ABC Nyheter

Som driver av støttegrupper for mennesker utsatt for krenkelser i barndommen, er mitt generelle inntrykk at norsk psykiatri er like ille som det som framkommer om svensk psykiatri i Sigrun Tømmerås' borgermening i ABC Nyheter 28. juni. Hjelpen er sjelden særlig hjelpsom, for å si det litt forsiktig.

Vond barndom

Det har vært gjort en rekke studier av psykiatriske pasienter der man undersøker deres bakgrunn. Selv når man kun søker etter et lite spekter av hva disse pasientene kan ha opplevd som barn og kun ser etter de groveste formene for overlast, finner man at flertallet av psykiatriske pasienter har slike opplevelser i bagasjen. I en oppsummering av disse studiene, der det kun tas med seksuelle og fysiske overgrep og der kriteriene var at minst halvparten av pasientene skulle være diagnostisert med psykoser, finner John Read med kolleger (2005) at i gjennomsnitt 60-70% av pasientene har en slik bakgrunn.

Psykiatriske diagnoser

Nyere forskning konvergerer til å vise at psykisk uhelse er et kontiuum - heller enn separate størrelser - som står i et kausalt forhold til ulike miljømessige omstendigheter der barndomskrenkelser står i sentrum (Joseph 2006, Kirkengen 2005, Read et al.2005, Shevlin et al.2007). Dette spenner bena vekk under grunnlaget for psykiatrisk diagnostisering, og for argumentet om at slik båssetting er nødvendig for å gi pasientene riktig hjelp. Pasienter opplever dessuten ofte at psykiatriske diagnoser er stigmatiserende merkelapper som fratar dem retten til å være eksperter på eget liv og ugyldiggjør deres uttrykk, spesielt i den grad uttrykkene innebærer kritikk av den behandlingen de mottar. Slik kritikk ses gjerne som bekreftelse på diagnosenes riktighet, og vedvarer kritikken gis tilleggsdiagnoser som ytterligere stigmatiserer pasienten og "bekrefter" dennes sykelighet. Psykiatrien har med andre ord, gjennom sin definisjonsmakt, et selvbekreftende forsvar som samtidig er et produksjonsapparat for "sykelighet".

Unngåelsen av barndomsrealiteten

Psykiatriens evne og vilje til å ta barndomsrealiteten på alvor er – i følge mine bekjente med pasienterfaringer – fraværende. Man blir ikke spurt om vonde opplevelser og om noen forsøker å ta saken i egne hender ved å fortelle litt om hva de har opplevd, blir dette enten ignorert, bagatellisert, eller i verste fall får man høre at man selv var medansvarlig for overgrepene. Dette er realiteten i norsk psykiatri i dag, og kom ikke og legg skylden på manglende økonomiske ressurser. Det er langt mindre ressurskrevende å lytte og støtte enn å måtte basere seg på medisinering eller tvang når effekten av re-viktimiseringen viser seg gjennom pasientenes fortvilelse og desperasjon.

---

Denne borgermeningen er skrevet av Vesper Jolson og redigert av ABC Nyheter. Registrer deg her eller logg på for å skrive artikler, kommentarer eller borgermeninger hos ABC Nyheter.