Atacama: Mellom himmelen og jorden

ATACAMA, CHILE (ABC Nyheter): Jeg visste vel egentlig ikke hva jeg gjorde da jeg hoppet på sykkelen og dundret nedover den tørre grusveien. Solnedgangen var bare noen timer unna, og jeg var under vær med at jeg måtte rekke tilbake før det var blitt helt mørkt. På de store saltslettene i Atacama-ørkenens indre er det bare stjernene som viser vei om du skulle bli fanget av nattemørket.

– Husk i hvert fall å ta med deg litt vann, ropte Jorge etter meg da jeg hastet ut av sportsbutikken hans på en leiesykkel jeg burde ha gått nærmere etter i sømmene.

Mangelen på vann skulle vise seg å bli mitt minste problem.

Store forskjeller

Atacama-ørkenen er den høyeste beliggende i sitt slag, og det tørreste stedet på jorda. Du merker det straks du går av flyet i Calama, hovedstaden i El Loa-provinsen og innfallsporten til det indre av Atacama og de mange geologiske og arkeologiske attraksjonene nord i Chile.

Huden krymper seg i den tynne luften, som knapt har fuktighet i seg. Det er noe overjordisk over det golde landskapet, som om vi befinner oss på en annen planet. Et sted mellom himmelen og vår verden.

Det er et faktum som ikke har gått filmprodusenter verden over hus forbi. Atacama har vært kulisse i en rekke filmer og tv-serier – som Space Oddyssey: Voyage to the Planets.

Den intense tørken skyldes at ørkenen ligger i det meteorologene kaller dobbel regnskygge. Ørkenen er i le for de mektige Andesfjellene. Det vedvarende høytrykket fra Stillehavet gjør at når regnet sjelden når opp til høylandet, der de store saltslettene trekker til seg siste rest av fuktighet.

Det finnes unntak, som i juli 2011, da en ekstrem kaldfront fra Antarktis brøt gjennom regnskyggen og slapp et 80 centimeter stort snøteppe over høylandet. På nettene kan nemlig temperaturen synke ned til minus 25 grader. Samtidig er dagtemperaturen sjelden under 25 pluss. Du bør med andre ord være godt skodd for et opphold her, og påpasselig med å ikke oppholde deg utendørs når nattekulden kommer sigende.

– Det er de enorme kontrastene som er den store attraksjonen her, forklarte da også Nicolas Besoain meg tidligere på dagen.

Da var solen på sitt høyeste, og folk flest hadde trukket inn i skyggene. I tillegg til tørken er solen noe de fleste her passer seg godt for. På denne breddegraden er den ultrafiolette strålingen på sitt mest intense, og du finner knapt et menneske her uten øyebeskyttelse.

Les også: En reise i atombombenes kraterspor

Pass deg for kokaen

Gjennom sitt lille selskap Atacama Inca Tours i den hyggelige landsbyen San Pedro sender Nicolas eventyrlystne ut i den golde ørkenen, inn i episke landskap som Månedalen, Dødens dal eller El Tatio-geysirene østover mot Andesfjellene.

– De fleste som er innom her havner i Dødens dal, ler han megetsigende.

Utenfor det enkle huset i soltørket leire, i utkanten av det sentrale bytorget, lener et par snøbrett seg til den tilsmussete adobe-veggen. De har sett bedre dager.

– Som regel har de med seg et par av disse når de drar ut dit, sier han og nikker mot brettene.

Sandbrett som de kalles her er populære, og i Dødens dal finner man noen av de beste forholdene for den mest populære sporten i området: Sandbrettkjøring.

– Man får energi av å være her. De sier det er noe med mengden av kvarts og kobber i jordsmonnet her som sørger for det, som Peter fra Brasil forsøkte å forklare meg senere på dagen. Jeg fikk nemlig lyst til å begi meg sanddynene i vold.

Peter hadde sendt kona på strandferie til Natal for å dra med gutta på tur inn i Andesfjellene. Til daglig jobber han som grensevakt mellom Brasil og Uruguay – en krevende tilværelse i et av verdens farligste grenseområder.

– Om dagen passerer turistene brua vi kontrollerer, om natten er det narkobandene vi må bekymre oss for, forklarte den blide brasilianeren mens han med den ene hånden erfarent veide en liten plastpose med kokablader som lå til salgs på markedet ved landsbytorget.

– Du må gjerne prøve dette her, men pass deg så ikke noe havner i bagasjen. Det kan skaffe deg alvorlig trøbbel, sa han med alvorlig mine, før han dro på smilebåndet igjen.I disse områdene har kokablader samme funksjon som energibarer i Europa, og er minst like vanlige.

Les også:

(Saken fortsetter under bildet)

SALTLAKE: Varmtvanns-bassengene i Cejar-lagunen noen mil sør for San Pedro har et saltinnhold på 40 prosent.

Over saltsletten

Samme dag tok jeg Nicolas på ordet og syklet av gårde inn i Dødens dal. Først fulgte jeg hovedveien mot Calama, inntil jeg på toppen av fjellovergangen i Cordillera de Domeyko-fjellkjeden, svingte av inn i ørkenen igjen. Vinden tiltok etter hvert som et uttørket elveleie ledet meg dypere inn i fjellene. Bak meg dekket sanden til sporene mine, og i det stadig tykkere sandlaget ble det hardere for hvert sykkeltråkk.

Til slutt tok jeg beina fatt, og bar sykkelen på ryggen oppover elvefaret inntil en naturlig buegang i fjellet ledet meg gjennom til den andre siden. Her, helt øverst i fjellet, foldet Dødens dal seg ut under meg som et parallelt univers.

Solen var i ferd med å gå ned over fjellene i vest da jeg trillet ned mot bunnen av dalen og sanddynene der et knippe ”sandkjørere” drev på.

– Det tøffeste er å klatre opp, sa et par av jentene jeg rakk å snakke med, før de ba meg ta et gruppebilde og straks etter halset avgårde oppover i sanden. Det gikk trått, med mange pauser, men tiden var knapp. Mørket kommer fort i ørkenen, og det var ingen tid å miste.

Jeg hadde noe av den samme følelsen dagen etter, da jeg på sykkel hastet innover den største saltsjøen i Atacama. Salar de Atacama er enorm, og virker nærmest uendelig mot de fenomenale fjellene som stiger opp fra sletten i øst. Noen av dem rager mer enn 6000 meter til værs, men i den tynne luften virker de nærme og slett ikke så uoppnåelige som høyden tilsier.

Noen av fjellene jeg skimter i det fjerne ligger i Bolivia, og mellom dem befinner den gamle, spanske sølvbyen Potosí seg. En gang forsynte den Europa med hard valuta i form av enorme mengder sølv, som slavene hakket ut av gruvene i Potosís indre.

Les også: Bygger middelalderborg for hånd

(Saken fortsetter under bildet)

OASE: Tierra Atacama er det flotteste hotellet i San Pedro, ikke minst takket være beliggenheten i landsbyens ytterkant, ut mot saltsletten Salar de Atacama.

Siste buss hjem

Det er imidlertid de varme kildene i Laguna de Cejar som nå er målet, helst før mørket omslutter meg helt. Den 3000 kvadratmeter store sletten er panneflat, og det blir en fin tur langs grusveien.I det fjerne over de kobberrøde slettene skimter jeg en fugletrekk som lander ved en innsjø. Kanskje er det de berømte rosa flamingoene? tenker jeg, men foran meg dukker endelig de varme kildene opp og jeg får annet å tenke på,

– Vann? spør jeg, men vaktene som våker over de beskyttede saltvanns-bassengene kan ikke hjelpe meg.

En turist forbarmer seg imidlertid over meg, og har litt ekstra på lager. Solen kaster et gyllent lys over saltmarkene, som blinker som nylagt snø rundt oss. Temperaturen har allerede sunket adskillige grader, og over kildene henger det en liten dis. På noen minutter er solen nede, og jeg må tenke på returen. Det begynner å haste.

Etter et par kilometer skjer det jeg ikke var forberedt på: Pedalen ryker, og der jeg til slutt står under den blinkende stjernehimmelen ser jeg ingen annen råd enn å ta beina fatt. Så dukker redningen opp. Siste bussen hjem, så å si, for en gruppe engelskmenn har tatt seg ekstra god tid i sørenden av saltsletten, og kan tilby meg plass ombord i turbussen.

– Litt risikabelt det der du, brummer sjåføren godmodig, før han svinger døra igjen bak meg og koster avgårde de siste milene inn til landsbyen. Det eneste lyset ute nå er den gule kjeglen fra de dirrende busslyktene. De holder heldigvis hele veien inn til San Pedro.

Les også: Gjennomførte verdens første luksuscruise i Arktis

Visste du at……

...Atacama-ørkenen har mange fellestrekk med Mars, blant annet ved at det mange steder ikke finnes liv i ørkenjorda?

...det i området rundt landsbyen San Pedro de Atacama, som ligger på ca. 2000 moh, bodde indianere (Atacame ño-stammen) lenge før Inca-riket oppsto?

...de 33 innesperrede chilenske gruvearbeidernes, som ble verdensberømte etter 69 døgn under jorden, var fanget under jorden i Atacama-ørkenen?