ABCNYHETER

Hvis du ser på jorden fra et sted uti rommet, ser du en liten blå kule som en prikk mot evigheten. Kula er 12.720 kilometer i diameter. Ytterst ligger et tynt, tynt lag, som en hinne av lakk, som beskytter livet på overflaten mot verdensrommets kulde.

Inne i dette lakklaget bor og lever størstedelen av alle levende organismer på jorden. Denne syltynne hinnen rundt jorden gjør himmelen blå og livet levelig her vi svever rundt i verdensrommets kalde uendelighet.

Nå er vi iferd med å ødelegge den.

Global oppvarming er den største trusselen menneskeheten har stått overfor. Dersom det går som pessimistene tror, vil kun arktiske områder være beboelige mot slutten av dette århundret. Andre frykter en total utradering av alt liv på planeten, slik det kan ha skjedd på vår naboplanet Venus.

Gaia

James Lovelock skapte Gaia-teorien som ser jorden som en skapning som beter seg som om den var levende. Alt som er levende vil ha en varierende helsetilstand, noen ganger god, noen ganger dårlig.

James Lovelocks diagnose er at jorden nå er alvorlig syk. I et innlegg i The Independent ifjor skrev han at «jeg er nødt til å fortelle dere, som medlemmer av jordens familie, og en intim del av den, at dere, og særlig sivilisasjonen er i alvorlig fare».
Planeten vår har fått feber, og det har den hatt før, og blitt frisk igjen. Men det tok mer enn 100.000 år, påpeker Lovelock.

Temperaturen på jorden kan stige med åtte grader Celsius i tempererte områder, og fem grader i tropene. Konsekvensene blir store. «Før dette århundret er over, vil milliarder av oss dø, og de få som overlever vil leve i arktiske områder, hvor klimaet forblir noenlunde levelig».

Lovelock har få gode råd å gi: «Først og fremst må vi ha i mente den enorme hastigheten endringene skjer i, og forstå hvor kort tid vi har igjen til å handle; senere må hvert samfunn og hver nasjon finne fram til den beste måten de kan holde sivilisasjonen bestående så lenge de kan.»

«Før dette århundret er over, vil milliarder av oss dø, og de få som overlever vil leve i arktiske områder, hvor klimaet forblir noenlunde levelig». James LovelockLovelock ser ikke menneskeheten kun som en sykdom. Vår intelligens og kommunikasjonsevne gjør at vi er planetens nervesystem. «Gjennom oss har Gaia sett seg selv fra rommet og begynt å oppdage sin plass i universet. [...] Så la oss skape fred med Gaia, nå, mens vi fremdeles er sterke nok til å forhandle, ikke en rufsete ansamling ledet av brutale krigsherrer.»

Galopperende drivhuseffekt

Jorden og Venus er nær hverandre i solsystemet. Vi kjenner Venus noen ganger som «morgenstjernen» andre ganger som «aftenstjernen». Den dukker gjerne opp over horisonten som en stjerne, men er altså i virkeligheten en planet.

Størrelsen, tettheten og sammensetningen av Venus er svært lik jordens, og planeten har en atmosfære. Gitt det vi vet om solsystemets opprinnelse, skulle de to planetenes atmosfærer vært svært like. Det er de ikke. De er faktisk så ulike som det er mulig å bli.

Noen forskere tror det kan skyldes at Venus en gang ble rammet av en gallopperende drivhuseffekt, en oppvarmingsprosess som ble selvforsterkende over tid, og til slutt stabiliserte planetens overflatetemperatur på rundt 500 grader Celsius, og en atmosfære 90 ganger tettere enn jordens.

96 prosent av Venus' atmosfære er karbondioksid, eller CO2 som vi har lært å kjenne den gassen som er blitt vår sivilisasjons største svøpe. Venus har et skylag som henger omtrent 50 kilometer over bakken. Skyene er av svovelsyre.
Det finnes mange slags drivhusgasser, CO2 er bare en av dem. En annen er vanndamp. Det de har felles er at de på grunn av sin molekylstruktur har evnen til å stenge solvarmen inne, og på den måten sørger for at temperaturen stiger.

Jorden har store mengder vanndamp og CO2, men det meste av vannet er i havene og det meste av karbondioksidet er kjemisk bundet opp i grunnen. Gjennom de siste hundreårene har vi tatt ut mye karbondioksid ved å utvinne og brenne opp olje og andre fossile brensler. Forbrenningen skaper avgasser både i form av CO2 og vanndamp.

Når temperaturen øker, fordamper mer vann fra havene. Effekten forsterkes ved at skoger, som spiser CO2, blir utradert, enten for menneskehånd eller som en bieffekt av oppvarmingen og uttørkningen av grunnen.

Kokende hav

Vil temperaturen i havene til slutt nå kokepunktet? (Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / SCANPIX)

Hvis, eller når, temperaturen i havene nærmer seg kokepunktet, vil prosessen gå helt amok. Mengden av drivhusgasser øker, temperaturen stiger enda mer, vanndamp og CO2 slippes ut enda raskere.

Når alle hav er tørre, stabiliserer atmosfæren seg på en mye høyere temperatur og mye større tetthet, fordi alt vannet nå vil befinne seg i atmosfæren. Men enda er det ikke slutt. Den høyere temperaturen kan gjøre at det starter kjemiske reaksjoner som frigjør CO2 fra grunnen, og vi er inne i en ny runde med oppvarming, helt til all CO2 er frigjort og en del av atmosfæren.

Dersom denne prosessen skulle skje her på jorden, vil temperaturen til slutt stabilisere seg på et nivå på linje med Venus.

Finnes det en kur?

De færreste tror i dag at jorden blir som Venus. Men at situasjonen er alvorlig, skulle det være liten tvil om lenger.

Finnes det en kur for pasient jorden? Ja, det finnes mange mulige måter å gripe fatt i problemene på. Den viktigste er å redusere utslippene av CO2, men det vil ikke redusere oppvarmingen som allerede er i gang.

Vi trenger både kortsiktige og langsiktige løsninger, og de kortsiktige løsningene krever teknologisk innovasjon. Og idéene florerer. Et seriøst forslag er å fylle himmelen med milliarder sølvfargede ballonger som reflekterer sollys og sender det tilbake til verdensrommet. Et annet er å spraye havene med jernstøv. Det vil føre til oppblomstring av alger som spiser CO2.

En løsning kan også være en menneskeskapt vulkan som spruter milliarder av tonn med svovel opp i de øvre atmosfærelagene. Da vulkanen Pinatubo eksploderte på Filippinene ble jorden kjølt ned i et år på grunn av svovelpartikler som reflekterte sollys i atmosfæren.

Professor Klaus Lackner ved Columbia University tenkte allerede for ti år siden ut en idé om å lage falske trær - innretninger som i virkeligheten har lite til felles med trær, men etterligner dem i det at de suger til seg CO2.

Det kanskje mest oppsiktsvekkende forslaget kom fra astronomen Robert Angel ved et universitet i Arizona som vil sende tusenvis av milliarder små, frisbee-lignende paraplyer ut i rommet hvor de vil ligge mellom solen og jorden for å redusere mengden av sollys.

Et nytt tankesett

Personlig tror jeg at vi vil finne en løsning. Kan vi tro noe annet? Som mennesker, som planetens nervesystem, øyne, ører og munner, har vi ikke annet valg enn å være optimister og gjøre det vi kan for at disse tingene ikke skal skje. Vi har mange av svarene, vi har teknologien, men vi mangler foreløpig beslutningsevnen og evnen til å gjennomføre beslutningene.

Å få en samlet menneskehet til å dra i samme retning kan være den største utfordringen vi som art noensinne har stått overfor. Men vi har i praksis ikke noe valg, og som Al Gore påpeker i filmen «En ubehagelig sannhet» har vi greid å samle kreftene før, når store, samfunnsomveltende trusler har ligget foran oss.

Beklageligvis kan det hende at den samfunnsformen vi her i vesten ser på som den mest høyverdige, nemlig demokratiet, antagelig ikke er den best egnede til å løse disse enorme utfordringene. Kanskje en sentralstyrt nasjon som Kina har større muligheter til å tilpasse seg enn en individualisert nasjon som USA?

Det er lett å se for seg et rop etter «den sterke mann» som kan lede oss med fast, og nødvendigvis brutal hånd.

Uansett krever situasjonen at vi må endre vårt tankesett slik at helhetsforståelsen blir en del av den enkeltes ryggmargsrefleks. Retten til å leve det livet du ønsker å leve vil ikke lenger være en selvfølgelighet. Kollektivet, naturen, menneskeheten og planeten kommer foran. I løpet av de neste 50 årene kan vi måtte akseptere at strenge miljølover og hardhendt ivaretakelse av dem blir en del av vår virkelighet.

Strandtomt

Alt dette sitter jeg og funderer over i en varm og god fjellhytte, 900 meter over dagens havnivå. Ute snør det, det går mot slutten av påsken i Norge. Fra vinduet ser jeg ut over snødekte åser. En vilter harepus har satt lekne spor mellom hyttene en gang i løpet av natten.

Lite eller ingenting der ute på de hvite vidder vitner om forestående katastrofe.

Rart å tenke på: Hvis det verste skjer, vil kanskje dette stedet om 50 år være et ettertraktet fristed for mennesker fra kystområdene, fordrevet av stigende hav og uutholdelige temperaturer.

Og om 200 år?

Da har denne hytta endelig fått strandtomt. :)

Paal Leveraas er coach og journalist. Hans hjemmesider finner du på www.leveraas.no