Litt Texas på Lanzarote

LANZAROTE, SPANIA (ABC Nyheter): Midt i Texas – i storbyen San Antonio – bor etterkommerne etter María Rosa Padrón. Niende mars 1731 ankom hennes foreldre en støvete militærforlegning i hjertet av den amerikanske delstaten. På denne tiden var Texas en koloni under spansk kontroll – kjent som kongedømmet Texas.

María Rosas foreldre var del av en liten kontingent innvandrere fra Kanariøyene, 40 av dem angivelig fra Lanzarote. Muligens som et ledd i koloniseringen av den amerikanske delstaten ønsket spanskekongen å befolke området, og på den måten sikre seg eiendomsretten.

For disse menneskene, som slitne og forkomne søkte ly inntil forskansningen av mur og bryske soldater, var det stormaktspillet som utspant seg over hodene deres for dem uvedkommende.

De var rykket opp med rota og transportert over Atlanterhavet til den nye verden og ville bare finne fred, et sted å starte på nytt. Freden kom – til slutt, lenge etter at menneskene fra Kanariøyene hadde etablert San Antonio, lenge etter at spanjoler, meksikanere og franskmenn var fordrevet.

Lenge etter at den første nyfødte blant innvandrerne – María Rosa Padrón – var født.

Dro avsted

Hvorfor denne innledningen til en artikkel om Lanzarote, en øy på andre siden av Atlanterhavet? Fordi San Antonios historie er med og definerer hva Lanzarote er i dag.

Like utenfor Puerto del Carmen ligger Rancho Texas Park, med indianerlandsby, krokodiller, rovfugler, gullgraving og det hele. Her har man (ifølge reklamen) forsøkt å gjenskape det ville vesten som det var da María Rosa ble født, selv om stedet mer minner om Dodge City og de klassiske westernbyene hundre år senere.

På begynnelsen av 1700-tallet var det knapt andre mennesker i Texas enn fiendtlig innstilte indianere, pluss de nevnte soldatene. Å være sendt ut i villmarken som sitt lands påskudd for å hevde eiendomsretten må i beste fall ha fortonet seg som et vågestykke. I verste fall den sikre død.

Men innvandrerne holdt ut, sikkert mye takket være erfaringen fra opphavslandet. For på Lanzarote kan det ikke ha vært enkelt å finne et utkomme. Den skrinne vulkanjorda er nå en ting, alle erobrerne og piratene som fant veien hit må ha vært en langt større prøvelse. I tillegg førte flere tørkeperioder til hungersnød og avfolking.

Da øya mellom 1730 og 1736 ble rammet av en rekke voldsomme vulkanutbrudd må kongens tilbud om utvandring til USA ha kommet som en lettelse. Pillen ble utvilsomt sukret ytterligere for å sikre at så mange som mulig dro over Atlanterhavet, men det kunne knapt være verre andre steder enn i området rundt Montañas del Fuego – ildens fjell.

Med dette som bakgrunn fremstår stripa i Puerto del Carmen som en hyllest til disse første utvandrerne, selv om jeg mistenker innehaverne av de mange texmex-sjappene for å ha liten eller ingen kunnskap om den historiske forbindelsen mellom Kanariøyene og USA. Kontrasten fra den gang til dagliglivet i dagens Lanzarote kunne knapt vært større: Et øyparadis utenfor Afrikas kyst, med sommer og sol hele året – og horder av velbeslåtte besøkende.

Saken fortsetter under bildet

FARGESPILL: Det til tider golde landskapet til tross, fargene er noe du legger merke til på Lanzarote. Som i maten, husene, i solnedgangen og de mange menneskene som kommer hit på besøk.

Lykkerus

På fortauet om kveldene står ungdommen med sine flyers og forsøker å lokke matleie og solbrente besøkende inn på de mange utestedene som ligger stablet oppå og ved siden av hverandre langs Avenida de las Playas.

Hovedgaten jeg nå befinner meg på følger stedets største hovedattraksjon – den to kilometer lange Playa Grande-stranda. Den beste tiden på døgnet har jeg funnet ut er i skumringstimen, når stranden begynner å avfolkes og de fleste er hjemme for å forberede seg til kvelden.

Fra mitt utsiktspunkt der jeg ender opp litt senere på kvelden – et tilfeldig valgt skjenkested i utkanten av Gamlebyen – ligger solen som en ildkule over naboøya i sør – Fuerteventura. Ved bardisken befinner en småbrisen kelner seg i en opphetet diskusjon med en kollega, mens en engelsk familie på seks forsøker å få hans oppmerksomhet.

Vi er alle noe matte etter en solrik, men vindfull dag på stranda, og lar den marokkanske kelneren gjøre seg ferdig med sin tirade før vi ber om hans oppmerksomhet.

Selv bassengene på Lanzarote er fargerike.

En kollega kommer da inn fra venstre, og tar elegant over. Opptar bestillingen, først fra meg, deretter fra engelskmennene ved siden av (fra Nord-England høres det ut som). Utenfor balanserer solen på fjelltoppene på øya i sør, himmelfargen får gradvis et stadig dypere rosa skjær, og vinen har kommet på bordet. Over høyttaleranlegget klimprer en spansk trubadur på sin gitar, og jeg kjenner velværen sige inn over meg.

Og er det ikke slik lykkefølelsen ofte fortoner seg – som små, lett uforklarlige støt i mellomgulvet. Små, nesten uunnselige øyeblikk, der tiden er opphevet, og du lar alt annet fare. Bare er til. Hvor du befinner deg spiller mindre rolle, bortsett fra at rammen akkurat da må spille opp mot ”øyeblikket”.

Som nå, idet den noe høyrøstede marokkaneren kommer over og spør med sine glinsende og noe triste øyne hva han kan gjøre for meg.

– Så lenge maten er på vei er jeg fornøyd, gliser jeg og kikker ut av vinduet.

Nå er bare den øverste delen av solsirkelen synlig. De dyp rosa skyene bølger som et himmelsk silkelaken over sundet som skiller Lanzarotes sydspiss og Fuerteventura. Et vinddrag feier en liten sky av ørkensand over dørterskelen og legger seg umerkelig over de sorte, blankpussede skoene til min venn kelneren der han nå står taust ved bardisken og venter på å kunne servere maten vår.

Les også: Spania nekter å forby tyrefekting

Én manns visjon

Lanzarote er en turistmaskin, det kommer du ikke utenom. Men takket være en fremsynt arkitekt og kunstner er det mer til denne karrige øya enn ved første øyekast. César Manrique (1919–1992), opprinnelig fra øyhovedstaden Arrecife, levde et omskiftelig liv som kunstner. På midten av 1960-tallet oppholdt han seg i New York, der han hadde flere kunstutstillinger med stor suksess. Men han trivdes ikke i den amerikanske storbyen. Han ville hjem og slå seg til ro.

– Jeg føler nostalgi for det som virkelig betyr noe i livet, lengter etter nakenheten i landskapet der hjemme, skrev han til en venn.

Livet i New York ga spiren til hans idé om å skape det paradiset han på avstand så Lanzarote som.

Klassisk middelhavsarkitektur på Lanzarote. Foto: COLOURBOX

– Da jeg kom tilbake fra New York var det med intensjonen om å gjøre mitt hjemsted til et av de vakreste steder på jorda, sa César Manrique blant annet.

Lanzarote ble hans livs prosjekt.

Minnene om Famara-stranden i nordvest – og familiens fem måneder lange ferier der på 1930-tallet – var i den grad etset inn i Manriques hukommelse at han aldri kom til å kunne slå seg ned andre steder.

Vel hjemme begynte han å omskape sin visjon til virkelighet: Å sikre at øya beholdt sin sjel og ynde gjennom bærekraftig utvikling (masseturismen var i sin spede begynnelse), og håndheve regler strengt når det gjaldt utbygging av så vel privathus som infrastruktur og forretningsbygg og hoteller. Ingen nye høyhus over tre etasjer, og strenge krav til fargevalg ved husmaling. Alt for å sikre at minnene fra barndommen ikke bleknet.

Tragisk nok møtte Manrique sin død i bilen, i trafikken, et sted han avskydde som pesten. Men livsverket består, nesten enda sterkere i dag enn da han i all sin nøkternhet satte sitt bumerke ikke bare på kunst, arkitektur, miljø og turisme, men på utviklingen av et helt samfunn.

Les også: Skulpturpark under vann åpner på Lanzarote

I stormen

Lanzarote er altså kontrastenes øy. Et sted mellom Manriques visjon om paradiset og turistgettoen i Puerte del Carmen ligger den store attraksjonen for dagens besøkende. Hadde kunstnerens fått sin hånd på skiltingen langs hovedgaten hadde den nok ikke vært så kaotisk og selvmotsigende som den er i dag; et knefall for amerikansk symbolbruk som garantert hadde ergret Manrique langt inn i kunstnersjela.

Men dette er uansett en liten innsigelse, knapt et skuldertrekk verdt. For dagen etter mitt etter hvert langtekkelige barbesøk tar jeg landeveien fatt. I stedet for kamelen – som i 500 år var et viktig transportmiddel på øya (og som nå frakter turister rundt i nasjonalparken Timanfaya) – velger jeg bilen som fremkomstmiddel. Øya er liten, og dermed lett å navigere. Du kan kjøre rundt den på noen timer, så et par dager i bil holder, om du ønsker å få med deg de viktigste attraksjonene.

Omtrent midt på Lanzarote ligger Montañas del Fuego, som et monument over Lanzarotes omskiftelige tider og naturgitte, ustabile tilværelse og tilblivelse. Som et sovende, prustende monster koker lavaen noen tusen meter nede i grunnen under bena mine. Jeg vandrer opp mot utkikksstedet, der horder av turister køer foran kaffebaren og bussene, som tar deg videre med opp i lavafjellene.

Fra små kratere i bakken siver det varme og røyk som lukter av svovel. Fjellet pruster, det er fascinerende nok, men jeg tar i stedet veien ned fra lavafjellet og nordover mot den forblåste sletten sør for Las Bajas-bukta og Manriques barndomsparadis – Famara-stranden.

Som så ofte ellers dundrer vinden inn over dette flate jordbrukslandskapet. Bøndene har tatt konsekvensene av de stabilt gode vindforholdene (ypperlig for surfing), og de små åkerlappene ligger ofte skjermet bak buete, halvannen meter høye steingjerder. Muligens også for at ikke mulda skal fly av gårde med vinden har de samme jordbrukerne lagt et lag av lavastein oppå jorda der skjerming blir teknisk umulig.

Ved innkjørselen til landsbyen Caleta de Famara har en sanddyne begynt å bygge seg opp på tvers av veien, og muligens av redsel for å brase inn i den har en engelskmann gjort en unnamanøver og dumpet i en enda større sandhaug like ved. Fra det åpne havet mot nordvest er det storm i kastene, og vel ute av bilen pisker sanda bar hud så det svir. Sammen med resten av familien dyttes karen ut på veien igjen, og jeg kommer meg deretter raskt i skjul på nærmeste spisested.

Les også: De 10 beste strendene i Hellas

Saken fortsetter under bildet

Vakker natur på Lanzarote. Foto: COLOURBOX

* * *

Til akkompagnement av den tiltagende kulingen vandrer tankene hen. Jeg kan godt skjønne hvorfor menneskene en gang dro her ifra: Utfordringen været og den skrinne jorda utgjorde, og alle plageåndene som jevnlig banket på døra.

Men når jeg skotter ut over Famara-stranden fornemmer jeg også César Manriques barndoms dal; idyllen nedenfor Risco-klippene, fiskebåtene som hver morgen dro ut for å fangste, de digre bølgene som ofte rullet inn den grunne bukta – det fysiske nærværet av naturkreftene.

Bortenfor neonskiltene langs strandpromenaden i Puerto del Carmen, bakenfor turistmaskinen er det med andre ord et annet Lanzarote det er verdt å gjøre seg kjent med. Forskjellen er slående, men motsetninger tiltrekker hverandre, og som den store kunstneren erfarte er det først når du kjenner én ytterlighet at du vet å sette pris på den andre.

Og akkurat det – for den som søker – har Lanzarote mer enn nok å ta av.

Verdt å vite:

Turistinformasjon

For mer informasjon om Spania og Kanariøyene/Lanzarote, kontakt Spanias ambassade ved turistavdelingen. Andre gode nettsteder med mye informasjon er www.lanzarote.com , www.discoverlanzarote.com og www.lanzaroteisland.com.

www.tourspain.no

Å komme seg rundt

Leiebil er det beste fremkomstmiddelet, om du vil ha litt frihet. Det er lett å finne frem, og for de minste bilene koster det i rundt 400 kroner dagen i leie. På Lanzarote er det mange utleiere, men er du usikker vil charterselskapet du reiser med kunne gi deg gode tips om hvor du skal leie (og kanskje også sørge for en gunstigere pris).

Gå ikke glipp av ...

... de mange attraksjonene på øya. Montañas del Fuego i Timanfaya-parken er nevnt. Jardin de Cactus – kaktushagen – er utformet som et amfi, med hundrevis av ulike kaktusarter samlet på et avgrenset område.

www.lanzarote.com/lugares/jardincactus-en.html

...César Manriques hjem like utenfor hovedstaden Arrecife bør også oppleves.

www.cesarmanrique.com)

Av andre severdigheter er det verdt å nevne fiskerlandsbyen Arrieta, Famara-stranden på nordvest-siden (samt utsiktspunktet ovenfor) og grotten Cuevo de los Verdes – De grønnes grotte.

Du kan også ri på dromedarer i Timanfaya-parken og dra på shopping i den gamle hovedstaden Teguise (eller øyhovedstaden Arrecife). Det legges også opp til utflukter til naboøya Furteventura.

Gode på mat og uteliv

Langs promenaden i Puerto del Carmen er det en rekke spisesteder med grei kvalitet. Bodega i den gamle bydelen er gode på tapas og har en god vinkjeller, mens Restaurante Tres Peñas litt utenfor sentrum visstnok er den beste på øya. Norsk mat får du på Vikinghuset.

Hør ellers med hotellet eller reiselederne hvor du skal spise. Kvaliteten har en tendens til å variere.

I Puerto del Carmen ligger de fleste utestedene samlet langs hovedgaten Avenida de las Playas, alt fra pianobarer til diskopuber og nattklubber. Veldig tradisjonelt, men ikke uten sjarm heller.

(sitater)

”Ved bardisken befinner en småbrisen kelner seg i en opphetet diskusjon med en kollega, mens en engelsk familie på seks forsøker å få hans oppmerksomhet.”

”Jeg kan godt skjønne hvorfor menneskene en gang dro herifra: Utfordringen været og den skrinne jorda utgjorde, og alle plageåndene som jevnlig banket på døra.”