ABC Nyheter

Et samstemt kommentatorkorps har de siste dagene gitt dårlige karakterer til Fremskrittspartiets hundredagers-program – noen har bedømt det som forsiktig og politikeraktig, andre som for radikalt og useriøst. Jeg, og flere med meg, har også hevdet at Fremskrittspartiet ikke er interessert i å påvirke de politiske sakene – Siv Jensen vil ha regjeringsmakt, hvis hun ikke får det, ønsker hun å være i opposisjon.

Man kan være ganske sikker på at det politiske kommentator-korpset i de siste dagene har styrket mange i troen på at vi er noen elitefolk som ser på det som vår viktigste oppgave å advare mot Fremskrittspartiet. Frps avisannonser, der velgerne blir oppfordret til ikke å tro på journalistene, er godt timet. Når så ukebrevet Mandag Morgen samtidig bringer en spørreundersøkelse blant politikere der en av tre oppfordrer oss til å «flagge politisk syn», er det riktig å svare.

Mitt svar er at jeg ikke vil fortelle hvilket parti jeg stemmer på, fordi jeg er opptatt av at mine lesere skal tenke minst mulig på hvem jeg er og mest mulig på det jeg skriver. All erfaring viser at mottakerne av et budskap oppfatter det ulikt avhengig av hva de tror om budskapets formål eller dets avsender. For min del bekreftes denne erfaringen daglig. Enkelte lesere mener at jeg tilhører en venstreradikal elite, og de oppfatter det jeg skriver som Frp-kritikk – uansett om det er ment som det eller ikke.

Enkelte kommentatorer ser ikke dette som noe problem. Dagsavisens politiske redaktør, Arne Strand, har eksempelvis mange ganger sagt at han ønsker seg en fortsatt rød-grønn regjering. Hans budskap blir da tolket i forhold til det. Når han skriver om Frp, blir det med god grunn sett på som direkte eller indirekte argumentasjon mot Siv Jensens parti. Det er ryddig både for leserne og Arne Strand – han blir oppfattet som han ønsker.

Jeg hører til den kommantator-gruppen som definerer min oppgave annerledes. Målet er ikke å fortelle leserne hva de skal stemme, målet er å gi et stadig bedre grunnlag for refleksjon om politikk. Jeg vil bruke mine kunnskaper om norsk politikk til å analysere de ulike partienes program og praksis, og å si noe om mulige konsekvenser av den ene eller andre handling. Jeg ønsker, som et eksempel, å gi leserne en analyse som konkluderer med at Høyre er bedre enn Venstre og Frp for alle de borgerlige velgerne som er reelt opptatt av å få til en høyredreining på ulike politiske saksfelt. Det innebærer ikke at jeg anbefaler mine lesere å stemme Høyre – mange andre hensyn er også viktige.

Fremskrittspartiets forslag om å innføre statlig garantert finansiering av eldreomsorgen vil eksempelvis være et kraftfullt forsøk på å sikre en verdigere eldreomsorg her i landet. For en politisk analytiker er det ikke mulig å si om det vil virke eller ikke, men det er riktig å si at de som ikke lenger har tro på at de andre partiene vil løse denne oppgaven, bør stemme Frp. Hvis det er det som er viktigst for dem.

Dermed er vi tilbake til kravet om at vi kommentatorer forteller hva vi stemmer. Med en gang vi oppgir en preferanse, vil leseren begynne å tenke på hvorfor vi skriver som vi gjør, og de vil begynne å lure på hva om vi har vikarierende motiver, dersom vi ikke skriver noe som umiddelbart passer inn med «vårt» partis standpunkt. Det igjen kan få noen av oss til å kompensere. For å understreke at vi er upartiske, selv vi om stemmer SV, så skriver vi ekstra stygt om SV og ganske så forsiktig om Høyre eller Frp. Uansett blir det galt.

Derfor kommer jeg til å fortsette å skrive mye om Fremskrittspartiet i denne valgkampen, selv om det nok vil forsterke inntrykket hos enkelte lesere av at jeg er ute etter å ta partiet. Jeg kan ikke kompensere bort det inntrykket, og jeg må bare satse på at det store flertallet av mine lesere stoler på at formålet er som jeg hevder: Nemlig at det er Fremskrittspartiet som er det mest interessante partiet i denne valgkampen. Det er først nå det er blitt en reell mulighet at partiet får regjeringsmakt, og da har jeg og andre en plikt til å fortelle hva som kan bli konsekvensene.

Partiet forteller om de positive følgene, vi kommentatorer forteller om det som kan slå negativt ut. Slik er det for meg, enten jeg stemmer på partiet eller ikke.