ABCNYHETER

Jeg gikk alltid på gamle Bislett alene.

Det var strålende å stå i kø og føle på forventningene fra andre tilskuere som visste at noe spesielt kom til å skje akkurat den sommerkvelden. Enten jeg endte opp i slitne Nordre sving eller på et falleferdig Store stå var det en stilltiende publikumsavtale at vi ikke bare skulle være patriotiske og juble for nordmennenes prestasjoner.

Nei, alle gode friidrettsprestasjoner skulle belønnes med et skikkelig Bislett-brøl.

Og den 27. juli 1985 ble det nok å juble for. Det ble satt nye verdensrekorder i Oslo på rekke og rad. Det startet med Ingrid Kristiansen som knuste 10.000 meter-rekorden med 14 sekunder. Det fortsatte med marokkanske Said Aouita som forbedret 5000 meter-rekorden med ett fattig hundredel. Og ble avsluttet med briten Steve Cram som knuste både Drømmemil-rekorden og Bislett-yndlingen Sebastian Coe like før midnatt.

For løperne må det ha vært berusende at bruset fulgte dem runde etter runde. Denne spesielle kvelden var det nærmere 20.000 på Bislett som ga det de hadde i samspill med stjernene.

«Nå får vi litt under 31 minutter med patriotisk, øredøvende støy», sa en britisk journalist like før Ingrid Kristiansen satte ut på sitt rekordløp. Ifølge Aftenposten så gren han på nesen.

Han fikk selvsagt rett. Men bare delvis.

Vår langdistansedronning hadde på forhånd lovet verdensrekord på 10.000 meter. Det startet grusomt tregt. Ingrid, for anledningen med briller og sprintsko uten hæler, måtte gjøre jobben på egen hånd. Den belgiske «haren» sviktet fullstendig og var mer som en skilpadde å betrakte. Tidlig i løpet lå vår løperdronning fem sekunder etter skjema, så – sakte, men sikkert - jobbet hun seg nedover i rundetider.

Trener Johan Kaggestad lot seg imidlertid ikke affisere og løy så godt han kunne på sekunderingen. Kaggestad bekrefter overfor ABC Nyheter at han ofte manipulerte rundetider i positiv retning for å hjelpe løperne.

Men det var kun da fire av de 25 rundene gjenstod at Ingrid Kristiansen skjønte hun ville slå verdensrekorden. I mellomtiden ble løper etter løper tatt igjen med én runde. I mål var det bare nummer to og tre hun ikke hadde passert, og Ingrid brøt den magiske 31 minutters-grensen med 58 hundredeler.

Brølet da speakeren leste opp rekordtiden, ga gjenlyd i de gamle Bislett-murene resten av kvelden. Og det var slett ikke et Bislett-brøl forbeholdt gode nordmenn.

På banen: Politiker og Bislett-general Arne Haukvik i kjent stil med stråhatt og ropert på Bislett Games. (Foto: Svein Erik Furulund, Aftenposten).

25 år etter han satte rekorden, mimrer mellomdistanseløperen Steve Cram i den britiske avisen Daily Telegraph:

- I Oslo føltes det som om jeg løp gjennom luft. Det syntes ikke være noe friksjon, ikke noen motstand. Da klokken ringte, startet jeg bare å spurte og økte på. Jeg klarte ikke å senke farten, og da jeg krysset mållinjen, føltes det virkelig som om jeg bare kunne løpe videre, sier han i dag.

Briten var da også i sitt livs form og satte i løpet av 19 fantastiske dager tre verdensrekorder på tre forskjellige distanser sommeren 1985. Sammen med Sebastian Coe og Steve Ovett dominerte han mellomdistansene på begynnelsen av 80-tallet og flere av tidene til Cram og Coe (1.500 og 800 meter) er i dag gjeldende  britiske rekorder.

Så hva var det som gjorde Bislett stadion så spesiell?

Det var i hvert fall ikke eksteriøret. Bislett ble på den tiden beskrevet som en rønne, med falleferdige tribuner og gammeldagse fasiliteter. Året før de tre rekordene ble satt måtte det settes inn ekstraordinære tiltak for å hindre tribunene fra å gå opp i limingen.

«Bislett er - utenfor løpebanen og bak tribunene - en skam. Manglende vedlikehold som følge av Oslo kommunes prekære økonomi har medført et årelangt forfall som bare et skippertak kan rette opp. I fjor var det nære ved at taket over Store Stå falt ned som følge av sprekker i muren. Gjennom forskuddsfinansiering organisert av Norges Friidrettsforbund fikk man reddet seg fra den store skandalen.», skrev VG i juli 1985.

Likevel klarte «Bislett-alliansen» (et samarbeid mellom klubbene Tjalve og BUL) det kunststykket å samle verdenseliten i friidrett til et av verdens mest falleferdige stadion. At det skulle settes verdensrekorder i Oslo hvert år var det ingen som diskuterte. Og i oppkjøringen til de internasjonale friidrettsstevnene i hovedstaden knyttet det seg egentlig bare spenning til hvor mange verdensstjerner som ville dukke opp på Arne Haukviks jordbærparty på Økern.

Den gamle senterpartisten Haukvik, også kjent som «Mr. Bislett», var med sin stråhatt og ropert så langt unna kjendiseriet i det urbane Oslo man kunne komme. Likevel var det han som fikk stjernene til å slappe av før start og snakke åpent med pressen. Og det var han som satte stemningen på tribunen ved å bruke roperten under stevnet.

Bislett Games 1985: Ingrid Kristiansen setter ny verdensrekord på 10.000 meter på Bislett stadion. (Foto: NTB-arkiv/Scanpix)

Sammen med Bislett-alliansens Svein Arne Hansen skjønte Haukvik midlertid også at det ikke var noe idealistisk prosjekt de drev med. Publikumsinntekter alene holdt ikke for å finansiere stjernegalleriet.

Dermed ble det solgt tv-rettigheter, og man justerte arrangementet etter amerikanske sendetider.

I den norske ikke-kommersielle tv-verdenen på 80-tallet var dette noe nytt. Det vekket oppsikt da amerikanske ABC kjøpte sponsorrettighetene til ett løp og fikk styre arrangementstidene på grunn av det. «Drømmemilen» ble sendt direkte til amerikanske seere og var det siste som skjedde like oppunder midnatt. 

For oss på tribunen bygget dette bare oppunder magien. På en varm fredagsskveld kunne stevnet godt ha vart hele natten uten at vi hadde mistet kraften i støtten. Vi følte et unikt fellesskap i et samlet brøl som der og da gjorde oss litt mer tolerante i noen timer.