Jamaica - La pelikanene vise vei

JAMAICA (ABC Nyheter): Montego Bay, Ocho Rios og Negril har plassert Jamaica på charterkartet. Treasure Beach derimot, er et friskt pust.

– Vi kjemper bevisst mot at Treasure Beach skal bli en ny resortdestinasjon, sier Jason Henzell.

Han driver boutique hotellet Jake's på Jamaicas sørkyst, og er en slags menneskelig motor i alt som rører seg i det vesle samfunnet. Det er ikke så mye. Faktisk så lite at hele landsbyen dukker opp når det lokale cricketlaget skal spille. Her finner du hverken cruiseturister eller mas om å kjøpe «splif». Livet går i reggaetakt mens du slaraffer deg ned til strandbaren Jack Sprat. En kald red-stripe-øl og en hummerpizza er egentlig alt man trenger for å ha det bra på disse breddegradene.

Livet har en deilig, avslappet rytme på Jake's takket være eieren Jason Henzells grep for å holde masseturismen på en armlengdes avstand. Foto: Vibeke Montero

Ya man!

Mens jeg sitter sånn og kjenner hvordan Karibia kjæler med sansene, hører jeg tilfeldigvis om The Pelican Bar fra et par fiskere som skal ta seg en tur ut.

– Vil du bli med? spør de, og det er klart jeg vil.

Ya man! Det viser seg at pelikanbaren er en bar på påler som ligger langt ute i havgapet. Eneste måten å komme dit er med båt, men rundt baren, som er bygget på et rev, er vannet så grunt at man kan fiske med bare hendene om man vil. Eller bare vasse rundt i det krystallklare havet.

Les også: Jamaica er mer enn Bob Marley, marihuana og rom

Fugl, fisk og pinneved

Baren ble bygd av fiskeren Floyd som lenge hadde savnet muligheten til en pust i bakken, noe kaldt å drikke og litt skygge mens han var på jobb. Så han fant seg en sandbank en drøy kilometer utenfor kysten, sanket drivved og bygde det som i dag heter Pelican Bar. Pelikanene var nemlig også takknemlige over å få hvile vingene.

I 2004 smadret orkanen Ivan strukturen til pinneved, men Floyd gjenreiste kantinen blant bølgene. Pelikanene vendte også tilbake, med sine tomme blikk og svulmende nebb. Baren ligner mest på en stor trehytte som vipper på vannet, og ankomsten skjer via en yndig, liten brygge der jeg får en hjelpende hånd av bartender Buddha. Utsikten er upåklagelig. Det glitrer kaleidoskopisk i de karibiske krusningene idét sola er på vei ned.

Merle og Björn fra Tyskland sitter ytterst på bryggebaren og dingler med nakne tær over det ankelhøye vannet.

– En drivvedbar på en sandbank, for en gal og vidunderlig idé! stråler de.

Saken fortsetter under bildeserien

Buddha har fått det hektisk inne i det vesle kjøkkenet. Fire kunder har bestilt øl, pluss at skipperen som har fraktet meg hit har bestilt en cola. I mangel av elektrisitet, fylles en gammel fryseboks med medbragte isbiter hver morgen slik at drikken skal holde seg kald. Noen meny finnes ikke. Noen dager vanker det nygrillet fisk, andre ikke. Det kommer an på hvor høye de er, Buddha og kameraten Lincoln. I dag har Lincoln så blodskutte øyne at det er ingen tvil om hva han har brukt formiddagen til. Jeg ber ham om å ta et bilde av Buddha og meg, og det blir, ikke overraskende, totalt ute av fokus. Bare på Jamaica, tenker jeg.

Når sola er på vei ned, setter vi kursen tilbake til fastlandet. Førti minutter gjennom bølgene senere setter vi fot i Calabash Bay igjen, og det er akkurat tidsnok til å få med seg spa-timen jeg har bestilt på Jakes Hotel. Foryngende aromamassasje med ingefær, søtappelsin og rosmarin. Går det an å ha det bedre?

Treasure Beach består av en rekke små bukter knyttet sammen av lave klipper. Great Bay, Old Wharf Bay, Calabash Bay og Frenchman's Bay. Sanda er kanskje ikke like gnistrende hvit som på Seven Mile Beach i Negril, og den har ikke samme

En iskald redstripe-øl smaker alltid godt på disse breddegradene.

meliskonsistens som i Ocho Rios. Men til gjengjeld er buktene jomfruelig vakre og uoppbygde.

I den største av buktene, Great Bay, ligger det en sukkertøyfarget strandbar der lokale gutter hører på reggae. Ikke gamle klassikere som du hjernevaskes av på øyas turiststeder, men nyskapende greier. Riff som fødes i Kingston, brer seg som farsotter på øya, og som finner veien til dance hall-miljøer i New York uka etter. Sånn er Jamaica. Strippet. Ekte. Avslappet. Og sånn er det på Jake's Hotel. Noen unger plasker rundt i saltvannsbassenget, to venninner bestiller romdrinker i baren og hotellsjefen selv, Jason, brekker av en aloe vera-kaktus til en solbrent gjest.

Les også: Jamaica opphever marihuanaforbud

Kjendissted

– Dette er en skult juvel, skryter Reyes, og viser til detaljene som gjør Jake's til et helt spesielt sted på jord. Uroer av skjell, glassbyggerstein av flasker, mosaikkgulv, blafrende lampeskjermer og en yogaterrasse med utsikt over hele verden. Reyes er opprinnelig fra Spania, men har gjort Jamaica til sitt nye hjemland hvor hun jobber som lærer.

– Når jeg skal ta en pause fra hektiske Kingston, kommer jeg hit, sier hun.

Og hun er ikke alene om å returnere gang på gang. Grace Jones og U2s gitarist The Edge er bare noen av kjendisene som har sansen for dette idylliske hotellet som så dagens lys som en bitteliten bar for tjuefem år siden.

– Den gang var det ingenting her, forteller Sally. Hun er moren til Jason, og entreprenøren som startet det hele. I dag finner vi alt her. Yoga, armslag, harmoni, havutsikt, økologisk mat og lekre rom designet med Sallys magiske touch. Blir man lei, kan man båte ut til Pelikanbaren og filosofere. Ya man!

Les også:

Dette må du huske på hvis du skal fly i vinterferien

Det som IKKE er romantisk på ferien

Pompeii avslører romersk kyss på Valentinsdagen

Seks steder hvor verden sier «jeg elsker deg»