Trolltunga: En skikkelig manndomsprøve

De siste 22 årene har jeg tilbrakt som eksil-vestlending på Øvre Romerike. Her kan man ta seg lange joggeturer når det er bart, og lange skiturer når det er snø - uten å støte på en eneste motbakke. Det er behagelig, men noen effektiv opplading til den årlige fjellturen i den vestlandske fjellheimen med barndomskameratene, er slike aktiviteter ikke.

Nå skynder jeg meg å legge til at det nok hadde hjulpet om jeg hadde jogget og gått på ski litt oftere, og tatt trappene til kontoret i 8. etasje litt oftere enn jeg tar heisen. Derfor stiller jeg alltid på årets fjelltur litt for dårlig forberedt.

I skrivende stund hadde jeg imidlertid forhåpninger om at tingenes tilstand var litt bedre enn tidligere år. Bare noen uker før turen til Trolltunga hadde jeg tross alt besteget Øvre Romerikes høyeste topp, Mistberget (664 meter over havet). Og jeg hadde gjort det på raskere enn normert tid. Så ja, jeg følte at toppformen var inne. Naiviteten lenge leve.

Under kan du beundre utsikten fra Trolltunga med Google Street View:

Skinnet kan bedra

For da jeg ankom hytta i Ølve i Hardanger hadde selvfølgelig de lett korpulente vestlandskompisene med godt skjulte fjellmuskler i lårene klekket ut en snedig plan (som vanlig). I år skulle turen gå til Trolltunga, det spektakulære utspringet i fjellet over Ringdalsvatnet i Skjeggedal utenfor Odda.

Det var en elleve kilometer lang tur, ble det sagt, men ingen nevnte at det var én vei, ikke tur-retur. Det oppdaget jeg først etter å gnidd meg i øynene ved skiltet som viste «1 km. 10 igjen».

Folksomt

Turen starter i Skjeggedal, som ligger syv kilometer inne i fjellet over Tyssedal. Her er det en stor parkeringsplass, og det koster i dette øyeblikk 100 kroner å la bilen stå der hele dagen. Det kan imidlertid være en god idé å være tidlig ute om morgenen; Trolltunga er et svært attraktivt mål for fjellfolk fra inn- og utland.

Vi var der siste lørdagen i august, og da vi ankom i 10-tiden var det allerede fullt på parkeringsplassen. Da måtte vi parkere i Tyssedal og ta taxi opp til Skjeggedal, noe som kostet oss 50 kroner pr person.

(Saken fortsetter under bildet)

På toppen er det skilt som viser hvilke sikkerhetsregler turistene skal forholde seg til. Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Bratt start, sherpifisert

Som så ofte på Vestlandet starter turen særdeles bratt. Den gode nyheten er at sherpaer har bygd en trappelignende oppstigning den første kilometeren. Faktisk stiger du hele 450 høydemetre i løpet av den første halvannen kilometeren. Det er bratt! Deretter flater terrenget ut i rundt en kilometer, før du går på en ny kilometer med nesten like bratt stigning som den første.

Veien er godt oppmerket, og man går stort sett på steiner og godt opptråkkede stier. Selve Trolltunga ligger på rundt 1200 meter over havet.

Men det er altså ekstremt lett å bomme fullstendig på opplegget. Det gjelder å ikke la seg stresse av at alle de andre er i bedre fjellform enn deg selv. Gå i ditt eget tempo, og pass på å drikke og spise godt underveis. Synd ingen fortalte meg det. I stedet ble det en banan og litt vann på toppen av første stigning, før jeg jogget avgårde til stigning nummer to for å få litt forsprang på resten av gruppa. Jeg hadde likevel ikke steget mange meterne før de var i ryggen på meg igjen.

Jeg må imidlertid legge til at det var svært mange folk i fjellet denne lørdagen. Japanere med solhatt, bergensere i dongeribukse, andre med slippers, og en gjeng unge jenter trippet fnisende på stien med hver sin ølboks i hånden. Felles for dem alle var at ingen passerte oss, vi passerte dem. Jeg burde skjønt at dette kom til å bli tøft mot slutten.

Men jeg overlevde også stigning nummer to, og med litt mer drikke, sjokolade og en klam klump med noe som en gang hadde vært en fristende brødskive med majones og skinke, var jeg mer enn optimistisk med tanke på resten av turen.

For nå var det verste unnagjort, ble jeg fortalt. Herfra og ut til Trolltunga var det stort sett lett, kupert terreng.

Snuoperasjon

Problemet var bare at jeg nok hadde brent av for mye krutt i starten. Hver lille stigning som fulgte ble tung, og det ble etter hvert bare tyngre og tyngre.

På 8 kilometer-merket hadde vi gått i 2,5 timer. Det var vesentlig raskere enn hva som var anbefalt tid (8-10 timer tur-retur). Jeg telte på knappene. Det var tre kilometer igjen. Det betydde at det ville være seks kilometer forskjell på å snu nå og å gå helt frem.

Det blåste surt, det var grått av regn i retning Trolltunga. Og hvor mye kom jeg til å hefte de andre ved å gå helt frem? Jeg besluttet å snu.

Tøff retur

På vei tilbake så jeg etter hvert mange av de samme japanerne med solhatt og bergenserne i dongeribukse og slippers, som naturligvis fortsatt var på vei oppover. Flere av dem traff jeg først etter å ha gått 30-45 minutter. Det var helt på det rene at det var disse jeg burde ha slått følge med på vei opp. Da hadde jeg nok både kommet frem og klart å presse frem et stivt smil til den planlagte selfien med Trolltunga i bakgrunnen. Slik gikk det altså ikke.

Da jeg omsider nærmet meg siste nedstigning, valgte jeg av en eller annen uforklarlig årsak å gå den gamle stien, som går ved siden av Mågelibanen, en trallebane som går fra Skjeggedal til Mågelitopp.

Denne stien hadde imidlertid ikke sett snurten av en sherpa, og var generelt i meget dårlig stand. Det ble bokstavelig talt mitt livs tøffeste nedtur, og da jeg omsider fikk øye på den gule bygningen ved starten av stien, ble jeg utrolig lettet. Så lettet at jeg nesten snublet et par meter fra huset, noe som lett hadde blitt skjebnesvangert. Det var nemlig ikke mange kreftene igjen, men det gikk heldigvis bra denne gangen.

I kjelleren på det gule huset kan man kjøpe forfriskninger og turisteffekter. Det ble den beste brusen jeg har drukket i hele mitt liv.

Saken fortsetter under bildet

Oppsummert

Totalt hadde jeg brukt fem og en halv time på de 16 kilometrene. Knapt 15 minutter etter at jeg var nede, kom den første av kompisene mine lett joggende forbi der jeg lå på gresset og prøvde å komme til hektene. Han hadde selvfølgelig vært helt fremme ved Trolltunga, og fant ut at han ville jogge tilbake for å hente bilen i Tyssedal, slik at han kunne være på plass i Skjeggedal til de andre kom ned. Han hadde altså tilbakelagt 22 km i tøft fjellterreng på fem timer og 45 minutter, og han var like blid.

Man kan bli kvalm av mindre.

Han kunne dessuten fortelle at det hadde vært kø for å komme ut på selve Trolltunga, og at de ikke hadde orket å vente. Men det hadde vært en spektakulær opplevelse å se på folk som våget seg utpå, med 700 meter med luft mellom seg selv og bakken.

Sistemann var nede etter respektable syv timer. Jeg hadde garantert brukt minst en time mer, og har du ikke mange fjellturer i kroppen er åtte timer et fornuftig anslag. Turen egner seg i så måte for alle som er i normalt god form. Naturen er vill og vakker, men vær obs på at det kan blåse en del, og været kan skifte fort.

Jeg kommer garantert tilbake, kanskje allerede neste år. Da med erfaringene fra i år i pannebrasken, og med et helt annet opplegg for både fart, pauser, samt mat- og drikkeinntak.

God tur!