– Nordmenn er som ild og is

Jeg er glad i Norge, på grunn av menneskene som bor der. En venn fortalte meg en gang at nordmenn er som «ild og is». Nordmenn kan være vanskelig å bli kjent med, men når du først kommer forbi den kjølige fasaden viser både menneskene og kulturen seg varm og imøtekommende. Jeg har hatt gleden av å besøke Oslo om «våren» (les: vinteren). Mitt lengste opphold varte en måned, og i den perioden gjorde jeg meg noen betraktniner om livet i det kalde, mørke nord.

En ting jeg lærte i Norge: det er klokt å være oppmerksom på dagslyset. Der jeg bor i USA vil solen ved middagstid stå omtrent rett over meg på himmelen. Ved besøk i Oslo, vår og høst, kom den aldri så høyt. Jeg følte det nærmest som det var permanent formiddag. På den andre siden ville det vakre daggryet og skumringen vare i timesvis. Ikke stol på solen. Stol på klokken.

Skikk og bruk

Amerikansk kultur er konkurranseorientert, og full av folk som forsøker å skille seg ut. I Norge løper de som stikker seg frem en fare for å rammes av stygge blikk og subtil sosial utfrysning. Jeg hadde aldri hørt om Janteloven før jeg kom på besøk, men da jeg leste mer om den etter å ha kommet hjem, forsto jeg mer av en del reaksjoner jeg møtte. De sosiale spillereglene tok tid å forstå. Hvis du ikke rydder bagasjen pent unna på bussen, eller om du krysser gaten på rødt, så vanker det blikk.

Når jeg er sammen med venner i USA forteller vi gjerne anekdoter etter tur. Vi avbryter og snakker i munnen på hverandre hele tiden. Avhengig av hvor utadvendte en gruppe venner er kan det å avbryte være den eneste måten å få et ord med i laget. En pause på bare ti sekunder i samtalen signaliserer sosial unntakstilstand, og det er helt avgjørende at noen avverger krisen ved å fortelle en eller annen historie – selv en kjedelig en er bedre enn stillheten. I Norge innebærer ikke nødvendigvis samtalen å utveksle anekdoter, men det er viktig å forsikre seg om at alle får bidra på like fot. Pauser i samtalen er helt vanlig, og avbrytelser anses for å være uhøflig.

Read the English version here.

Her er det duket for kulturkollisjon. I løpet av det en nordmann anser for å være en vanlig pause i samtalen kan jeg sette i gang med en lang historie for å berge alle fra den fryktelige stillheten. Nordmennene avbryter meg ikke, siden det ville vært uhøflig. Ti minutter senere har jeg forvillet meg ut i en betraktning om mitt forhold til strikk, før det endelig går opp for meg at alle nordmennene stirrer morskt på meg. Jeg er usikker på hvordan jeg skal slutte å snakke, siden jeg aldri tidligere har kunnet sluttføre en tankerekke i en samtale. Hvorfor er det ingen som avbryter meg?

Les også: Norske stavkirker stadig mer populære

På gaten

Jeg har blitt fortalt at amerikanere skal være så vennlige. Jeg tror bare vi har andre regler for sosialt samspill. Avhengig av hvor i Statene du bor kan det være vanlig å sørge for øyekontakt, smile og si hei til fremmede du passerer på gaten. I enkelte mindre byer ville det være uhøflig ikke å gjøre det. I større byer hender det man småprater eller kommer med komplimenter til mennesker som sitter ved siden av deg på bussen eller toget. Eller man utveksler kanskje oppgitte, innforståtte blikk med en man venter sammen med i en lang kø. Hvis du ser noen som ser forvirret ut på et gatehjørne spør du kanskje om de trenger hjelp med veibeskrivelser. Å snakke med fremmede, særlig om du er journalist, er like naturlig som å puste.

Artikkelforfatteren avbildet i sitt naturlige habitat. Foto: J.R. Blackwell.

En gang jeg landet i København så jeg en fyr med banjo på ryggen. Selvsagt skyndte jeg meg opp ved siden av ham i køen til passkontrollen og spurte om han spilte (ja) og hva han spilte (bluegrass) og om han var dansk (ja). Hele tiden stirret han på meg som om jeg var i ferd med å knivstikke ham og stjele lommeboka hans. Senere forklarte en dansk venn meg konseptet «privatliv i det offentlige rom», altså at det er uhøflig å legge seg opp i det fremmede driver med, selv om det er vennlig ment. Det samme gjelder i Norge.

Jeg synes dette er både avslappende – jeg er introvert og liker å kunne pusle med mine egne saker uten å bli forstyrret av andre – men også underlig. Å kunne prate med folk på gaten betyr at jeg har lært noe om livet og betraktningene til drosjesjåfører, sykepleiere, kelnere, politifolk, leger, dataprogrammerere, investorer og arkeologer. Det er noe fint med det også.

Se også: Spektakulær dronevideo av midnattssolen fra Dønnamannen

Hilsener

I USA er det vanlig å si «hvordan går det?» eller «hvordan har du det?» når man ser hverandre. Svaret, med mindre håret ditt faktisk har tatt fyr, er alltid «bra» eller «fint». Hvis jeg snakker med min mor eller en nær venn kan det hende jeg svarer: «greit» eller «jeg er stresset», for siden å utdype hvis de spør. Dersom du spør en nordmann «hvordan går det?» bør du være forberedt på å høre om at noen er såre i halsen eller at de har drevet og ommøblert.

Jeg har blitt fortalt at amerikanere kan virke overfladiske, siden vi ikke ønsker oppriktige svar på disse spørsmålene. Jeg synes det er et sjarmerende trekk at nordmenn tar oss på ordet.

Les også: Krympende isbreer kan påvirke turismen i Norge

På utesteder

Uansett hvor jeg befant meg i Norge, selv på en fullsatt bar eller restaurant, kunne jeg høre meg selv snakke. Selv når musikken spilte. Det skyldes at nordmenn, til forskjell fra amerikanere, ikke roper hele tiden.

Politikk

I mitt hjemland er det to partier. Slik har det alltid vært, og slik kommer det vel alltid til å være. Mitt stakkars hode er bare vant med å sjonglere disse to. For meg er Norges brede utvalg av politiske partier svimlende, ikke minst siden de «konservative» partiene ofte later til å være langt til venstre for de mest liberale amerikanske politikerne. Kanskje det har sammenheng med hvilke nordmenn jeg kjenner, men jeg har også hørt folk som helt uten ironisk distanse erklærer at de er «marxister». I USA er det eneste som kalles «marxisme» en viss form for litterær analyse. Eller, ved valgår, politikken til det rivaliserende partiet (ofte med noen nedsettende kommentarer om skandinavisk sosialisme i tillegg).

Etter å ha besøkt Norge synes jeg det er vittig å høre våre politikere snakke om problemene med «skandinavisk sosialisme». Nordmenn får mer enn en måned lønnet ferie, betalt foreldrepermisjon, arbeidsledighetstrygd og gratis helsetjenester. I USA er du heldig om du får mer enn ti dagers betalt ferie, og vi har selvsagt hverken betalt mamma- eller pappapermisjon. Isteden sparer folk opp sykedager og er tilbake på arbeid i løpet av få måneder.

Se også: Bli med opp på Senjas høyeste topp

Mat

Nordmenn later til å spise lunsj, brødskiver, til to eller tre måltider om dagen. Det tok litt tid å venne seg til, men jeg ble etter hvert begeistret for leverpostei med sylteagurk og til og med den merkelige, brune osten. Etter å ha spist ristede skiver fullkornsbrød med smør og ost fremstod det søte amerikanske brødet som en stusselig affære. En venn tok meg med for å spise lutefisk en gang. Jeg var først nølende da jeg så den geléaktige konsistensen, men tilbehøret var nydelig. Det skadet heller ikke med en dram eller to.

Norge kan bo på enda mer eksotiske naturopplevelser hvis man begir seg utenfor Oslo-gryta. Her nordlys i Troms. Foto: Mark Robinson (CC/Flickr)

Det jeg savnet var ordentlig meksikansk mat og skikkelig sterk saus.

Drikkekultur

Amerikanere som drikker med nordmenn må belage seg på å gråte natten gjennom i en eneste øl. Om du skal ha to vil det koste skjorta. Den billigste ølen på en bule koster mer enn minste lovlige timebetaling i USA. Prisen for en importert øl… vel, i USA ville man kunne kjøpe en martini med god gin på Manhattan for den samme prisen. Jeg var ikke helt forberedt på prissjokket.

Les også: — Hurtigruta har satt verdensrekord

… for hyggens skyld!

Når alt kommer til alt er jeg en stor fan av Norge, og håper jeg vil få anledning til å se mer av den flotte naturen mine venner har fortalt meg om neste gang jeg kommer på besøk (hyttelivet høres fint ut). Selv om jeg fremdeles jobber med min toleranse for lutefisk og pauser i samtalen er jeg begeistret for de mørke skogene omkring Oslo, akevitt, og anledningen til å fullføre en tankerekke i samtaler. Og jeg gleder meg til neste gang jeg kan prøve meg på å fremsi den eneste norske frasen jeg kan: «hei, lenge siden sist!»