ABC Nyheter

Nicky Wire og James Dean Bradfield på scenen i Bergen lørdag 1. mai. Foto: Paul A. Nordal

BERGEN (ABC Nyheter): Vi møter Manic Street Preachers på arbeidernes dag 1. mai. En dag som har betydd mye for arbeiderklassesønnen Nicky Wire og hans medmusikanter i Manic Street Preachers.

- Vi har vært og sett på 1. mai-togene. Det er hyggelig å se at tradisjonen lever videre. Men jeg er likevel overrasket over at innbyggerne i et land som Norge trenger å gå i tog for sine rettigheter i dag. Det var mange flere folk å se i togene enn hva jeg hadde forventet å se her, sier tekstforfatter Wire til ABC Nyheter.

- Norge virker å ha kommet lenger enn de fleste europeiske nasjoner og har også taklet finanskrisen godt. Jeg trodde dere alle var lykkelige?

Manic Street Preachers er i Bergen for å spille for aller første gang. Det walisiske bandet har vært i byen før, men fikk aldri spilt.

- Vi har vært her før, men utstyret vårt ble sittende fast i snøen en eller annen plass, så vi fikk aldri spilt, unnskylder Wire til ABC Nyheter og alle bergensere som gikk glipp av den annonserte konserten de skulle holdt på USF Verftet i 1999.

- Denne gangen får vi gjort det. Vi har fått sett oss litt rundt. Bergen er en nydelig by, proklamerer gatepredikanten som er kjent for sine skarpe og samfunnskritiske tekster og frittalende stil.

Les også: Manisk energikick

Skremt av valget

Torsdag er det valg i Storbritannia og Nicky Wire sier han blir skremt av tanken på hva som kan skje:

- Storbritannia har blitt en enorm bank. Vi produserer ingenting lenger, så sånn sett er ikke 1. mai-feiringen noe relevant for oss lenger, mener han.

- Jeg kan ikke late som om jeg sitter tilbake med noe annet enn stor skuffelse over hvordan The Labour Party har styrt landet de siste 13 årene. Det startet bra, men de har brutt ned arbeiderklassen som de egentlig skulle være der for.

- De har reddet bankene, de har bygget ut finansinstitusjonene, men de har aldri gjort noe for å bevare industrien. De har sviktet bilindustrien, stålverkene, gruvearbeiderne. Det virker nesten som deres formål har vært å legge ned enhver form for industri. Men så snart bankene hadde behov for penger, stilte de gladelig opp for dem uten å mukke. Jeg føler meg ordentlig sveket av det der.

- Jeg tror at det landet virkelig trenger nå, er en koalisjonsregjering. Det ville ha vært noe nytt for Storbritannia. I noen land fungerer dette, i andre ikke, men jeg innser at vi i det minste burde prøve det ut i stedet for at et parti skal få sitte og diktere.

- Når det er sagt, så er jeg glad jeg ikke er politiker. Det kan ikke være enkelt. Det er umulig å tilfredsstille alle.

Jobber med nytt album

Nicky Wire forteller videre at Manic Street Preachers ikke kommer til å gjøre spesielt mange konserter i år. Foruten den oppsatte konserten i Bergen denne 1. mai-kvelden, skal de kun gjøre en opptreden på en festival i Bilbao (Spania), en i Lisboa (Portugal) og en på en festival han i farten ikke kommer på navnet på, kun at den finner sted en plass i Tsjekkia.

Bandet er for tiden mest opptatt med å gjøre ferdig sitt tiende album, som bærer arbeidstittelen «It's Not War - Just The End Of Love».

- Det er ikke platas endelige navn, kun en arbeidstittel. Vi brøt faktisk av innspillingen for å komme hit for å spille på festivalen, men er godt i gang og håper å få ut platen rundt oktober måned, sier han.

På det kommende albumet er Nicky Wire tilbake i rollen som bandets hovedtekstforfatter.

- Jeg er tilbake på det sporet, ja, men James (Dean Bradfield, red.anm.) har bidratt på et par spor han også. Men resten er nok opp til meg, er jeg redd, gliser 41-åringen.

Fjorårets godt mottatte album «Journal For Plague Lovers» var basert på tekster som Richey Edwards etterlot. Han forsvant sporløst en februardag i 1995, men ble først i 2008 ble erklært død av familien.

Les også: Tilbake til elitedivisjonen

I fjor hyllet de tre gjenværende medlemmene av bandet deres tidligere makker Richey Edwards. Foto: Sony Music

- Forandret innspillingen av det forrige albumet noe med måten å jobbe på?

- Jeg tror det fikk oss til å innse at vi bare kan bare være det bandet når vi bruker hans ord. Det var en utrolig prosess, men samtidig etterlater han seg et stort hull.

- Dette er noe vi bare får oppleve bare en gang i livet. For jeg vil aldri kunne skrive tekster som han gjorde. Og jeg er sikker på at han heller ikke villa at jeg skulle gjøre det. Det ville ha blitt falskt.

- Jeg tror derfor at den nye platen vil låte mer klassisk Manics. Vi har tatt i bruk langt flere strykere enn vi har benyttet siden «Everything Must Go»-platen.

Endret retning

Han tilføyer at «Everything Must Go», som kom ut i 1996 – året etter at Edwards forsvant, hadde de tre gjenværende medlemmene funnet frem til et lydbilde som var markant annerledes enn forgjengeren «The Holy Bible» (1994).

- Jeg tror at noe lignende kan skje nå; at etter «Journal For Plague Lovers» kommer det en mer strykerorientert oppfølger, akkurat som den gangen.

- Forrige gang jobbet vi på en litt gammeldags måte, og med Steve Albinis produksjon var vi plutselig tilbake der vi en gang befant oss, selv om Richey ikke var med oss i studio.

- Nå befinner vi oss et annet sted, i en slags «post-Richey-verden», og må ta konsekvensene av det. Vi er et annet band, og det tror jeg fansen vår er med på… hvis det fremdeles finnes noen der ute, undrer han seg.

Hyller 80-tallspopen

Nicky Wire har tatt over som tekstforfatter etter Richey Edwards. Foto: Paul A. Nordal

På lørdag var Manic Street Preachers satt opp på en dobbeltkonsert under Bergenfest, hvor bandet de skulle dele scene med heter Ultravox. Hva tenker Manics om det?

- Jeg er glad for det. Jeg likte dem jo en gang i tiden. Jeg er tross alt vokst opp på 80-tallet. Har spesielt gode minner til «Dancing With Tears In My Eyes». Jeg husker at James gjorde sin verjon av den. Blant musikken vi vokste opp med var de blant de gode, sammen med Simple Minds og Echo And The Bunnymen som vi virkelig elsket.

- Listemusikken kunne faktisk være ganske så briljant på den tiden.

Les også: Gamle elektrosanger om igjen

I forbindelse med oppblomstringen av eldre oppløste band som turnerer med gammelt låtmateriale, er det interessant å høre hva Manic Street Preachers’ mener om den slags. Kommer de selv til å gjøre det samme om 10-20 år, mon tro?

- Kanskje når alt er over. En gang i fremtiden når vi ikke holder på med dette lenger, så kan det muligens være moro å gjøre noe slikt. Vi har faktisk allerede blitt tilbudt en god slump med penger for å turnere med «The Holy Bible»-materialet. Men vi er nok ikke der helt ennå…

Trodde ikke det skulle vare så lenge

Han oppsummerer karrieren og forteller at Manic Street Preachers har vært knyttet til det samme plateselskapet i 20 år nå, og sier at han aldri hadde trodd at de skulle holde på så lenge da bandet startet opp.

- Nå er det liksom bare oss og Radiohead igjen fra den tiden.

- Vår første konsert vi noen sinne gjorde utenfor Storbritannia var faktisk på Rockefeller i Oslo, jeg tror det var i 1992. Vi var i alle fall på turné med «Generation Terrorists», og jeg husker spesielt godt at fansen var fantastisk der. Og at Richey spiste fisk på en restaurant i nærheten, legger han til.

Havneliv fremfor konserter

Nicky Wire forteller avslutningsvis at han ikke har planer om å få med seg noen konsertene på festivalen, men at han skal forsøke å få med seg noe av Ultravox-konserten.

- Jeg begynner visst å bli gammel. Foretrekker å titte på skipene i havnen og sånt noe, avrunder familiefaren og ektemannen som tilfeldigvis også er musiker i et av Storbritannias største band gjennom de to siste tiårene.