ABCNYHETER

I rettferdighetens navn skal det sies at noen av Frps løfter både er konkrete og vidtrekkende - spesielt skatteforslagene og løftet om å gjøre landets bompengeveier gratis fra neste år. Likevel er hovedinntrykket at Fremskrittspartiet ikke har lovet mer enn det er mulig å holde – noe som er en indikasjon på at partiet mener alvor når det søker regjeringsmakt.

For alle andre partier utenom Rødt er dette en selvfølge, men det har vært spekulert i at Fremskrittspartiet kanskje ville bruke en regjeringsposisjon til å fremme alle partiets mest ytterliggående standpunkter med en gang – slik Arbeiderpartiet gjorde da det fikk regjeringsmakt for første gang i 1928. Resultatet av en slik politikk ville ha vært en umiddelbar regjeringskrise, men det ville ikke ha gjort noe for Frp fordi partiet da ville ha fått vist frem hva ekte Frp-politikk innebærer – og at partiet har gode og spennende statsrådskandidater.

De som i går og i dag har kritisert Fremskrittspartiet for å ha blitt bleike og forsiktige, tar antageligvis utgangspunkt i slike spekulasjoner. Dersom man ser på Frp som et vanlig parti i det norske parlamentariske system, er det forsvarlig at man ikke gir løfter som man vet er urealistiske. Fremskrittspartiets signal til velgerne er at det ikke er revolusjonært – bare radikalt i forhold til dagens styresett.

Dermed er det ikke så mye mer å si om hundredagers programmet. Frp bekrefter sin vilje til å ta regjeringsmakt, og det vil fremme forslag som vi er godt kjent med fra før.

Mer interessant er det faktisk å skrive om en erklæring Siv Jensen ga til P4s lyttere på fredag. Da sa hun i klare ordelag at hun ikke ville inngå budsjettavtale med en annen regjering – heller ikke en utgått fra Høyre/sentrum. Dersom man skal tro henne, er det en oppsiktsvekkende uttalelse. Det innebærer at hun eksplisitt sier at hun ikke vil ha innflytelse på politikken i de fire kommende år, dersom hun ikke får regjeringsmakt.

Man kan få en situasjon der det blir et såkalt borgerlig flertall på Stortinget med muligheter for å halvere formueskatten, redusere arveavgiften og å styrke politiet – for bare å nevne noe – der Frp nekter å utnytte det flertallet. Konsekvensen av at Siv ikke vil støtte Høyre/sentrum er nemlig i en slik situasjon at sentrum gir sin støtte til en Stoltenberg-regjering – antageligvis med et løfte om at Ap skal føre en mer restriktiv klima og miljøpolitikk enn han ellers ville ha ført. Fremskrittspartiet vil ikke bare si nei til å bevege Norge i den retningen partiet selv ønsker, det vil legge til rette for at samfunnet beveger seg i motsatt retning.

Spørsmålet er om Siv Jensen mente alvor med den garantien hun utstedte fredag. Både hun og hennes rådgivere sa nemlig at standpunktet ikke var nytt. Fremskrittspartiet har i mange år insistert på at det ikke vil være støtteparti for regjeringer der de selv ikke er med. Det er riktig nok. Man sa det også i perioden 2001 og 2005, men det forhindret ikke at Frp i tre av fire år inngikk budsjettforlik med Bondevik-regjeringen. Det nye på fredag var at Siv Jensen snakket om budsjettavtale og ikke om det mer generelle begrepet ”støtteparti”.

Det er på tide å spørre henne hva hun og partiledelsen egentlig mener om denne saken, og dersom hun nedlegger veto mot budsjettavtale med sentrum/Høyre, bør Siv Jensen fortelle velgerne rett ut at hun ikke ønsker seg innflytelse i det nye Stortinget – bare makt.

Aslak Bonde er tidligere politisk journalist i NRK og Aftenposten. I dag dekker han norsk politikk som frittstående analytiker med egen spalte i Morgenbladet og Ukeavisen Ledelse. Han skal daglig kommentere valgkampen og Stortingsvalget i ABCNyheter.no. aslakbonde@politiskanalyse.no.