ABCNYHETER

Selvfølgelig var det slitsomt både for barn og lærere men jeg kan huske at elevene med skrekkblandet fryd tok kontrollen i klasserommet og læreren bråt sammen i raseri eller gråt. Vet ikke om dette skjer nå lengre.

Det er jo mye som tyder på at slik kaos ikke er særlig konstruktiv i forhold til læringsmiljøet, og bakgrunnen for opprøret var vel ikke særlig reflektert, det gikk hovedsaklig ut på å pushe grenser. Mulig det lå en slags frihetstrang til grunn når klassen drev musikklæreren til vanvidd så han gråtkvalt nærmest knuste sin egen gitar i et håpløst forsøk på å gjennopprette respekt. Mulig hele klassen hadde ADHD, jeg vet ikke.. mye tydet på at det var smittsomt på den tiden, nå er de jo flinkere til å plukke ut smittekilden og skape ro gjennom diagnose.

Mental helse er i det hele tatt mye mer påpasselig med å sikre funksjonalitet og orden i skolesystemet i dag går jeg utifra. Dermed senkes nok kravene til lærerens kapasitet noe. For det var jo endel lærere som faktisk var så dyktige at ADHD klassen min gjorde det de skulle og koste seg mens de lærte, men så var det altså noen få som ikke var på bølgelengde, og ADHDen brøt ut for fullt. I dag kan selv de dårligste lærere få respekt, og det er jo hyggelig for dem.

Det jeg er redd for er at våre borgere etterhvert læres opp til å akseptere dårlige løsninger fra autoritetene i frykt for å få en diagnose. At de rett og slett vil bli så underdaninge at alle former for kritikkverdig oppførsel vil passere. Verden har idag store utfordringer både når den gjelder økonomi, og ikke minst miljø. Er det da sundt å sile samfunnet for bråkmakere som kan sette et potensielt udugelig lederskap på plass?

Så vil enkelt si at bråket bør ha en akseptabel form. Det bør være konstruktiv kritikk, men hvis lederne ikke har en akseptabel form, fortjener de akseptabelt bråk?

Jeg er redd helsenorge undergraver elevens rett til å stille krav til undervisningen. Om kravene har en uakseptabel form er det ikke sikkert de er mindre legitime, det vil bare virke slik. Det som tidligere var en røff pedagogisk drakamp, men også debatt mellom lærer og elev, er nå blitt en debatt om elevens hode og medisinske løsninger. Hvilke rettigheter har eleven til å reagere negativt på et mangelfullt tilbud i skolen idag? Sannsynligvis står disse rettighetene svakere nå, og kanskje det reflekterer et dårligere skoletilbud. Dermed har skolen beveget seg tilbake til "rapp over fingrene" i form av medisinering. De uheldige konsekvensene av dette vil nok etterhvert bli synlige.

I denne forbindelse vil jeg anbefale følgende video som er en glimrende analyse av et stort problem ved gårsdagens og sannsynligvis dagens skole... at skolen dreper kreativiteten til barna, og psyker ned de kreative elevene:

http://ted.com/index.php/talks/ken_robinson_says_schools_kill_creativity.html

Det er også lavere terskel for å koble inn barnevernet dersom barnet ikke verdsetter den akademiske tradisjon, dette er også en form for diskriminering av det kreative til fordel for den disiplinerte og forutsigbare intelligens. Det kreative barnet bryter med fasitmentaliteten og kan dermed sees som en byrde av lærere som mangler rom for spontanitet og individualitet. Dette er en farlig og selvforsterkende utvikling ettersom de barna som internaliserer lærerens verdier utvikler angst for det uforutsigbare og vil føle at de er bedre og mer verdt og har rett til å straffe udisiplinerte individer(f.eks i andre kulturer med mindre disiplin og mer spontanitet). Dette er en av de alvorligste farene når samfunnet driver rovdrift på barn individualitet.

Dessuten er det slik at fasitene i verden stadig revideres , og det er ikke usannsynlig at det iblandt er individualistiske bøller og bråkmakere som fra tid til annen får gjennomslag for sine ideeer. Man kan ihvertfall ikke revidere fasitene etter en fasit.

Maktkonsentrasjon fremmer muligens funksjonaliteten i en periode, men maktspredning er det grunnleggende element i en rettferdig demokratisk samfunnsutvikling, hvor f.eks rettsvesenet skal gjenspeile folks mening tolket av en forhåpenligvist opplyst og samvittighetsfull elite. En kan ikke styre alle, og en sannhet gjelder ikke for alle. Men en god veileder kan inspirere, og fasiten kan sees som en god løsning blandt mange ukjente, og prøver man f.eks å lære en person noe denne allered kan, eller vet er galt, eller umulig kan forstå, eller har null interesse og bruk for, så kan man ikke regne med den store inspirasjonen og da trenger læreren en god dose toleranse.