkerne fikk 72 prosent av stemmene – Oslo 20.

Hvorfor vinterleker til Norge?

Et vinter-OL stiller helt andre krav, samt involvering fra myndighetene. Det er her snakk om å presse inn konkurranser tilsvarende 15-20 verdensmesterskap på ett sted i løpet av 16 dager. Søknaden for et OL i Tromsø 2018 ville ha behov for en statsgaranti på 28,6 milliarder kroner der man riktignok kunne regne med snaue ti milliarder i inntekter slik at moroa ville koste den norske stat snaue 20 milliarder.

I prosessen ble det blant annet sagt at «verdens rikeste land» fra tid til annen må påta seg vertskapet for et vinter-OL. Resten av verden ser trolig ikke slik på det. Den olympiske bevegelse klarer seg fint uten Norge. Lekene er så attraktive at mange ønsker å stå som vertskap. Man må derfor komme opp med en bedre begrunnelse for at Norge skal søke. Ett moment er at OL kan virke stimulerende på turismen. På Lillehammer var de langvarige effektene minimale, mens man kunne ha håp om at markedsføring av Nord-Norge kunne gi mer. Men PR-effekten ville slett ikke bli god om lekene hadde endt opp med trafikkaos og tusenvis av misfornøyde gjester som ikke var fornøyd med boforholdene.

Her ble utfordringene for store for Tromsø. Byen er rett og slett for liten. Så kan det hevdes at dette gikk riktig så fint i betydelig mindre Lillehammer i 1994. En av forskjellene mellom de to byene, er at Tromsø måtte bygge åtte idrettshaller – og kanskje enda flere fordi nye idretter kan komme på OL-programmet. På Lillehammer holdt det med Kristins Hall og Håkons Hall fordi man dro veksler på nabobyene Gjøvik og Hamar. I 2018 skulle alle innendørsanlegg plasseres innenfor Tromsøs bygrense.

OL-diskusjonen kommer garantert opp igjen i Norge, men trolig vil det først være aktuelt med leker på norsk jord nærmere 2030. Innen den tid bør det diskuteres hva man ønsker å oppnå med et slik arrangement.

Den ville EM-ideen

Lenge før den tid, skal det avgjøres om Norge og Sverige skal søke fotball-EM i 2016. Ideen virket i overkant frisk da den kom, fordi kravene til publikumskapasitet var så til de grader overdimensjonert i forhold til norsk fotballs hverdag. Da Aftenposten like før jul kunne fortelle at UEFA hadde kommet med enda strengere krav, var det forhåpentlig kroken på døra for prosjektet – i alle fall i denne omgang.

I Oslo, der Ullevaals 25.000 seter fylles maks to-tre ganger i året, må det trolig bygges en ny arena med plass til det dobbelte. Ytterligere en arena må være i stand til å ta imot 40.000, mens eksempelvis Bodø, med sitt fotballag som trekkere rundt 5000 tilskuere til Aspmyra, skal ha EM-kamper med 30.000 tilskuere på tribunen.

Det er greit med hårete mål, men dette blir i overkant. Kan hende bør vi innse at de mest attraktive og kostnadskrevende arrangementene ikke er noe for Norge. Uten at det tar vekk inntrykket av å være en idrettsnasjon.