ABCNYHETER

Fremskrittspartiets leder er ikke lenger den mest troverdige utfordreren til Jens Stoltenberg. Årsaken er at det helblå regjeringsalternativet er fullstendig dødt og at Lars Sponheim nå blir trodd på at han ikke under noen omstendigheter vil støtte en regjering der Frp er med.

Dette betyr også at en del av spenningen rundt valget er borte. Dersom Frp hadde blitt sentral i en regjering, var det grunn til å tro at de politiske endringene ville bli større enn vi har vært vant med de siste tiårene. En Siv Jensen regjering ville være et eksperiment – noe helt annet enn en kopi av den forrige Bondevik-regjeringen. De rød-grønnes retorikk om at det var hele den nordiske velferdsmodellen som sto på spill, bygget oppunder forventningene. Det er vanskeligere å snakke om skjebnevalg når det er trekløveren Solberg/Høybråten/Sponheim som truer.

Denne valgkampens regi-skifte er unikt. I alle tidligere valgkamper har regjeringsspørsmålet vært like klart eller uklart hele tiden. I 2001 var Kjell Magne Bondevik en slags utfordrer til Jens Stoltenberg, men det var aldri klart hva slags regjering han eventuelt skulle lede. Det ble også hele tiden spekulert i at han kunne komme til å inngå samarbeid med Arbeiderpartiet.

I 2005 var det Stoltenberg som utfordret Bondevik-regjeringen. Selv om det var uklart hva den rød-grønne politikken ville gå ut på, var det aldri tvil om at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV ville kaste Bondevik-folkene ut av regjeringskontorene.

Et interessant poeng ved de to siste stortingsvalgene var at valgdeltagelsen var ulik. I 2001 var den rekordlav, mens den i 2005 var overraskende høy – ikke spesielt høy i seg selv, men overraskende fordi man brøt en nedadgående trend. Svært mange forklarte dette med at man hadde klare regjeringsalternativer i 2005, mens man ikke hadde det i 2001.

I årets valgkamp har man hatt begge deler – eller for å si det langt mer korrekt: det store mediene har fortalt oss to ting. Først at alternativene var klare, så at de ikke var det. Det kan ha ført til at en del tradisjonelle sofavelgere på et tidlig tidspunkt bestemte seg for å stemme, og at noen av dem faktisk allerede har forhåndsstemt. Flertallet i den gruppen som svinger mellom å stemme og å sitte hjemme er kanskje nå på vei tilbake til sofaen, selv om de i en tidlig fase egentlig tenkte å gi sitt demokratiske bidrag.

Dersom det er slik, har Arbeiderpartiet store problemer. Da kan man anta at de relativt gode meningsmålingene hittil i valgkampen skyldes en god mobilisering av hjemmesittere – noe partiet ikke vil ha noen glede av så lenge «skjebnevalg-følelsen» nå er borte. Og dersom Ap gjør et dårlig valg, kommer antageligvis også de rød-grønne til å miste makten – ikke bare fordi regien endret seg, men også derfor.